Back to Homepage

Back to Scandinavian Index

ANARKISTENES ØKONOMISK-POLITISKE KART


[Picture of the Anarchist Economical-political map]

ANARKISMENS PLASSERING PÅ DET POLITISKE KARTET M.V.

SAMMENDRAG


Den politiske verden er ikke endimensjonal. Den kan ikke kartlegges på en strek fra venstre til høyre uten at noe vesentlig går tapt. Som det går fram av det politiske kartet over må en ta hensyn til både 1. graden av sosialisme = 100% - graden av kapitalisme, og 2. graden av autonomi = 100% - graden av statisme (statikalisme), når en skal avgjøre hvor det økonomisk-politiske systemet til et land befinner seg på det politiske kartet.

Kombineres sosialisme og autonomi (> 50%), får vi anarkisme, mens sosialisme og statisme (> 50%) gir marxisme (stats-sosialisme).

Kombineres kapitalisme og autonomi (>50%) får vi liberalisme, mens fascisme innebærer kapitalisme og statisme (> 50%).

Figuren øverst belyser forskjellene og likhetstrekkene ved de fire hovedtypene av politiske systemer, anarkisme, liberalisme, marxisme og fascisme. Det kan være ulike grader av kapitalistiske tendenser i sosialistiske systemer og statlige innslag i de autonome. Dette må tas i betraktning dersom en skal få den riktige forståelsen av figuren, dvs det politiske kartet.

Det finnes flere forsøk på å framstille de politiske systemene på en rett linje, men dette må nødvendigvis bli vilkårlig, siden det her dreier seg om en firefeltstabell, eller kart med fire hovedkvadranter. En vannrett linje kan trekkes gjennom midten på kartet, men også på høyt eller lavt nivå. Da vil en få ulike resultater. De politiske organisasjonene/partiene i Norge f.eks., fordeler seg både langs den vertikale og horisontale aksen som kan trekkes gjennom midtpunktet på det politiske kartet.

I et samfunn kan en som regel finne ulike trekk eller tendenser, og ut fra en samlet vurdering av hvor framtredende de ulike elementene er, kan tyngdepunktet plasseres der det hører hjemme i et av feltene/kvadrantene. Et mer nyansert bilde, som navngir både mellomformer og rene alternativer, får vi ved å dele hver av hovedtypene anarkisme, marxisme, liberalisme og fascisme i fire underformer, dvs sektorer. Vi får da et politisk kart med 16 ulike retninger/sektorer som vist på figuren nederst.

Hvor autoritære de ulike retningene er, relativt sett, blir indikert ved tallene på figuren, som representer avstanden til toppen på kartet. Tallene står for autoritærgraden, en prosentvis skala som strekker seg fra den mest progressive spiss (0) til det dypeste reaksjonære (100 %). Autoritærgraden indikerer de ulike retningers avstand fra toppen av kartet. Libertærgraden er 100 - autoritærgraden i %. Den er 100% i spissen øverst på figuren, og 0 i motsatt ende. Innenfor den anarkistiske kvadranten er anarkigraden = libertærgraden.

Norge har for tiden et sosialindividualistisk system. Dette har å gjøre med at graden av sosialisme er litt over 50%, og graden av autonomi er også litt over 50%, se *) på figurene på http://www.anarchy.no/a_e_p_m.html .

ANARKISMENS PLASSERING PÅ DET POLITISKE KARTET

Den politiske verden er ikke endimensjonal. Den kan ikke kartlegges på en strek fra venstre til høyre uten at noe vesentlig går tapt. Både eiendomsretten til produksjonsmidlene og måten produksjonen samordnes på, må komme i betraktning når det politiske kartet skal tegnes. Kapitalistisk produksjon er knyttet til privat eiendomsrett, mens sosialistisk er basert på kollektivt eie (besittelse). "Kollektivt" skal her forstås som tilsvarende det engelske "commonly", som både betyr kollektivt i snever forstand, men også "vanlig" og "folkelig". "Kollektivt" må heller ikke forveksles med offentlig. Hvis det er store lønnsforskjeller i offenlig sektor, vil den være kapitalistisk. Omvendt kan privat sektor være sosialistisk, hvis den er regulert så den gir små inntektsforskjeller. En nærmere drøfting av eindomsbegrepet i anarkismen er gitt på http://www.anarchy.no/anarchy/a_e_p_m.html og vi skal ikke gå mer inn på dette her.

Autonom samordning av produksjonen skjer ut fra sidestilte organer, mens statlig samordning skjer ut fra en sentraldirigerende myndighet, byråkratisk, ovenifra og ned. Kombineres sosialisme og autonomi, får vi desentralisert, direkte plandemokrati - anarkisme, mens sosialisme og statlig samordning gir kommunisme i betydningen marxisme/stats-sosialisme.

Desentralisert, direkte plandemokrati kan innebære innslag av frihetlig regulerte markeder. Demokrati kan forenklet sammenfattes i "en person - en stemme", mens markedet representerer "en krone - en stemme". Markedet vil derfor bare være økonomisk demokratisk i den grad alle har like mye penger eller andre former for betalingsmidler og rutte med.

Kombineres kapitalisme og autonomi får vi liberalisme, mens fascisme innebærer privat eiendomsrett til produksjonsmidlene med statlig samordning av produksjonen.

Under anarkismen er selve størrelsen på offentlig vs privat sektor av mindre betydning. Dette er et pragmatisk spørsmål om hva som er bekvemmelig, dvs gir effektive og rettferdige løsninger, og ikke et prinsipielt spørsmål. Det viktige er at begge sektorer skal være horisontalt organisert, ideelt eller praktisk talt, dvs mer horisontalt enn vertikalt organisert, økonomisk og politisk/administrativt.

Dette er illustrert på figur 3.1, som sterkt forenklet belyser forskjeller og likhetstrekk ved de fire hovedtypene av økonomisk-politiske systemer, anarkisme, liberalisme, kommunisme i betydningen marxisme, og fascisme. Figuren illustrerer hovedtendensene eller idealtypene av systemene. Som nevnt innledningsvis kan det være ulike grader av kapitalistiske tendenser i sosialistiske systemer og statlige innslag i de autonome. Og autonomi er ikke bare et spørsmål om sidestilte organer i næringslivet i snever forstand, men om sidestilling generelt politisk/administrativt. En må her blant annet trekke inn forholdene i den offentlig forvaltning. Likeledes er ikke sosialisme bare et spørsmål om kollektiv eiendomsrett til produksjonsmidlene i snever forstand, men om økonomisk likestilling i sin alminnelighet, dvs i hvilken grad systemet økonomisk sett er kjennetegnet ved at man yter etter evne og får etter behov. Dette må tas i betraktning dersom en skal få den riktige forståelsen av figuren.

LINJE ELLER SIRKEL?

Det finnes flere forsøk på å framstille de økonomisk-politiske systemene på en rett linje, men dette må nødvendigvis bli vilkårlig, siden det her dreier seg om en sirkel eller en firefeltstabell.

En mulighet er å "klippe" opp sirkelen mellom kommunisme og fascisme, og strekke den til en rett linje med de sosialistiske systemer til venstre og de kapitalistiske til høyre. Anarkismen ligger da plassert mellom kommunismen og liberalismen. På ytterste venstre fløy finner vi altså kommunisme, statssosialisme, og på ytterste høyre fløy fascismen. En del kjenner seg nok igjen her, men ikke desto mindre er framstillingen i noen grad misvisende fordi den undervurderer slektskapet mellom fascisme og kommunisme, det at begge er statlige systemer.

Enkelte "klipper" opp sirkelen mellom anarkisme og liberalisme. Da kommer anarkismen ytterst til venstre, utenfor de kommunistiske systemer. Slektskapet mellom anarkismen og liberalismen, det at begge til en viss grad er frihetlige, tapes imidlertid av syne i dette tilfellet. Det frihetlige blir også noe som virker ekstremt siden det havner på ytterste venstre og høyre fløy.

Det blir ikke bedre om en "klipper" opp sirkelen mellom anarkisme og kommunisme. Da vil de statlige systemene komme til venstre, med kommunismen ytterst, mens anarkismen plutselig havner ytterst til høyre, utenfor liberalismen [se f.eks. side x i "A Dictionary of Economics" av H.S. Sloan og A.J. Zurcher, Barnes & Noble, N.Y. 1969 for en slik framstilling]. Her taper en av syne at anarkismen er et sosialistisk, og ikke bare et frihetlig system. Det misvisende i dette tilfellet skyldes at de sosialistiske systemene havner på begge ytterfløyene, mens fascismen framstår som et moderat venstrefenomen, liberalisme som et moderat høyrefenomen. Ikke til å undres over at ekstreme liberalister og reaksjonære gjør bruk av denne varianten.

Klipper vi opp sirkelen mellom fascismen og liberalismen blir fascismen ytterste venstre og kommunismen det moderate på samme side, mens anarkismen blir det moderate høyre med liberalismen ytterst. Det misvisende i dette tilfellet er helt åpenbart, men i grunnen er ikke dette noen mindre logisk måte å tegne systemene inn på en rett linje på, enn de andre tilfellene vi har sett på. Dette viser med all tydelighet at man mister noe vesentlig når en forsøker å presse den kompliserte politisk-økonomiske virkelighet inn på en rett linje. Isolert sett er slike politiske "kart" misvisende og vil virke villedende på folk. Et minimum av vitenskapelighet krever en sirkel eller en firefeltstabell som på figur 3.1. Som nevnt står anarkismen for størst mulig - og lik frihet for alle. Jo større avvik fra dette, desto mer autoritært er samfunnet. På det politiske kartet kommer dette forholdet i grove trekk fram ved avstanden til det anarkistiske feltet. Den fascistiske reaksjon med sin dobbelte undertrykkelse er mest autoritær, men også kommunisme (statssosialisme, marxisme) og liberalisme er til en viss grad autoritære retninger.

I et samfunn kan en som regel finne ulike trekk eller tendenser, og ut fra en samlet vurdering av hvor framtredende de ulike elementene er, kan tyngdepunktet plasseres der det hører hjemme i et av feltene. Et mer nyansert bilde, som navngir både mellomformer og rene alternativer, får vi ved å dele hver av hovedtypene anarkisme, kommunisme/marxisme, liberalisme og fascisme i fire underformer. Vi får da et politisk kart med 16 ulike retninger (se figur 3.2). Hvor autoritære de ulike retningene er, relativt sett, blir indikert ved tallene på figuren. Tallene står for autoritærgraden, en prosentvis skala som strekker seg fra den mest progressive spiss (0) til det dypeste reaksjonære (100 %). Autoritærgraden indikerer de ulike retningers avstand fra den mest fullstendige frihetlige sosialismen. Graden av anarki er 100 - autoritærgraden i %. Den er 100% i spissen øverst på figuren, og 0 i motsatt ende.

[Picture of the Anarchist Economical-political map]

Autoritærgrad =

[Picture of the Anarchist Economical-political map]
ANARKISTISKE RETNINGER

De fleste anarkistiske retninger anerkjenner en eller annen form for kommunebasert eller frihetlig-kommunistisk anarkisme som det mest fullstendige ideal. Kommuneanarkisme, eller kommunistisk anarkisme, kaller vi denne mest progressive formen for frihetlig sosialisme. Anarkokommunismen hører også inn under denne retningen. Det 100% anarkistiske idealet er karakterist ved 100% sosialisme og autonomi, dvs minimale inntekts- og rangsforskjeller, maksimal effektivitet og rettferdighet, samtidig som de øvrige anarkistiske prinsippene, herunder IFA-prinsippene, Oslo-konvensjonen, anarkistiske menneskerettigheter og humanistisk etikk, etc., skal være oppfylt i størtst mulig grad. Disse prinsippene er nærmere utredet på de ulike web-sidene til AIIS, http://www.anarchy.no/anarchy/ og i annet materiale fra ANORG/IFA, og vi skal ikke gå i dybden på dette her. Begrepene "statisme" og "statikalisme", det motsatte av "autonomi" og "autonomisme", er synonyme.

Begrepet "frihetlig" brukes oftest nokså synonymt med anarkisme, i det en opererer med en (rent) frihetlig sone som ligger helt innenfor den anarkistiske kvadranten (se kartet over), og halv-frihetlig sone, som strekker seg nedover til en autoritærgrad på 50% (midten på kartet). Den nederste delen av halvfrihetlig sone overlapper med "parlamentær" sone, mens den øverste delen av halvfrihetlig sone, sammen med den helfrihetlige, utjør en tredjedel av flateinnholdet på det økonomisk-politiske kartet. Bare denne øverste delen av halvfrihetlig sone er inntegnet på kartet over. Skal vi få med hele den halvfrihetlige sonen skal det trekkes en sirkelbue gjennom sentrum på kartet med origo på toppen. Denne vil da omfatte en ganske stor del av den marxistiske og den liberalistiske kvadranten, i tillegg til hele den anarkistiske kvadranten. Det er altså deler av liberalismen og marxismen som ikke er signifikant autoritære, men de er likevel ikke anarkistiske. Dette skyldes at de har en ubalanse i retning henholdsvis kapitalisme og statisme, mens anarkismen har en balanse mellom sosialisme og autonomi.

100% frihetlig i dennne betydningen av ordet, er da det samme som det anarkisiske ideal, på toppen av kartet. Begepet "frihetlig" brukes av og til synonymt med autonomi og autonomisme. Disse to begrepsmessige fortolkningene må ikke blandes sammmen. Dette skal vi drøfte nørmere nedenfor.

NB! Begrepet "frihetlig" brukes av og til identisk med autonomi og autonomisme, altså som motsatsen til statisme og statikalisme. Liberalismen blir da å regne som "frihetlig" kapitalisme, i motsetning til fascismen, som er autoritær kapitalisme. Dette kan være uheldig, fordi det dekker over at kapitalismen i seg selv er autoritær. Liberalismen representerer plutarki (pengevelde, rikmannsvelde) og økonomisk hierarki i varierende grad, og dette er alltid signifikant. Den kan også ha en viss grad av statisme, politisk/administrativt hierarki, men dette er alltid usignifikant, fordi liberalismen alltid er signifikant autonom. Bare når graden av kapitalisme/plutarki er relativt moderat, kommer liberalismen inn i den halvfrihetlige sonen, som grenser mot anarkismen. Dette, dvs bruken av ordet frihetlig i betydningen autonomi, må ikke forveksles med den mest vanlige bruken av ordet. Vanligvis går det fram av konteksten hva som i det gitte tilfellet er riktig definitorisk fortolkning av betegnelsen "frihetlig".

Retningen som heller mot høyre, individualanarkismen, er mer orientert mot individet og smågrupper og mindre mot sosialismen enn kommuneanarkismen. Det meste av anarkomutualismen og anarkoindividualismen kommer inn under denne retningen. Det legges her vekt på autonomi, men kapitalistiske innslag såvel som problemer med kollektive aksjoner i større målestokk, kan i noen grad virke autoritært. Retningen som heller mot venstre, kollektivanarkismen, dekker anarkokollektivisme, arbeiderrådsanarkisme og det meste av anarkosyndikalismen. Det legges noe mindre vekt på individet, det frihetlige og "flat" politisk/administrativ struktur enn i kommuneanarkismen, uten at det statikalistiske innslaget blir dominerende. I den grad de ikke faller inn under det foregående, vil de øvrige retninger innenfor anarkismen falle inn under begrepet sosialindividualisme eller annen anarkisme. Det kan her være både kapitalistiske og statlige innslag, f.eks. taktisk deltakelse i parlamentariske styrer, uten at dette blir det framherskende. Denne retningen grenser opp til sosialdemokratiet og sosialliberalismen, som likevel er langt mer autoritære.

KOMMUNISTISKE RETNINGER - MARXISME/STATS-SOSIALISME

Den kommunistiske eller stats-sosialistiske delen dreier seg i hovedsak om ulike marxistiske retninger. Blant disse er kollektivismen, den "halvfrihetlige" sosialismen, relativt sett mest progressiv. Den dekker de såkalt antiautoritære syndikalistisk/marxistiske tendenser som grenser opp til anarkismen ved å legge vesentlig vekt på arbeiderselvstyre og direkte demokrati. Det er likevel en ikke ubetydelig statlig og autoritær tendens i disse strømningene, selv om det parlamentariske innslaget er beskjedent. Sosialdemokratiet (Bernstein-marxisme) har også en fløy med vekt på arbeiderselvstyre, som grenser opp mot anarkismen, men det parlamentariske partiarbeidet er hovedsaken. Den sosialdemokratiske "velferdsstaten", med betydelige lønns og rangsforskjeller, viser at de frihetlige og de sosialistiske ambisjonene er betydelig neddempet. Venstresosialismen, herunder ulike venstrekommunistiske tendenser, er mer statssosialistisk orientert enn sosialdemokratiet, og legger som regel mindre vekt på det parlamentariske. Marxist-leninismen, eller den typiske statskommunismen, rommer en rekke varianter. Alle går inn for diktatur og ettpartistat. Partidiktaturet drar med seg en god del kapitalistiske tendenser selv om innslaget av formelt privateide bedrifter oftest er beskjedent. Det parlamentariske innslaget, såvel som ml-ernes faglige kamp via marxistisk-syndikalistiske organisasjoner, har aldri vist seg å være noe annet enn taktisk spillfekteri for å etablere sitt eget partidiktatur. Marxist-leninismen, som er den siste av de åtte retningene i den sosialistiske leir, har venstre- eller rendyrket fascisme som nærmeste ideologiske nabo til høyre, og ligger lengst fra det anarkistiske referansepunktet av de sosialistiske systemene. Marxist-leninismen er en klart autoritær retning.

LIBERALISTISKE RETNINGER

Den relativt sett mest progressive blant disse er frihetlig liberalisme, individualismen, karakterisert ved stikkordene føderalistisk, direkte demokratisk politisk organisasjon og privat næringsliv. Denne retningen rommer såvel libertarianere som såkalt "sveitser-føderalisme". Det progressive skriver seg fra det frihetlige, mens et vesentlig kapitalistisk næringsliv bidrar til det autoritære i dette tilfellet. Blant de parlamentarisk-demokratiske retningene kommer sosial-liberalismen nærmest anarkismen. Denne retningen har mye til felles med sosialdemokratiet, men er mer kapitalistisk og mindre statlig. Høyreliberalismen er enda mindre statlig, men vesentlig mer kapitalistisk orientert. I den konservative liberalismen (konservatismen) er det statlige innslaget noe sterkere enn i høyreliberalismen, samtidig som den er omtrent like kapitalistisk. Denne retningen er klart autoritær. På grensen til konservativ fascisme kan de vanlige demokratiske rettigheter og spilleregler bli utvannet.

NB! Begrepet "frihetlig" brukes som nevnt av og til identisk med autonomi og autonomisme, altså som motsatsen til statisme og statikalisme og da ikke som motsatsen til det autoritære, økonomisk og/eller politisk/adminstrativt.. Liberalismen blir da å regne som "frihetlig" kapitalisme, i motsetning til fascismen, som er "autoritær" kapitalisme. Dette kan være uheldig, fordi det dekker over at kapitalismen i seg selv er autoritær. Liberalismen representerer plutarki (pengevelde, rikmannsvelde) og økonomisk hierarki i varierende grad, og dette er alltid signifikant. Den kan også ha en viss grad av statisme, politisk/administrativt hierarki, men dette er alltid usignifikant, fordi liberalismen alltid er signifikant autonom. Bare når graden av kapitalisme/plutarki er relativt moderat, kommer liberalismen inn i den halvfrihetlige sonen, som grenser mot anarkismen. Dette, dvs bruken av ordet frihetlig i betydningen autonomi, må ikke forveksles med den mest vanlige bruken av ordet. Vanligvis går det fram av konteksten hva som i det gitte tilfellet er riktig definitorisk fortolkning av betegnelsen "frihetlig".

Bruken av "frihetlig" som synonym for autonomi, politisk/adminstrativt, kan være farlig, bl.a fordi den dekker over at store deler av liberalismen ligger under 67% autoritærgrad, dvs blant totalitære økonomisk-politiske systemer. Dette er a) brun-blå systemer med svært store inntektsforskjeller, tilnærmet uten statisme, men med sterkt plutarki, helt til høyre på kartet, dvs ekstrem høyreliberalisme, og b) systemer som i tillegg til sterkt plutarki har et visst innslag av statisme, dvs konservative brun-blå systemer.

FASCISTISKE RETNINGER

Innenfor den fascistiske hovedtypen er populismen den mest moderate og minst reaksjonære tendensen. Kjernen i populismen er, som i all fascisme, det korporative, i betydningen klassesamarbeid mellom topp og bunn, strengt hierarkiske, statlige organisasjonsformer, styring fra toppen og ned. Denne ideologien kan ikles ulike former, herunder militaristiske, nasjonalistiske & nasjonalsosialistiske, religiøse og rasistiske idéer, foruten dyrking av staten og førerskikkelser, den "sterke mann/kvinne".

Den korporative idéen grunnfalsk, det er i realiteten hverken politisk eller økonomisk grunnlag for klasse-samarbeid mellom topp og bunn i en hierarkisk struktur. Vi har argumentert sterkt for dette standpunktet andre steder, og skal ikke utdype det nøyere her. I tillegg til det statlige kommer et vesentlig kapitalistisk innslag. I hovedsak er de fascistiske retningene basert på privat eiendomsrett til produksjonsmidler og naturressurser, selv om det statlige innslaget i varierende grad kan beskjære denne. Det sentrale er at det er systemer som økonomisk sett innebærer store inntektsforskjeller, og politisk/administrativt innebærer store rangsforskjeller.

Det som skiller populismen klart fra den øvrige fascismen er blant annet en favorisering av lokalt framfor sentralt hierarki og et betydelig parlamentarisk-demokratisk innslag. Det statlige, såvel som det kapitalistiske blir da relativt moderat. Populismen grenser opp mot sosialdemokrati såvel som sosial-liberalisme, men er i hovedsak mer autoritær enn disse. Den delen av den populistiske sektoren som heller mot sosialdemokratiet kalles venstrepopulistisk, mens den andre delen representerer det høyrepopulistiske.

Den konservative fascismen, høyrefascismen, er mer kapitalistisk orientert enn populismen, stikkordene her er politisk diktatur kombinert med fritt slag for kapitalistene. I venstre- eller rendyrket fascisme er det korporative elementet mer gjennomført ved bransjeorganisasjoner basert på førerprinsippet, som bygger seg opp til en totalitær stat, med en relativt moderat kapitalisme. I ultra- eller nazi-fascismen er den totalitære staten like gjennomført og det kapitalistiske er mer framherskende. Alle disse tre systemene er ekstremt autoritære og i praksis også veldig kaotiske. Det er tilnærmet ingen retts-sikkerhet og sosial justis for folket (i motsetning til øvrigheten), tilfeldig utvalgte grupper basert på etnisitet, livssyn kjønn eller politisk farge, blir frarøvet sine eiendeler, forfulgt og drept, og landet fører ofte en kaotisk aggresiv militaristisk utenrikspolitikk.

_ _ _

Ved bruk av det politiske kartet må en ta hensyn til at navnet på et parti eller en bevegelse kan være misvisende. Hitler kalte blant annet sitt parti sosialistisk og arbeiderparti (NSDAP); Lenin og Stalin kalte opprinnelig partiet sitt sosialdemokratisk, før det ble forandret til SUKP-b. I praksis var NSDAP alltid et ultrafascistisk parti hva tyngdepunkt angår, selv om det også hadde en "arbeidervennlig" og mer sosialistisk fløy, bl.a knyttet til SA, i et tidlig stadium i partiets historie. KKP og SUKP-b har vekslet mellom å være venstrefascistiske og kommunistiske partier. En må altså ikke se på navnet, men hva det er i gavnet. Våre erfaringer med bruken av det politiske kartet har vist at dette er et nyttig middel til å orientere seg i det politiske landskapet, og at det stemmer med terrenget. Men vi advarer mot eventuell dogmatisk bruk - et kart er et kart...

Back to Scandinavian Index

Back to Homepage