NORGES ANARKISTISKE UTREDNINGER - NAU - Nr 1 - 2002-10
Folkets alternativ til NOU - basert på dialogen i det offentlige rom

Resolution of - Resolusjon fra
The Norwegian Anarchist Council - NACO
 Norges Anarkistråd
http://www.anarchy.no/naco.html

KAMPEN MOT DET UOPPLYSTE PENGEVELDE

Om enronisme og det uopplyste pengevelde etc. Et alvordsord for å (forsøke å) forhindre at 'øksa går av skaftet'.

Av innholdet bl.a. : Enronisme, Ragnar Frischs "Det uopplyste pengevelde", og den 3. vei. Problemstillinger og noen løsningsforslag. Små endringer i graden av statisme og kapitalisme siden 1994/95, men Norge er fremdeles relativt sosialistisk og autonomt, dvs signifikant anarkistisk. Økning i anarkigraden fra ca 53% i 1994/95 til ca 54% i 2002, og en liten høyredreining. En liten venstredreining etter 2005, men fremdeles ca 54% anarkistisk per 2008.

Verdiskapning by kontra land, egenandeler og offentlig prising, enronisme her og der samt fattigdom, lederlønninger og fordelingspolitikk, oklarkistiske tendenser (oklarki = pøbelvelde og mobbing) og stress, - Norge best? Barnepass-finansiering, finsk, Knut Hamsun og Frp populistrør, sykehusene, S. Gjedrem, P.-K. Foss og ny økonomisk politikk, mediakritikk; pris = øvrighetsprofittmargin + grassrotsgodtgjørelse; rettssamfunn eller mafia-stat, - ny Sentralbanksforskrift? Nyliberalisme og landbrukspolitikk.

Åpent brev til Stortinget om statsbudsjettet; mafia, full sysselsetting, lederlønnsmoderasjon, kommentarer til nasjonal- og statsbudsjett, IIFORs arbeidsmarkeds-paradoks og AETATs effektivisering, IIFOR og NACOs tillegg til Finansdepartementets analyser, sjøfolkenes streik, stortingsgruppen 3Alt, mer ekspansiv økonomisk politikk uten økt bruk av oljefondet, kommunalpolitikk, kooperativer i kraftmarkedet, streik mot statsbudsjettet, påplussinger på nasjonalbudsjettet, forhandlinger på Stortinget.

Statsrådet konkurranseutsettes med Folkerådet som skyggekabinett, - den tverrpolitiske organisasjonen Norges Realdemokratiske Allianse, Realdemokratene, blir stiftet medio november 2002, og gjør seg raskt gjeldende på den norske politiske arenaen. Statsbudsjett vedtatt, storaksjon mot ulovlig innvandring, rentekutt. Finance Credit enronisme. Nyttårstaler. Vardebålbrenning. Stortinget får Bondevik II til å sluke kameler. Revisjonsbløff, byråkrati, statsbudsjettet 2004. Streikestøtte m.v. Nasjonal- og statsbudsjettet 2005. Oklarkiske tendenser. Sykelønnsordningen. Stats- og nasjonalbudsjettet for 2007. Topplønninger. LO-Valla psykopat? Tjenestedirektivet. Hjemfallsretten. Engleskolen. Eldreomsorgen. Gå av Per Ditlev-Simonsen. Ingens herre, ingens trell. Anarkistene og klimaforliket. AFP. Fattigdomsbekjempelsen. Stats- og nasjonalbudsjettet for 2008, også revidert. Skattenivået. Lærerstreiken. Ozonhull og global oppvarming. Våpeneksport. Statsrådet lurt trill rundt av Røkke. Anarkisme kontra kapitalisme. Keynes sosialdemokrat? I alt 94 kapitler.

(Supplement til Norsk politikk for det 21. århundre: http://www.anarchy.no/dugnad.html , med oppdateringer i hovedsak kronologisk ordnet, men også noe på sak, tematisk. Kronologisk nye oppdateringer finner du nederst på denne websiden. Translation tool for they who don't understand Norwegian at http://www.anarchy.no/links.html )

NORGES ANARKISTRÅD - THE NORWEGIAN ANARCHIST COUNCIL - NACO 
FOLKERÅDET  - SKYGGEKABINETTET - FOLKETS ALTERNATIV TIL STATSRÅDET VIA DET OFFENTLIGE ROM
http://www.anarchy.no/naco.html

  FOLKEPOLITIKK NÅ!

NÅR STATSRÅDET FØRER POLITIKK FOR STATEN =  ØVRIGHETEN I PRIVAT OG OFFENTLIG SEKTOR...
FREMMER VI POLITIKK FOR  FOLKET  - PÅ LANDET, VED KYSTEN,  I BYENE OG PÅ HAVET.
FOLKERÅDET SAMLER DE BESTE ARGUMENTENE I DET OFFENTLIGE ROM UT FRA FOLKETS PERSPEKTIV - IKKE ØVRIGHETENS
DETTE ER FOLKEPOLITIKK
FOLKERÅDET LEVERER FOLKEPOLITIKKEN TIL STORTINGET
STATSRÅDET LEVERER ØVRIGHETSPOLITIKK TIL STORTINGET
DEMOKRATI ER AT FOLKETS INTERESSER - FOLKEPOLITIKKEN - VINNER FREM PÅ STORTINGET
STORTINGSREPRESENTANTER! GLEM STATSRÅDETS DÅRLIGE RÅD OG FØLG FOLKERÅDETS GODE

Folkepolitikken er oppsummert på http://www.anarchy.no/dugnad.html , http://www.anarchy.no/enronism.html  og http://www.anarchy.no/eu.html med linker samt på  www.anarchy.no generelt. Print ut det hele og skaff deg dermed en bra oppslagsbok i norsk politikk for det 21. århundre. Oppdateres daglig! 

Statsrådet konkurranse-utsettes:
Folkerådet - Skyggekabinettet er i funksjon!

 Stortinget får avgjøre hvem som har best argumenter og politisk sans ut fra folkets perspektiv. Vi støtter oss på oppdatert samfunnsvitenskap og det beste av debatten i det offentlige rom, og lager igjen det beste ut av dette ut fra folkets perspektiv, og så sender vi rådene til Stortinget, media etc. 

Norges Anarkistråd har valgt følgende skyggekabinett og folkeråd til stortingsgruppen 3Alt, de mest libertære folkevalgte på Stortinget.

Landsråd (PM) S. Olsen
Innenriks- og arbeiderråd L. Jakobsen
Utenriks-, miljø- og justisråd A. Quist

Anarkotriumviratet

Andre anarki- og folkeråder velges ad hoc når det trengs.

Nå skal statsrådet få skikkelig konkurranse!

Med den øvrighetspolitikken statsrådet fører er det på høy tid noen begynner å hevde endringer i retning folkepolitikk. Og da mener vi ikke populisme, men noe libertært .

Ellers bærer det kanskje riktig galt avsted med oss og steinrøysa vår.

Folkerådet - Skyggekabinettet  - Norges Anarkistråd -  bruker AIIS som pressebyrå for rådgivningen.

V. h. S. Olsen  - Landsråd for Anarkiet Norge (PM)

Folkerådet og skyggekabinettet er en tilleggs-funksjon ved Norges Anarkistråd, de andre oppgavene ivaretas som før.

MOTTO:

KOMPETANSERÅDGIVNING MED ET GLIMT I ØYET!

"Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig." Piet Hein

Anarkistene viser ansvar - nå bør også andre gjøre det samme.

Folkerådet ble opprettet i 2002

1. Små endringer i graden av statisme og kapitalisme siden 1994/95, men Norge er fremdeles relativt sosialistisk og autonomt, dvs signifikant anarkistisk

Situasjonen har ikke endret seg noe helt vesentlig fra 1994 til i dag. Det har nok vært en liten dreining i retning større inntektsforskjeller (målt ved de såkalte kvintilratene), men det er fremdeles nokså få fattige og få rike i Norge. Bare Sverige har i følge en FN-rapport færre fattige en Norge, når en ser inntektsfordelings-spørsmålet i internasjonal målestokk (jevnfør "Klasseskillet øker" Dagbladet torsdag 12.07.2001)

De få rike er forøvrig langt fra de rikeste i verden, og ingen behøver å være blant de fattigste i verden heller. Det skulle bare mangle. En kan dermed ikke si at graden av sosialisme alt i alt har endret seg vesentlig. En annen sak er at nå må det slås et slag for de aller fattigste i landet. Alt snakket om nestekjærlighet og solidaritet blir bare munnsvær om ikke en får ryddet opp i dette i neste stortingsperiode. Det er delte meninger om hvor store inntektsforskjellene har blitt. Trygve Hegnar i Finansavisen mandag 10.09.2001 hevder sogar at de rike er blitt fattigere:

Under innspurten av valgkampen kunne Statistisk Sentralbyrå (SSB) fortelle at de 10 prosent rikeste hadde økt sin andel av inntektspotten (med 17,2 prosent), mens andelen til de 10% prosent fattigste sank i samme periode. (Såkalte decilrater, red. anm.) Perioden var 1986 til 1999. SSB sa altså ikke, som de fleste politikere og journalister ser ut til å tro, at de fattige er blitt fattigere, men at de fattiges andel av faktorinntekten er blitt mindre. Også "de fattige" er blitt rikere.

Det morsomme med SSB-forskerne og de tilsynelatende sensasjonelle konklusjonene, er at de ikke lenger har gyldighet. Når det gjelder verdiendringer er 1999 en evighet siden.

Uten å ha forsket på saken, kan vi fortelle at de rike faktisk er blitt fattigere. Veldig mye fattigere. Markedet har sørget for det politikerne ikke har villet eller ikke fått til.

At de rike ble rikere frem til 1999 skyldtes i første rekke at aksjeverdier og utbytte økte kraftig. Er det noen som husker at Oslo Børs-indeksen sto i 300 i 1992? Deretter steg den jevnt og trutt til 1400 i fjor før fallet til 1180 nå...

Hvis noen ergrer seg over at noen ble rikere frem til 1999, så kan de nå glede seg over at de rike på kort tid er blitt fattige eller mye mindre rike. Hvis SSB skulle sett på utviklingen i år ..., ville de sett at "de rike" har mistet noen hundre milliarder kroner i formue bare i år. De rike er så absolutt blitt fattigere.

Noen vil sikkert juble over dette (Jon Michelet i Klassekampen), men vi snakker om verdifall på aksjer... Tallene viser at man ikke skal legge så stor vekt på hva SSB, med flere års forsinkelser, sier om forskjellene mellom fattige og rike.

Det har da heller ikke anarkistene gjort. På web-sidene om anarkiet i Norge ble det tidligere i år konkludert med at det hadde skjedd en liten høyredreining på det økonomisk-politiske kartet, men ikke veldig signifikant. Det er jo ikke "ordentlig" (realisert) inntekt når verdien på aksjer stiger - det blir ikke "ordentlig" inntekt før en selger og realiserer verdiene. Dette må en ta en viss høyde for når en skal vurdere inntekts-hierarkiet, eller mer generelt - det økonomiske hierarki og plutarki - for å bedømme graden av sosialisme i samfunnet. Ser vi på utviklingen korrigert for kortsiktige svingninger, i det vi er ute etter strukturelle forandringer,- siden Norge ble anarkistisk i 1994, er det ikke sikkert det har vært noen særlig endring i sosialisme-graden i det hele tatt, når vi tar hensyn til de forholdene Hegnar nevner, og at også økt fritid (i den grad den tas ut frivillig og man får jobbe så mye man ønsker) er en form for inntekt. Systemet er normalt ganske robust og stabilt. Noen mindre inntektsforskjeller kan også betraktes som rettferdige. Når en skal anslå sosialisme-graden, og endringer i denne, må en ta hensyn til alle relevante forhold. At også de relativt høyeste inntektene i Norge er rettferdige, slik som Hegnar hevder, er imidlertid ikke riktig. Dette strider bl.a mot anarkistiske prinsipper.At gyldne fallskjermer og inntektene til Røkke, Rimi-Hagen, Hegnar selv, og "Gutteklubben Grei" i sin alminnelighet, også sett over tid, er rettferdige, er et helt feilaktig standpunkt. Vi kjenner mange i svært nyttige yrker og med krevende og ansvarsfulle stillinger, som jobber hardere, og har vel så bra og lang utdannelse, som disse, uten å få mer enn 200 000-300 000 kroner i året ut av det.

Det er forøvrig ikke bare det progressive sentrums-alternativet, anarkistene, som mener at Norge er relativt sosialistisk. Også på ytterste venstre fløy og nedover på det økonomisk-politiske kartet, i AKP-ml (marxist-leninistene) og RV, den Trotskistisk-Maoistiske valgalliansen, finner vi samme oppfatning. Folkvord uttalte i den tiden han var på Stortinget, at inntektsforskjellene mellom topp og bunn i Norge var mindre enn i Det Røde Kina, og i Klassekampen lørdag 03.11.2001 hevdes det at "Norge er mer sosialistisk" enn det røde Vietnam: "- Norge er mindre kapitalistisk og mer sosialistisk enn Vietnam... Foreløpig har heller ikke frislippet av kapitalistiske markedskrefter og private storkonsern ført til de store forskjellene og skjevhetene som i andre land med tilsvartende endringer av økonomien og politikken.", melder KK.

Samtidig har det kanskje vært et visst kutt i det politisk-administrative byråkratiet, bl.a er politiet omorganisert med et kutt i byråkratiet og flere på grunnplanet i aktiv tjeneste. Det er også kjent at en del foretak i privat sektor har kuttet ut mellomleder-lag i det administrative hierarki. Det har imidlertid, så vidt vites, heller ikke her skjedd store endringer.

Det har således kanskje vært en liten dreining mot høyre på det økonomisk-politiske kartet, noe som har litt sammenheng med Arbeiderpartiets høyredreining å gjøre, men hverken graden av kapitalisme eller statisme kan sies å ha endret seg vesentlig. Graden av anarki vil ikke endre seg noe særlig ved en liten høyredreining fra den posisjonen vi har vært, så anarkigraden blir omtrent den samme, altså ca 53%. En må da ikke glemme at autoritærgraden samtidig er på ca 47%, så det er ikke mye å skryte av, selv om Norge må sies å ha et relativt bra og litt (ca 53%) anarkistisk samfunn i internasjonal målestokk. En får likevel si med Ibsen: Pusleri med grader, dårlighet alt sammen.

Folkebevegelsen for boikott av Frp, SV, R/RV og andre autoritære er fortsatt inntakt og still going strong. RV røyk jo helt ut av tinget etter valget i 1997, og Frp fikk færre stemmer enn de verste valgprognosene skulle tilsi. Vi skal jo ikke overvurdere virkningen av folkeaksjonen, men den har nok bidratt i riktig retning i hvertfall - alle monner drar ved valget. Arbeiderpartiet gikk av etter valget fordi det fikk færre stemmer enn Jaglands minimumstall og mellompartiene (nei til EU-partiene) Venstre, Kr.f og Senterpartiet overtok et par års tid, men ble felt på et miljøspørsmål (gasskraftsaken). Deretter overtok Stoltenberg og Co, et Arbeiderparti-statsråd med et mindre marxistisk ståsted enn Jaglands, og som nevnt liten høyredreining. Samarbeid med sentrum og i enkelte tilfeller Høyre og til og med Frp, bidro alt i alt til omtrent samme tyngdepunkt på det økonomisk-politiske kartet, som sentrums-statsrådets. Noen store endringer i statisme- og kapitalismegraden i samfunnsutviklingen generelt, og derigjennom graden av anarki, skjedde som nevnt ikke i perioden 1994-1997 og videre til 2001, og det har heller ikke skjedde noe dramatisk i ettertid, etter stortingsvalget 2001. I 2002 ble det registrert en liten økning i anarkigraden fra ca 53% i 1994/95 til ca 54% og en liten høyredreining. Etter 2005 er det registrert en liten venstredreining, men anarkigraden er fremdeles ca 54% per 2008.

Kroner en, kroner to, kroner... De rike blir enda rikere, slår Aftenposten opp 15.05.2002. I overkant av 300.000 kroner - det var gjennomsnittlig inntekt etter skatt for en norsk husholdning i 2000. De rike blir stadig rikere, mens de fattige sakker akterut. Større forskjeller: Fra 1999 til 2000 økte den gjennomsnittlige husholdningsinntekten med hele 6 prosent til 301900 kroner, og økningen var størst blant de rike. Enslige tjener ca det halve i følge Dagbladet. De rikeste finner vi i gruppen par uten barn, der eldste person er i alderen 45-64 år. "Imidlertid er vi mest interessert i samlet inntekt for hele livet for ulike personer, eller rettere sagt forbruket, nivå og fordeling"; sier en talsmann for IIFOR til Folkebladet. - " Det er mindre interessant hvordan inntekten fordeler seg over livsløpet". Par med små barn kommer også godt ut av det inntektsmessig. De fattigste finner vi blant de unge enslige, og blant enslige forsørgere. Men også disse gruppene har hatt en positiv inntektsutvikling de siste årene. - Alle blir rikere, men de rike blir mye rikere. Vi har sett trenden gjennom hele 1990-tallet, men for år 2000 er det mer synlig. Det skyldes en kraftig økning i kapitalinntekten, forklarer rådgiver i Statistisk sentralbyrå, Jon Epland. Han er en av dem som står bak den årlige inntektsstatistikken, som ble offentliggjort i går. Det ble utbetalt rekordstort aksjeutbytte i forfjor, og aksjegevinsten økte voldsomt. Det er først og fremst husholdningene med de høyeste inntektene som har denne typen inntekter. -Forøvrig ble nesten alt utbetalt før september måned, da det ble innført skatt på aksjeutbytte, kommenterer Epland. "Dette betyr jo at man har tatt ut spesielt mye, kanskje til og med av skjulte reserver i selskapene, og da blir dette en mer tilfeldig, ikke strukturell inntektsøkning. I neste omgang blir uttaket av utbytte antakelig tilsvarende mindre", sier IIFOR-talsmannen.

Også lønnsutviklingen gjennom siste halvdel av 1980-tallet, og hele 1990-tallet bidro til de økte forskjellene mellom rik og fattig. Statistisk sentralbyrå har delt 2000-husholdningene inn i ti like deler, etter hvor høy inntekten er. Resultatet viser at de ti prosent av husholdningene som tjener mest, disponerer 23,8 prosent av all inntekt, opp fra 21,8 prosent året før. De ti prosentene som tjener dårligst, disponerer 3,7 prosent (3,9 prosent i 1999). "Dette betyr at de rikeste har fått en større andel av kaken, og de fattigste 10% har fått redusert sin andel ørlite. Dermed må midtgruppenes andel også ha gått tilsvarende mer tilbake", kommenterer IIFOR. Tendensen er kjent. Vi har sett at ulikhetene har økt drastisk i flere europeiske land, sier professor i sosialpolitikk Else Øyen ved Universitetet i Bergen. -Det gjør noe med samfunnet når det blir store avstander mellom folk. De 10 prosentene som ligger nederst på inntektsstatistikken får det relativt vanskeligere. Prisene stiger fordi mange har bedre råd, mens de fattiges kjøpekraft synker, sier Øyen. Hun mener det er blitt vanligere å vise frem sin rikdom i Norge. -Jeg kjenner til en konfirmant som fikk en klokke til 45000 kroner av sine besteforeldre. Det gjør noe med en 14-åring. Klokken gir ham mulighet til å sende ut signaler til sine jevnaldrende om at han er bedre enn dem, han er mer velstående. Jeg synes det er på grensen til det uanstendige, sier Else Øyen.

"Selv med de innvendingene vi har nevnt over, og korreksjoner for fritid og miljø, så vi får fram livsstandarden, dvs forbruket på livstid for ulike personer bredt definert - miljøfaktorer og fritid inkludert, som vi egentlig er mest interessert i, - så kan det likevel være en svak tendens til større forskjeller. Men ut fra våre innvendinger er den nok ikke så stor som oppslaget i Aftenposten antyder. Isolert sett betyr dette en svak bevegelse nedover mot høyre, i retning kapitalisme/plutarki/pengvelde på det økonomisk-politiske kartet. På den annen side må en også vektlegge hva folket, i betydingen det fattigste flertallet av befolkningen, tjener i gjennomsnitt og se litt på dette i relasjon til forholdene internasjonalt. Sosialisme er ikke bare fordeling, men først og fremst at arbeiderklassen, folket i motsetning til øvrigheten, har det bra økonomisk. Her ligger nok folket i Norge nokså høyt oppe internasjonalt, i kjøpekraft, miljø og fritid sett samlet, kanskje arbeiderklassen her er helt på toppen. Da er det jo ikke så farlig om vi har noen rike også, selv om jevnere økonomisk fordeling naturligvis hadde vært å foretrekke. Samtidig har vi sett tendenser til større autonomi i vid forstand, personlig, for folket, industrielt organisatorisk og i politikken, dvs det norske systemet har alt i alt hatt en liten høyredreining på det økonomisk-politiske kartet siden 1994. Denne bevegelsen har sannsynligvis fortsatt litt til de senere årene, men ikke særlig signifikant eller betydelig. Det har vært en økning i anarkigraden fra ca 53% i 1994/95 til ca 54% i 2002. Det har vært en liten venstredreining etter 2005, men systemet er fremdeles ca 54% anarkistisk per 2008. Dette er naturligvis ingen grunn til å stå på stedet hvil hva systemets koordinater på det politiske kartet angår.

Det er nå på tide å ta et skikkelig tak i inntektsfordelingssystemet og få slutt på relative slavekontrakter her til lands. Det er ingen grunn til å misunne de relativt rikeste. Et system basert på misunnelse, hvor andres framgang blir møtt med direkte sanksjoner på den ene eller andre måten, om suksessen er litt større enn egen eller uansett, er jo et håpløst tilfelle.Det sies riktignok at andres fiasko via skadefryden ikke er å forakte, spesielt om egen suksess uteblir. Så lenge dette bare er et passivt frynsegode, er det umidlertid ufarlig. Men går man aktivt til verks for å nivellere andres økonomi, frihet og trivsel om de lykkes i eget arbeid, når dette ikke er basert på andres slaveri, så bærer det naturligvis galt avsted i samfunnet. Da har man med en autoritær type psyke og psykologisk karakter gjøre, eventuelt kriminell, og er utdannings- og oppdragelses-systemet i samfunnet sånn at slike personlighetstrekk utvikles i stor grad, så kan det nok bli likhet i samfunnet, men det blir "samling i bånn" , både økonomisk og politisk/administrativt i vid forstand. Det blir da hverken rettferdig eller effektivt vurdert ut fra normale, frihetlige personlighetstrekk og preferanser. Legger vi Janteloven til misunnelsen, så blir systemkostnadene, "income forgone" på grunn av feil i systemet, enda større, dvs slaveri og pøbelvelde råder. Pareto-"optimum", dvs at ingen kan få det bedre uten at andre får det verre, blir med slike autoritære preferanser en noe selsom forestilling, mildt sagt. Det sies at denslags personlighetstyper er utbredt i enkelte middelhavsland, blant annet i visse strøk av Portugal. Det sier seg selv at å drive økonomisk og sosial utvikling i slike områder, er meget vanskelig. Litt misunnelse kan i praksis neppe unngås. Men tar det av i retning aksjoner og sanksjoner hvor man krysser grensen i retning andres frihets berøvelse vesentlig og konkret, så blir det jo et autoritært overgrep, som ikke kan godtas i et frihetlig samfunn. Misunnelsen er altså et autoritært personlighets-trekk som må bekjempes gjennom oppdragelse og på annen måte, ellers blir det hverken effektivt eller rettferdig, to grunnleggende anarkistiske prinsipper, sett ut fra en normal, frihetlig, personlighetstype hvor dette ikke er noe fremherskende. Misunnelse er en uting som vi skal ha minst mulig av. Dette må imidlertid ikke forveksles med rettferdighet.

2. Problemstillinger og noen løsningsforslag

De rike og mektige, øvrigheten, her til lands, som har mer enn nok på urettferdig vis, må nok bare finne seg i en liten justering nedover relativt sett i årene som kommer. Har man mer enn nok, skulle ikke dette være noe problem. Det er uten videre klart at mange-million-inntekter relativt til at svært mange slitere tjener under 200 000 i året, for ikke å snakke om million-fallskjermer som enkelte får etter å ha kjørt bedrifter på dunken, er bånn urettferdige. Det har stort sett heller ingen direkte sammenheng med effektivitet å gjøre, men med markeds- og annen makt samt profitt som tilfaller noen få heldige eiere som monopoliserer mer eller mindre tilfeldig knappe ressurser her i landet, spekulasjons-investeringer i tilnærmet risikofri virksomhet i naturlige vekstnæringer, og andre spekulasjons- og inflasjonsgevinster, foruten mafialignende aktiviter. Dersom store private grunn- og andre realkapitaleiere ikke forvalter disse ressursene til folkets beste, men tar ut store mengder av verdiene til privat forbruk gjennom livsløpet, så kan ikke dette godtas naturligvis. Pengeflytting er heller ikke noe som fortjener profitt, utover normal-kostnadsdekning og litt motiverende honorarer for riktig flytting.

Pengeflytterne burde heller ha "juling" om de bommer, enn skyhøye gevinster når det går bra. Kapitaleiere som opptrer som signifikante plutarker, i ordets rette forstand som penge- og kapitalherskere - finansfyrster og godseiere, dvs med kakse og jappestil, og ikke forvalter ressursene til folkefelleskapets beste, men stort sett bare skor seg selv og annen øvrighet, har egentlig ikke noe i et anarki og reelt demokrati å gjøre. Dette er en autoritær tendens som drar anarkigraden nedover: I Norge er slike plutarkiske tendenser medvirkende til at anarkigraden i et ellers ganske egalitært samfunn bare er på litt over 50% (ca 53% siden 1994). Det har alltid vært en viss økonomisk overklasse her til lands, f.eks brakkebaroner i og under krigen 1940-45 og i en del tilfeller ble disse heller ikke "avsatt" etter krigen, Anders Jahre, Hilmar Reksten og andre redere, sjokolade og tobakkskongene, kaffebaronene, godseiere og grosserere, etc. Dessuten har embetsmenn og organisasjons-pamper også fått en bit ekstra av kaka. Bedre er det ikke i dag, med Røkke og Rimi-Hagen, Trygve Hegnar og en rekke andre plutarker på toppene. Dette må nå motvirkes etterhvert. Det må nå bli mer folkeøkonomi - ikke øvrighetsøkonomi.

Godtgjørelsen må ihvertfall knyttes til reell verdiskapning, - ikke byråkrati, markedsmakt, spekulasjon og tilfeldige ressursmonopoler hos enkelte privatpersoner her til lands, samt korrupsjon, trynefaktorer og partibøker. Det er kort og godt for enkelt å bli rik på andres bekostning her til lands, sanksjonene i gråsonene mot sånt er marginale, og bærer det over i det kriminelle så er straffene små og risikoen for å bli tatt liten. Når enkelte, som Røkke i båtsertifikatsaken, nærmest ser det som en "dyd" å kjøre på rødt selv i bagateller som han hadde fikset lovlig på noen timer, så er det fare på ferd. At plutarkene Hilmar Reksten og Anders Jahre i sin tid også gikk kraftig over streken, gjør ikke saken bedre.

Hele oppdragelses- og sanksjons-, samt motivasjonssystemet må i støpeskjeen for å få skuta på rett kurs. Dette betyr også mer pågående, kritiske og konstruktive media, samt mer frihetlig etikk og moral i skoleverket, foreldreveiledning, frivillige organisasjoner og i ordens- og rettsvesenet, sanksjonsystemet generelt.

Befolkningen må forstå at moral er ikke å forsyne seg med en million eller mer, når det er ufortjent (og det er alltid slike relativt store beløp), selv om en er sikker på å slippe unna med det, enten det er lovlig eller ulovlig. Har man ikke moral - så er man udugelig som leder og øvrighet. Den saken må være klinkende klar. Og har man ikke moral, så er man i bunn og grunn skurkeaktig og grådig selv om man befinner seg på rett side av loven på grunn av mulige sanksjoner mot lovbrudd. Både moral og sanksjoner må styrkes. Det er forskjell på å kappe en sving på folkets vegne enn en på egen og øvrighetens vegne. Nå må det uopplyste pengeveldet basert på grådighet og snyteri erstattes med andre godtgjørelses og rangsystemer i frihetlig retning. Anarkistiske prinsipper må implementeres i stadig større grad. Dette innebærer også at autonomien på alle plan skal forbedres, generelt mindre rangs- og lønnsforskjeller, større effektivitet og rettferdighet.

Gomorra, Norge! skriver KåreValebrokk, TV2 sjefen, tidligere redaktør i Dagens Næringsliv en søndag ultimo mai i Aftenposten: "Kjell Inge Røkke er tiltalt for korrupsjon. Veritas-sjef Helge Midttun subber inn 1,7 millioner kroner på innsidehandel. Jan M. Drange kastes som styreformann i DNO og tar med seg en fallskjerm på 7 millioner kroner. Märtha og Ari bedriver boklansering under sitt eget bryllup, og Mona Juul driver butikk i butikken. Har Norge gått av skaftet? - Et spesielt trekk ved de rike - og nå mener jeg de virkelig rike - er at de glemmer at Jorden er rund og mener seg hevet over de normale spilleregler som vi dødelige sliter med. Jeg har sett det mange ganger. Skipsreder Nils Jørgen Astrup var dypt forundret over å bli knepet i å ha tusket med Astrup-stiftelsens penger. Det var, mente han åpenbart, tross alt hans familie som hadde betalt inn stiftelsens penger. Som fallskjerm er Midttuns 17 millioner bare blåbær mot de 180 millionene som skal fordeles på toppgjengen i seismikkselskapet PGS fordi PGS skal fusjonere med et amerikansk selskap i samme bransje. Av dette beløpet får PGS-sjef Reidar Michaelsen den største biten fordi han må forlate sin sjefsjobb og bli styreformann isteden. Han har en årslønn på 10 millioner som sjef. Undres på hva han får som styreformann?

Dansen rundt gullkalven slutter ikke her. I DNO skjærer småaksjonærene tenner over at stor-aksjonær Gerdt Larsen har skaffet den sparkede styreformannen Jan M. Drange en fallskjerm på 7 millioner kroner. Fallskjerm for styreformenn? Hva pokker blir det neste? Fallskjerm for revisor i fall han ikke skulle bli gjenvalgt, kanskje? Jeg gremmes. Sakene over - der er mange flere, forresten - føyer seg vakkert inn i rekken av uhumskheter, grådighet, smartness, hemmelige avtaler og andre skampletter som har fulgt næringslivet siden den første jappetiden i 80-årene.Er forholdene blitt så mye verre eller er det bare pressen som er blitt så uendelige mye bedre til å finne ut hva som virkelig foregår i næringslivet? Begge deler, sannsynligvis. Pressen er blitt flinkere, men jeg tror også at forholdene er blitt betydelig verre. Mye verre. Problemet er bare at jeg ikke har noen virkemidler å foreslå som kan stoppe galskapen. Myndighetene nytter det ikke å rope på. Og når selv en hedersmann som Wilhelm Wilhelmsen slenger i skjækene, gir jeg tapt. Her må det indremedisin til. Men moral passer jeg ikke til å prate. Denslags har vi Jan Erik Langangen til. Med all dritten som finnes i næringslivet som bakteppe, er det en fattig trøst å se at Mona Juul, offentlig ansatt så det holder, ikke er døyten bedre enn forretningsfolk. Uryddig er sannsynligvis det mildeste uttrykk man kan bruke om henne. Om Terje Røed-Larsen sier jeg ikke ett ord. Jeg gjør sjelden det om sosialdemokrater som har byttet Dressmann ut med Armani. De er uansett lite å stole på, innhentet av den kommersielle verden som de er.

Jeg vil heller ikke kritisere Märtha og Ari Behn for å ha brukt sitt eget bryllup og min TV-kanal til å lansere en bok som de har tenkt å skrive etter en tre dagers fjelltur. Som TV-sjef er jeg forsiktig med hva jeg sier om folk i underholdningsindustrien. De er lett-stukne og det kunne slå fryktelig tilbake. Hvis mine mulige lesere etter så mye grettenhet fra min side har fått inntrykk av at jeg har hatt en dårlig uke, så har jeg faktisk det. På siden av manuskriptet til denne søndagsepistel ligger i dette øyeblikk et brev fra en uvennlig myndighet. Jeg er pålagt å betale 25 000 i bot for å ha sendt opptak av Viggo Kristiansen umiddelbart etter at dommen i Baneheia-saken var falt. Subsidiært 25 dagers fengsel, må vite.Der finnes kjeltringer i alle leirer. Kom med vann og kamfer.Og ha en god søndag!" Så langt Kåre Valebrokk.

"Nå har'n røyka for mye uten filter igjen, og fått sår hals og plysj på tunga. Kanskje han har tatt inn en tanke for mye whisky også. Kåre-gutten var bedre da han skrev "Kan hende det var bedst det gikk som det gikk" og siterte "Terje Viken" og anarkisten Henrik Ibsen, etter folkeavstemningen i 1994 da Norge ble anarki.

For det første hadde alt vært så meget verre om vi hadde blitt med i EU. For det andre er ikke dette et jappefenomen. Anders Jahre, Hilmar Reksten, brakkebaroner, partibokskameraderiet, Benny bankboks, etc. i "de gamle gode dager" var ikke det hår bedre enn dagens plutarker. Den generelle velstandsøkningen gjør imidlertid at epleslang er blitt byttet ut med biltjueri og butikk-nasking. Det er snart flere biler enn epletrær. Tilsvarende har det tatt av også på plutarkisk nivå. Flatfylla på hjemmebrent er blitt byttet ut med "partydop" mange steder, men fremdeles er alkoholisme mye mer utbredt enn narkoslaveri. Alt i alt er nok moralen hverken signifikant verre eller bedre enn før, om vi holder importert mafia utenom. Det er bare landets rikdom og velstand som har økt betraktelig, den relative moralen er nok nokså konstant, men 10% korrupsjon gir større beløp i dag enn før. Det er dermed trolig ikke "blitt mye verre. Mye verre" som Valebrokk påstår.

Dette betyr naturligvis ikke at man skal la dette passere. Nå må det skjerpes inn i retning virkelig anarkistisk lov og orden, basert på anarkistiske prinsipper om frihet, likhet og solidaritetet etc for alle her til lands.Utenlandsmafiaen må dessuten ut. At det ikke finnes virkemidler, at ikke "myndighetene" (les: felleskassen og offentlig sektor) kan gjøre noe, er imidlertid mye tøv. Den "indremedisinen" Valebrokk foreslår må jo komme via skolevesen, ordensvesen, oppdragelsesvesenet, media og Internett, organisasjonslivet, det offentlige rom bredt definert. Det er klart noe kan gjøres her. Anarkistiske prinsipper må "bankes" inn i hodet på alle, jo før jo heller, fra alle hold. Jeg bare gjentar det som andre anarkister har hevdet ovenfor, for det er viktig," sier L. Jakobsen fra Internasjonalen (IWW/AI):

* Godtgjørelse utover et visst nivå må kun knyttes til reell verdiskapning, - ikke byråkrati, markedsmakt, spekulasjon og tilfeldige ressursmonopoler hos enkelte privatpersoner her til lands, samt korrupsjon, trynefaktorer og partibøker, etc. Det er kort og godt for enkelt å bli rik på andres bekostning her til lands, sanksjonene i gråsonene mot sånt er marginale, og bærer det over i det kriminelle så er straffene små og risikoen for å bli tatt liten.

* Hele oppdragelses- og sanksjons-, samt motivasjonssystemet må i støpeskjeen for å få skuta på rett kurs. Dette betyr også mer pågående, kritiske og konstruktive media, samt mer frihetlig etikk og moral i skoleverket, foreldreveiledning, frivillige organisasjoner og i ordens- og rettsvesenet, sanksjonsystemet generelt.

* Befolkningen må forstå at moral er ikke å forsyne seg med en million eller mer, når det er ufortjent (og det er alltid slike relativt store beløp), selv om en er sikker på å slippe unna med det, enten det er lovlig eller ulovlig. Har man ikke moral - så er man udugelig som leder og øvrighet. Den saken må være klinkende klar.

* Og har man ikke moral, så er man i bunn og grunn skurkeaktig og grådig selv om man befinner seg på rett side av loven på grunn av mulige sanksjoner mot lovbrudd. Både moral og sanksjoner må styrkes.

* Nå må det uopplyste pengeveldet basert på grådighet og snyteri erstattes med andre godtgjørelses- og rangsystemer i frihetlig retning. Anarkistiske prinsipper må implementeres i stadig større grad. Dette innebærer også at autonomien på alle plan skal forbedres, generelt mindre rangs- og lønnsforskjeller, større effektivitet og rettferdighet.

* Det grunnleggende er "frihet uten andres frihets berøvelse", at man ikke skal slave en tøddel for andre, men heller ikke la andre slave en tøddel for seg. Plutarker og oligarker, oklarker og andre -arker og erketyper, skal avskaffes, og vedhenget - alle former for slaveri - likeså!

3. Enronisme, Ragnar Frischs "Det uopplyste pengevelde" og den 3. vei 

Å overlate offentlige bedrifter til private markeder med monopol, oligopol eller monopolistisk konkurranse med markedsandels-strategi - internasjonalt, landsdekkende eller lokalt, er ikke noen god løsning. Offentlig byråkrati og lønnshierarki blir bare byttet ut med privat lønns- og profitt-hierarki og byråkrati. Det blir ofte bare mer byråkrati alt i alt og dertil plutarki (pengevelde og rikmannsvelde) med monopolistiske priser, som utbytter forbrukerne og grassrota, og gir større inntektsforskjeller og feite topplønninger. Markedet tar heller ikke av seg selv hensyn til negative (eller positive) miljøfaktorer. Mer markedsøkonomi er derfor ikke noe sesam sesam for en frihetlig utvikling.

Noen ganger, dersom konkurransen er tilstrekkelig sterk og det er små miljøvirkninger, kan den samfunnsmessige verdiskapningen bli høy, profitten (renprofitten) og topplønningene bli lave i forhold til grunnplans-lønningene eller forskjellene nulles ut, og byråkratiet blir barbert til et minimum eller forsvinner helt, men dette hender mye mer sjelden enn markedsliberalistene synes å tro. Dette er i dag et atypisk tilfelle. Godtgjørelsesmessig likestilte selvstendige næringsdrivende, på individuell basis eller i horisontalt organiserte nettverk eller kooperativer, er i høy grad anarkistisk, men dette er ikke det vanligste. Det typiske for fullkommen konkurranse er minimale rangs- og store inntektsforskjeller (plutarki). Dette ligger helt til høyre på det økonomisk-politiske kartet, ikke oppover mot toppen. Men såkalte frie markeder er ikke det samme som fullkommen konkurranse. I praksis betyr såkalte frie markeder oftest både privat byråkrati og store inntektsforskjeller. Graden av rangs- og lønnsforskjeller kan imidlertid variere noe. Blir det både store rangs- og inntektsforskjeller blir systemet ikke lenger liberalistisk, men ender i en form for fascisme.

Det som trengs er både et kraftig kutt i byråkratiet i offentlig og privat sektor, og et kutt i ledergodtgjørelsene i forhold til grunnplanets godtgjørelse, begge steder. Dette kan bare skje ved sterke reguleringer av markedene og profitten i denne retningen, og tilsvarende regler mot byråkrati og lønnshierarki i offentlig sektor. Et stikkord her er offentlig regulerte frie kontrakter og ikke tilnærmede slavekontrakter, i lønn og rang, som et uregulert markedsystem og en offentlig sektor preget av statisme og lønnshierarki avstedkommer. Det kapitalistiske tjueriet i offentlig og privat sektor må ta slutt. I tillegg må det investeres mer i high tech, miljøvennlig, produksjonsutstyr og anlegg, samt boliger med enøk-utstyr. Investeringsraten på fastlandet er for lav, det forbrukes for mye i offentlig og privat sektor i forhold til det som trengs av investeringer for å sikre velferds-samfunnet for framtiden.

06.02.2002: Deregulering og privatisering kalles av og til 'nyliberalisme', men har lite til felles med Nozicks "Anarchy, State and Utopia" å gjøre, spesielt "utopia"-delen. Det har mere til felles med Frischs begrep det "uopplyste pengevelde" å gjøre, privat byråkrati og plutarki, noen ganger høyrepopulistisk/fascisme. Det er en økonomisk ideologi som gjerne forbindes med Ronald Reagan og Margaret Thatcher, nå også i en ny variant Silvio Berlusconi, og som de siste 20 årene har vært pensum for økonomisk praksis i Vesten så vel som de u-land Vesten har oppdratt i sitt bilde. Ideen er enkel: Jo færre begrensninger som legges på private selskaper, jo mer handel blir det, jo mer penger er det mulig å tjene og jo mer velstand for alle. Det betyr at staten trekker seg tilbake og slipper de private til, med andre ord deregulering. I praksis blir ofte statlig byråkrati bare byttet ut med privat, og i Berlusconis tilfelle også politisk plutarki.

Enron er et ektefødt barn av nyliberalismen, med perspektiver over mot politisk plutarki og populisme/fascisme. «Uendelige muligheter» var slagordet til selskapet. Deregulering ga Enron alle de muligheter selskapet ville ha, og Enrons ledere tøyde mulighetene til kapitalismens ytterste utpost. De begynte med å spekulere i alt fra gassleveranser til værprognoser - og tapte stort. Da førte de regnskap slik at store underskudd framsto som rekordoverskudd. Mens det gikk mot stupet, tjente lederne milliarder på aksjesalg. De ansatte ble oppfordret til å investere pensjonene sine i verdiløse aksjer. Politikere, analytikere og akademikere mottok kjempesummer, positiv omtale og nye dereguleringer kom tilbake. Selv om alt dette virker korrupt, er så langt ingen direkte lovbrudd påvist i Enron-saken. Det er den virkelige skandalen: At det er skapt et system hvor penger kan stoppe munnen på alle kritikere. (At man i ettertid har klart å "henge" noen få syndebukker for de systematiske feilene ved nyliberalismen, og populistiske former for uopplyst pengevelde, gjør heller ikke saken særlig bedre, og representerer vesentlig skuebrød og reell ansvarsfraskrivelse. Dette fører ingen steds hen med henblikk på å løse de egentlige problemene.)

For å forstå hvor alvorlig Enron-saken er, må vi forstå selskapets posisjon i det amerikanske samfunnet. Enron var ikke bare USAs sjuende største selskap målt i fortjeneste. Det ble også dyrket av børsmeklere og politikere som skoleeksempelet på hvordan et moderne selskap skal se ut. Seks år på rad kåret det økonomiske magasinet Fortune Enron til verdens mest innovative selskap. Det beste for framtiden altså. I fjor diskuterte magasinet det faktum at det var umulig å finne ut hvor Enron tjente alle pengene sine, men kom fram til at selskapet likevel var solide saker. «Til slutt koker det ned til et spørsmål om tillit» var konklusjonen.

Enron hadde alles tillit. Nå er alle plutselig sjokkert over hva selskapet har gjort. Men at det finnes grådige plutarker/kapitalister, burde ikke overraske noen. Enron-saken viser hva som skjer når de som skal kontrollere, er mest opptatt av egen lommebok. Revisorer, analytikere, meklere, journalister, akademikere, eksperter og politikere: Alle har sviktet i Enron-saken. Konservative kommentatorer i USA er opptatt av å skjelle ut tidligere Enron-sjef Kenneth Lay og gjøre Enron til en skurkehistorie og en ren økonomisk skandale. Men det er også tegn til systemdebatt, og Enron har gitt gode argumenter for strammere reguleringer av "frimarkedet". For Enron handler i høyeste grad om politikk. Ikke bare på grunn av tvilsomme forbindelser mellom rike finansmenn og toppolitikere. Det er politikk fordi det er politikere som har gitt næringslivet lov til å bli et gigantisk pyramidespill. Fordi det er politikere som har trodd blindt på at markedets "usynlige hånd" selv ville holde plutarkiet i skinnet. Denne fundamentalismen har skapt Enron

«Enron var som Taliban» har en frustrert ansatt uttalt. Bin Ladens terrorceller var/er midt iblant oss alle. Det er markedsfundamentalistene, plutarkiet og plutarkene også. Det er flere Enroner der ute. Så når president Bush antyder at han vil slåss mot fundamentalisme i alle verdenshjørner, så skulle han kanskje bruke mer tid på å slåss mot fundamentalismen, plutarkiet, det uopplyste pengeveldet, i seg selv og blant sine egne.

Det er imidlertid ikke bare i privat sektor at byråkratiet "går amok". Det var en betimelig reportasje om økonomikaoset i den norske Statens foretak i TV 2 nyhetene 28.03.2002 - typiske eksempler på Ragnar Frischs "skrekkvisjon": "Det "uopplyste pengevelde", - som kan anta mange varianter, både i privat og offentlig sektor, politisk/administrativt og økonomisk, her og der i inn- og utland. Denne reportasjon var bra, en hel serie med uheldige tilfeller viser at dette er et gjengs problem i de overgrodde statlige byråkratiene. Her må det ryddes opp, og de ansvarlige avsettes, og nye koster settes inn! Når NRK Dagrevyen 02.03.2002 demonstrerer at gamle Ap etc. politikere og pressekjendiser mot betaling fra plutarkiet skal drive offensiv lobbying vis-a-vis Storting og embetsmenn, smaker det av et Storting av øvrigheten for øvrigheten. Innflytelsen skal gå nedenfra, fra folket og opp, ikke fra topp til topp, i et sammensurium av kameraderi og mer eller mindre korrupte "karteller" mellom toppene i privat og offentlig sektor. Det sistnevnte er ikke demokrati, som en gammel Ap-topp feilaktig forsøkte å fremstille det som på NRK, men det uopplyste pengevelde, plutarki og oligarki. 03.06.2002: Nok en av toppene må gå - etter fiskefusk: Etter massiv kritikk trekker statssekretæren i fiskeridepartementet, Solveig Strand (H) seg fra jobben.

Dagbladets leder 28.06.2002, skriver om "Et system for røverbaroner", dvs plutarker og det uopplyste pengeveldet får stadig mer treffende navn. Da energihandelsselskapet Enron brøt sammen i USAs største konkurs, fryktet investorer og politikere at tilfellet ikke var enestående. De fikk rett. Nå kjemper en hel rekke amerikanske storselskaper for å berge seg gjennom skandaler og avsløringer som truer med å sende dem til skifteretten og undergangen. Fellesnevneren er at selskapenes ledere har brutt, eller tøyd og strukket, lover og regler for den virksomheten de har drevet. Det kan se ut til at disse bedriftslederne har følt seg som universets herrer, høyt hevet over reguleringer vedtatt av vanlige dødelige. Det kan ha bidratt til denne følelsen av allmektighet at politisk innflytelse er til salgs i amerikansk politikk.

Nå som avsløringene ruller videre over selskaper som WorldCom og Xerox, bringes turbokapitalismen i vanry. Ap-leder Jens Stoltenberg gjorde dette til et hovedpoeng på sin pressekonferanse i går. Om han er den rette til å uttale seg om toppenes moral er en annen sak. Selv om Norge ikke har fått noen skandale av Enron-dimensjoner ennå, er det tendenser til den samme grådighetskulturen i norsk næringsliv. Dette har vi kommentert andre steder på denne filen om norsk politikk for det 21. århundre, bl.a i tilknytning til et oppslag fra Kåre Valebrokk (søk på han). Der har vi også gått litt inn på løsninger av problemet. Kapitalistene trenger åpenbart mer "barnevakt" i form av kritiske politikere, konkurranse og kreditt-tilsyn og nærgående forskning, media og etterforskning i øko-krim organer, og det må kreves mer innsyn og strengere reguleringer.Spørsmålet er også om ikke en må finne andre bedriftsformer, og organisasjonsformer mer generelt, som ikke baserer seg på pengefyrster og plutarki. Stoltenberg nevnte spesielt ledernes aksjeopsjoner, som kan friste til kortsiktighet og grådighet, og kritiserte Bondevik-regjeringen for å ha svekket offentlighetens innsyn i slike ordninger i norske selskaper. Det kan man jo stort sett være enig i, men det er detaljer oppi dette grumset.

I USA blir det nå reist krav om at selskapene skal synliggjøre de reelle kostnadene ved de ulike opsjoner og andre former for ekstrabelønninger til selskapslederne. En kommentator som Paul Krugman i The New York Times har pekt på de skjulte opsjonene som en sentral årsak til at kapitalister har løpt løpsk i sin jakt på personlig belønning. Dette er imidlertid bare en liten brikke i spillet. Hovedproblemet er naturligvis at revisjonsfirmaene er korrupte og driver "kreativ" regnskapsføring. Når regnskaps- og revisjonsfirmaene, som skulle være hederligheten selv, er pill råtne, kriminelle og korrupte, blir rimeligvis også svært mange av kundene det samme. Dermed kan man vente at store deler av kundeporteføljen til de store, kriminelle regnskaps og revisjonsfirmaene også er kriminelle, og at vi bare har sett noe få pigger og tinder på isfjellet. Det er godt det dreier seg om penger, altså papir og tallmasser på data, etc, og i mindre grad om realverdier og produkter. En krig har helt andre konsekvenser. Men effektivt og rettferdig er dette ikke. Det er kriminelt, og antakelig i enorm skala, verre enn vi bare kan tenke oss nå!

En rekke store selskaper med virksomhet verden over har disponert slik at tilliten til markedsøkonomien og dens sentrale utøvere er alvorlig svekket. Påstanden om at konkurransen og det uregulerte markedet virker til fellesskapets beste, har på nytt vist seg å være feil. Det er det Ragnar Frisch kalte det uopplyste pengevelde. Men han pekte også på alternativet, en vei ut av uføret, nemlig en frihetlig sosialisme, den tredje vei, anarkisme."Uregulert kapitalisme er et system for utplyndring og svindel som bare røverbaroner er tjent med.", avslutter Dagbladet sin leder. Når selv det liberale hovedorganet i Norge avviser neo-liberalismen, som yngleplass for plutarki og plutarkiske "masters of the universe" og røverbaroner, så må vel snart flere begynne å se seg om etter, og slutte opp om, anarkistiske løsninger. Velkommen etter Dagbladet.

En 'filial' til av problemet er avdekket i Norge: Aftenposten rapporterer 29.06.2002 om at Intellinet (går) til bunns på mini-Enron. Den store taperen på børsen det siste halvåret er IT-selskapet Intellinet. Lengste børsnedtur på 10 år. Aksjekursen har svalestupt med over 90 prosent til en kurs på rundt 50 øre siden nyttår. Dramatikken toppet seg tidligere denne uken, da det ble kjent at selskapet hadde trikset med regnskapene - i likhet med de konkurs- og kriserammede amerikanske selskapene Enron og WorldCom. Men som sagt. Høyst sannsynlig kommer det mer av slike avsløringer, i uante mengder.

Løsningene, langs den tredje vei, er antydet i de store linjer på linkene hos IIFOR: http://www.anarchy.no/iifor.html . Denne resolusjonen har følgende URL: http://www.anarchy.no/enronism.html . Vi kommer til å følge opp dette litt nedenfor med aktuelle oppdateringer.

V. h.
S. Olsen
rådgiver ved NACO
www.anarchy.no

Olso 29-30.06.2002

P.S. Vi har også fått støtte fra Sikkerhetsrådet til den internasjonale frihetlige bevegelsen via AI på dette utspillet (se nedenfor) , og det kan sikkert komme godt med, for det er antakelig lettere sagt enn gjort å få dreis på dette, og å få vridd utviklingen i en frihetlig retning, oppover på det økonomisk-politiske kartet. Vi takker for støtten! NACO.

4. THE ANARCHIST INTERNATIONAL
http://www.anarchy.no/ai.html

Hello fellows!  

We will just forward an important message from the Security Council to you. We guess Bakuninist secret societies with revolutionary libertarian pilots are still going strong!  

Anarchist greetings  
L. Jakobsen
SG ICC-IWW/AI  

----- Original Message -----
From: The Security Council - Federal Bureau
To: The Anarchist International
Sent: Sunday, June 30, 2002 8:11 PM
Subject: The Security Council on unenlightened plutarchy, enronism and masters of the universe

5. Resolution from
THE SECURITY COUNCIL
The Federal Bureau of the Libertarian International/ Powertech Net

   We fully support the Norwegian anarchists etc. and Dagbladet's fight against  the unenlightened plutarchy and
"THE MASTERS OF THE UNIVERSE" ;
See URL: http://www.anarchy.no/enronism.html  

(Translation utility at http://www.anarchy.no/links.html )  

We also support AFIN's updated resolution on the abcde-event/WB/UD at  URL:

http://www.anarchy.no/abcde.html   

Libertarian greetings from
ANARCHON - the real pope in Rome vs ARCHON
D. COBB - Security Council - Federal Bureau - London
HEMAN - Powertech Net vs the Masters of the Universe
@@7 -  COSMIC TOP SECRET   

P.S. to angiolillo x 2 (we agree with you about marxists) 

6. Det uopplyste pengevelde i praksis - Enronisme

29.06.2002. NTB og Dagens Næringsliv: Den amerikanske presidenten, George W. Bush, refset det amerikanske næringslivet i sin ukentlige radiotale til nasjonen lørdag. Bush mener næringslivsledere som manipulerer regnskapene og utfører kriminelle handlinger bør puttes i fengsel. Flere enn åtte av ti amerikanske golfspillende toppsjefer jukser, viser en fersk undersøkelse. Når de samme sjefene blir spurt om sin forretningsmessige moral, svarer imidlertid nesten samtlige at de er ærlige. " Jomen sa jeg smør. Golf-fusket er nok bare ett symptom på råttenskapen. Det skulle bare mangle om ikke sjefene havnet i fengsel om de er kriminelle, og det kan meget mulig bli trangt om plassen der," sier L. Jakobsen fra IWW/AI.

Fredag ble det satt punktum for det svakeste første halvår på Wall Street siden 1970. Heller ikke i Europa var det mye å juble for. Totalt har verdien av de børsnoterte selskapene i USA og Europa falt med 2.700 milliarder dollar (cirka 20.000 milliarder kroner) siden nyttår. Fallet på 2.700 milliarder dollar er større enn den samlede verdien av de over 4.000 selskapene som er notert på Nasdaq-børsen, og tilsvarer for eksempel 14 ganger den samlede verdien av alle varer og tjenester (bnp) produsert i Norge i 2001. Også i Latin Amerika falt aksjekursene, mens det var mindre endringer i det japanske markedet, skriver Bloomberg News. (Det er)  tredje året på rad med fall, skriver DN.

Dagbladet 30.06.2002: "1 + 1 = 3": Sjefenes bonusordninger oppmuntrer til tusking og triksing med regnskapene, mener LOs sjeføkonom Stein Reegård. Det er bare å forberede seg: Norske regnskapsskandaler i milliardklassen vil komme på rekke og rad. Det tror LOs sjeføkonom Stein Reegård. Den erfarne økonomen frykter «amerikanske tilstander» også i lille Norge. Årsaken er enkel: Fordi norske toppledere har bonuspakker som utløses når aksjekursen stiger, vil de gjøre alt for å overbevise aksjemarkedet om at alt står bra til i selskapet. Sminking av regnskapet vil være et virkemiddel, tror Reegård. - Problemet er at fristelsene er store også for norske bedriftsledere. Bruken av opsjoner og aksjer som belønning til ledelsen, kombinert med en sykelig fokusering på aksjekurser, vil føre til mange farlige situasjoner, mener LO-økonomen.  

I USA vet de godt hva han snakker om. Milliardskandalene i Enron, WorldCom og Xerox - hvor regnskapene er blåst opp, og sjefene har hentet ut verdier ut over all fatteevne - har avslørt alvorlige svakheter ved dagens belønningssystemer. Og det er ingen grunn til å tro at Norge går klar, mener Stein Reegård og peker spesielt på det som skjedde i Kværner og konkursrammede Enitel. - Selv kompetente styrer overskuer ikke konsekvensene av de belønningssystemene som er i selskapene, sier økonomen, som også mener å se en utvikling i retning av større og mer omfattende bonuser. - Til og med i et traust selskap som Statoil presser administrasjonen på for å få til slike systemer.  Landsorganisasjonen retter nå beinhard kritikk mot statsrådet, og mener det er en ukritisk pådriver for den sykelige fokuseringen på aksjekurser. Blant annet er Reegård skeptisk tiI lettelsene i opsjonsbeskatningen fra i fjor høst. "Samtidig avfeier statsministeren forslag som kan begrense dagens usunne lederlønnsutvikling," fortsetter han, og understreker at styrene må skjerpe seg. Samtidig må det offentlige lage spilleregler som bremser denne galskapen. Vi kan ikke forvente at ledere opptrer moralsk når gevinstene i systemet er så store. Da holder det rett og slett ikke å si at lederne skal ta seg sammen. 

"Delvis enig med Reegård," sier L. Jakobsen i IWW/AI, "men det må nok også hardere lut til og på et bredere felt. Reegård har et delpoeng, men problemet er mye mer omfattende enn feilvirkende skattelette på opsjoner o.l. Hadde Reegård truffet spikeren på hodet, så hadde jo problemet avtatt de siste tre årene, siden aksjekursene de facto har falt enormt, som DN rapporterte om i går. Til tross for Reegårds utvilsomt riktige delpoeng, så har svindelen trolig tiltatt de tre siste årene til tross for at aksjekursene har falt enormt. Dermed er det antakelig også andre, og mer grunnleggende svikt i systemet som virker inn. Lederne snyter altså trolig vel så mye om aksjene faller som når de stiger. Dermed må det trolig grunnleggende systemendringer til, i retning frihetlig sosialisme, for å bøte på råttenskapen. Forøvrig er LO-lederne ikke særlig mye mindre grådige og umoralske enn de på arbeidskjøpersiden. De må nok settes på plass i lønn og rang de også."

7. Frp nepotisme

Dagbladet 01.07.2002 på lederplass: Fremskrittspartiets leder Carl I. Hagen har brukt sin posisjon til å skaffe et bein til sin stedatter. Hun ble fredag utnevnt til medlem av hovedstyret i Norges Bank. Hun har ingen politisk fortid og er en alminnelig siviløkonom uten omfattende praksis. Det er altså ingen tvingende grunn til at hun bør inn i bankens ledelse. Derfor er det rimelig å anta at det er hennes nære tilknytning til Carl I. Hagen som er grunnen til at hun ble valgt. Vi vet utmerket godt hvordan Hagen ville ha reagert om dette var gjort av en leder i andre partier. Han ville ha brukt det riktige navn på det hele: nepotisme. Men han er jo ekspert i å tilpasse sine politiske standpunkter til det som passer ham og hans parti. Det merkelige er at det er ingen i det politiske miljøet som ser det prinsipielt forkastelige i dette. Kritikken er mild, mens jussprofessor Eivind Smith mener det burde ha vært ulovlig. Vi er enig med Smith. "Sukkerdirektøren fornekter seg ikke, nei..." sier L. Jakobsen.

8. David mot Goliat?

Når David tar opp kampen med Goliat, har vi en hang til å sympatisere med den første. Og særlig hvis Goliat er en monopolist med staten i ryggen, er det fristende å klappe med litt ekstra styrke når David får inn en fulltreffer. Derfor er det ikke måte på forhåpninger og forventninger til det lille flyselskapet Norwegian Air Shuttle (NAS) som om noen måneder for alvor skal begynne å konkurrere med SAS og dets nyervervede tidligere konkurrent, Braathens. Vi tror dessverre forventningene er høyere enn realismen. "Det tror vi også" - sier L. Jakobsen fra Internasjonalen til Folkebladet.

Frikonkurransens fremste entusiast i regjeringen, statsråd Victor Norman, (har) allerede før selskapet har leid inn fly for de nye rutene det skal inn på, inngått en reise- og prisavtale på vegne av staten. For selskapet er den gull verdt som reklame. Om det vil bety det for staten, er uklart. Det beror blant annet på om de statsansatte for å utnytte fordelene skal sitte ved PC-en og bestille sine reiser. Dessuten vil det ta lang tid ennå før NAS får så omfattende rutenett at avtalen vil bety noe vesentlig for konkurransen med SAS. Statsansatte må nok belage seg på å fly SAS i lang tid ennå, ganske enkelt fordi det fortsatt blir SAS som har det mest omfattende rutenettet i vårt langstrakte land, og som tilbyr gjennomgående billetter. Billigselskapene representerer et nyttig korrektiv til de tradisjonelle transportørene, og kan tvinge dem til å skjære vekk utgifter de har lagt på seg i de gode tider. Men de kan aldri bli noe annet enn et nisjeprodukt, fordi de vil avstå fra de nasjonale oppgavene som SAS tross alt har i luftfarten. En grunnleggende forutsetning for at NAS satset, var for øvrig at bonusordningen ble fjernet. Den er, som så mye annet store selskaper under kapitalismen driver med, innført nettopp for å hindre konkurranse. Vi syns også det er sympatisk at NAS, akkurat som andre billigselskaper i lufta, avvikler den unødvendige og fordyrende matserveringen om bord. Det vil være et bidrag til å alminneliggjøre flytransport. "Tja, lavere pris ved å dytte bestillingskostnader over på kundene , og kutte mat og service, er vel ikke noen reell forbedring, snarere det motsatte", sier L. J. : "Går kostnadskutt på sikkerheten løs er det jo kriminelt."

9. Advokat-enronisme

Aftenposten 02.07.2002: Krever opprydding i UDI. Asyladvokat Terje Tune, tildigere saksbehandler i UDI, blir sparket fra jobben i advokatfirmaet Furuholmen AS etter at TV2 avslørte hans salg av oppdiktede torturhistorier til asylsøkere. Nå kreves det fra flere hold også oppvask i Utlendingsdirektoratet (UDI). "Korrupsjonen har mange ansikter her til lands. Vi aner en viss naivitet i UDI-toppen overfor presset fra illegale innvandrergrupper og mafia," sier L.J. til Folkebladet. "Om UDI-toppene nå bør ta sin hatt å gå, kan sikkert diskuteres, men i alle tilfeller må det nå tas en kraftig oppvask i involverte advokatfirmaer og UDI for og få slutt på naiviteten samt uheldige og kriminelle forhold i innvandrings-systemet. Dette er sannsynligvis bare toppen av isfjellet. Dummere er ikke vi i Internasjonalen enn at en må regne med noe slikt."

"Det gikk bare noen timer før vi fikk bekreftet våre bange anelser. NRK 21-nyhetene avslører at 2 advokater pluss en tvilsom, er mer eller mindre involvert i mafiavirksomheten. Dette ble altså avslørt på kort tid. Vi aner et isfjell her, selv om selvfølgelig ikke alle advokater i Norge er ute på "kjøret" i slike innvandrings-saker. Men så var det forretningsadvokatene og enronismen da.... Her er det nok et langt lerret å bleke. Det antydes en nyording, en slags turnus, fra advokatforeningen, for å få bukt med systemfeil som tilsier humbug i asylsaker. Dersom dette forslaget i hovedsak er gjort for å sko seg ytterligere, som det antydes i NRK, i stedet for å gjøre en normalt ærlig jobb uten fiks-fakserier, så gir jeg ikke mye for den gjengse hop blant advokatstanden," sier L.J.: "Her må det nok hard lut til for å renske opp!"

03.07.2002: Advokatvakt løser ikke problemene, sier Kommunalstatsråd Erna Solberg (H). - Vi skal ha et faglig grunnlag for å gå vekk fra dagens ordning og bruke tid på å finne fram til den beste ordningen. Vi kan godt gjøre strakstiltak, men den totale omleggingen må baseres på en grundig utredning, og vi håper å legge fram et forslag i løpet av 2003, sier Solberg. Hun varsler også en full gjennomgang av tolkenes taushetsplikt. I dag er den svært streng og kan forhindre dem i å rapportere kriminelle forhold. "Bare det nå ikke gror mose på dette også, som det ser ut til å gjøre med løsningen av fattigdomsproblemet", sier L.J.

Dagsavisen 04.07.2002: «Asyladvokat» i NOAS' styre: Samtidig som NOAS operer med en hemmelig svarteliste over advokater de fraråder asylsøkere å bruke, har de i sitt eget styre en advokat som er medeier i det advokatfirmaet som i fjor tjente mest på denne type saker. Advokat Fredrick Andersen eier halvparten av Advokatfirmaet Andersen og Bache-Wiig. Tirsdag presenterte TV2 firmaet som fjorårets «asylvinner» med 2.240 behandlede saker i løpet av de siste 15 månedene, og med en omsetning på åtte millioner. Samtidig har Andersen i dag en betydelig posisjon i NOAS-styret etter mer enn ti års erfaring som styremedlem. Saken har satt NOAS i en ubehagelig klemme: Mens organisasjonens generalsekretær, Morten Tjessem, overfor Dagsavisen er kritisk til advokater som på årsbasis opererer med opp mot 200-300 asylklienter, har advokatene hos «Advokatfirmaet Andersen og Bache-Wiig» i snitt behandlet 320 asylsaker på 15 måneder. Han bekrefter overfor Dagsavisen at NOAS har en hemmelig svarteliste med om lag 15 navngitte advokater NOAS fraråder asylsøkere som tar kontakt å benytte.  Navnene som verserer på listen bygger enten på at advokatene har flere klienter enn NOAS mener de er i stand til å ivareta på en skikkelig måte, eller at organisasjonen har konkrete, negative erfaringer med advokatene. Dette kan for eksempel dreie seg om at advokater som skal klage på vedtak, tar betalt for flere timers jobb uten å komme med individuelle anførsler der dette er naturlig. NOAS-lederen ønsker imidlertid ikke å bekrefte eller avkrefte om Andersens navn eller advokatfirma verserer på denne listen. Advokat Fredrick Andersen selv, er på sin side avvisende til at hans posisjon som «asylkonge» gjør styrevervet i NOAS problematisk. "Ham om det", sier A. Quist fra Anarkist-tribunalet. "Dette stinker!" 05.07.2002: Dagbladet: Timepris: kr 54 240! Her ser du hvorfor asylsøkere er fritt vilt for pengekåte advokater: En standardsak kan gjøres unna på fem minutter, men regninga lyder på fem timer.

Advokatene kjemper om asylsøkere verdt 44 millioner kroner i statlige utbetalinger. Nå skjerpes kontrollen, men en nye vaktordning som skal hindre verving av klienter blir tidligst klar til høsten. Allerede i 1999 ba Justis-statsråd Odd Einar Dørum om en gjennomgang av asyladvokatenes regnskap. "Ja da er det jo rart han ikke er bedre orientert", sier L. J.:"Dørums en smule naivitet, kombinert med halvfascistiske etterpåkloke panikk-feilslag for å "rette" opp skavankene, er dessverre ganske velkjent. Vi anbefaler mer is i magen og kaldt hode Dørum!". Mange advokater bruker fantasifulle metoder for å verve asylsøkere. Landets Fylkesmenn ber nå Justisdepartementet om klarere regler for finansieringen av asyladvokater. De vil vite hvor mange arbeidstimer de virkelig betaler for.  - Det fylkesmennene ønsker er mer presise redegjørelser for hva advokatene faktisk har gjort i den enkelte sak. Det kommer ikke alltid fram på fakturaene, sier informasjonsrådgiver i Justisdepartementet, Kjell Solem. I fjor kostet fri rettshjelp til asylsøkere 44 millioner kroner. Det er en økning på ti millioner fra året før. Det har kommet fram at flere asyladvokater skriver timelister for flere konsultasjoner foretatt samtidig eller benytter seg av delvis ferdig utfylte skjemaer for å tjene mer. Den statlige taksten er 995 kroner. Man får betalt stykkpris for én time for et forberedende møte, som kan bestå av kun å gi ut et skjema, og for fem timer for en klage. 

Advokatene kjemper en hard kamp om å sikre seg asylsøkerne som klienter. Dagsavisen får bekreftet fra advokater som jobber med asylrett at visse advokater møter opp med minibuss utenfor mottak for å verve klienter, bruker tolker og ansatte som mellommenn og tilbyr asylsøkere mobiltelefoner med ringekort for å sikre seg dem som klienter. - Mange advokater og tolker bruker som nevnt  fantasifulle metoder for å verve asylsøkere. Skal de tjene store penger så er de helt avhengige av å ha mange klienter. Ettersom antallet asylsøkere har økt, har verdien i markedet økt. Det vi har sett til nå av juks er utbredt, ikke et enkelttilfelle, sier Arne Bjellebø, som har 11 års erfaring fra drift av asylmottak.  VG 05.07.2002 slår opp: "Innrømmer svikt i UDI: UDI-direktør Trygve G. Nordby grep personlig inn da en bystyrepolitiker i Oslo ville ha sin søster til Norge fra Pakistan. TV2 melder: Politiet har arrestert fem personer i Oslo for menneskesmugling. To av de arresterte skal ha forsynt tre russere med oppdiktede asyl-historier.... "Her er det tydeligvis langt til bunnen i gjørmen", sier A.Q.

Allerede i 1999 ba Justis-statsråd Odd Einar Dørum om en gjennomgang av asyladvokatenes regnskap. Ingen klare brudd ble oppdaget, men det ble klart at man trengte et enklere finansieringssystem. Dagens utskjelte system med stykkpris ble da innført. Nå lover Justisdepartementet økt fokus på asyladvokatenes regnskap. I går møttes representanter fra UDI, Justisdepartementet, Kommunaldepartementet og Advokatforeningen for å drøfte nye regler for tildelingen av advokater til asylsøkere. Kommunaldepartementet vil at forskere skal evaluere dagens ordning, noe som vil ta opp mot et år. Så lenge vil ikke UDI og Advokatforeningen vente. De vil gå sammen om å innføre en ny vaktordning, men heller ikke den blir klar før tidligst i september. - Hovedproblemet med dagens ordning er at den oppnevnte advokaten kommer sent inn i bildet og det blir en svak tilknytning mellom advokat og asylsøker. Dermed blir det lettere for advokater som aktivt oppsøker asylsøkerne å få dem til å bytte, sier Arild Humlen, leder for Advokatforeningens utvalg for asyl og mottaksrett. UDI mener det nå bør diskuteres om asylsøkere skal miste retten til fritt å velge advokat. Dermed vil de miste muligheten til å bytte advokat og blir nødt til å bruke den de får tildelt av UDI. 

På det punktet får de ikke støtte av Advokatforeningen. - Retten til fritt å velge advokat er et ufravikelig internasjonalt prinsipp som ikke må fjernes. Målet er at den nye ordningen skal komme den uheldige kampen om klienter til livs, sier leder i Advokatforeningen, Helge Aarseth. "Fritt advokatvalg kan ikke fravikes", sier A. Quist fra IAT: "Men når råttenskapen er så utbredt i "idealistiske" saker som innvandring, hvordan er det da i forretnings-advokat leiren? Altså, advokat, revisor og regnskapsutdannelse, hele bedrifts- og siviløkonom-utdannelsen, økonomisk-administrativ utdanning generelt,  må antakelig legges helt om, - pensum, mål, Campus-kultur, hele pakken, - i samsvar med anarkistisk politisk-økonomi, samt politikk og etikk i vid forstand. Anarkistenes bange anelser slår alt for ofte til dessverre. Nå må skuta på rett kurs - i samsvar med anarkistrådets (NACOs) "krigsrop", ellers går Norge og "øksa" kanskje av skaftet.

05.07.2002: Dagsavisen har toppoppslaget: Klientjakt bak murene Advokater på klientjakt presser fanger i fengsel til å bytte advokat. Fengselsvesenet vil ha slutt på markedsføringen og krever at Advokatforeningen rydder opp. "Dette bekreter bare våre bange anelser. Her må det ryddes opp på bred basis, fra utdanningsystemet til praksis, og både pressen, politiet og det offentlige forøvrig må titte advokatene i kortene langt mer enn før. Her ligger mye av kilden til enronismen og det som verre er,", sier A.Q. til Folkebladet: "Det snakkes fra advokathold om at dette dreier seg om enkelte "brodne kar", men her er det nok heller snakk om noe i retning av "den siste ærlige purk", eller rettere sagt den "siste ukorrupte advokat". Om bare halvpartan av advokatstanden er korrupt, er det jammen på tide å rydde opp etter de retningslinjer som er angitt over.

Egokriminalitet. Dagbladet: En ny undersøkelse om nordmenns kredittvaner som offentliggjøres i dag, viser at om lag 10 prosent av oss ofte bruker mer penger enn vi har på konto. Særlig er det folk i reklamebransjen, markedsføring, bedriftsrådgivning og konsulentvirksomhet som overtrekker kontoen sin. Nesten en av fire reklamemennesker overtrekker kontoen sin ofte. Ifølge undersøkelsen, som er utført av Storebrand og MMI, ser den ivrige overtrekker omtrent slik ut: Han er en mann i alderen 20 til 30 år, med høyere utdanning og en inntekt på mellom 400000 og 500000 kroner i året. Han jobber heltid i privat sektor, gjerne i reklamebransjen. Han er enslig, men har barn under ett år, og bor i leid bolig. Mens rundt 14% av innbyggerne i Oslo og Akershus helst betaler med kredittkort, vil bare 6,9% i Finnmark gjøre det samme. Samtidig er det folk i Sogn og Fjordane som er de verste til å leve på krita. De overtrekker kontoen sin tre ganger så ofte som folk i Nordland. "Ja her har vi nok et godt rekrutterings-grunnlag til plutarker som kutter svinger på egne og "Gutteklubben Greis" vegne," sier L.J.

Dagsavisen: Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det i 2001 ble registrert 16 prosent flere straffereaksjoner enn året før. Økningen var meget stor for reaksjoner som medfører fengsel.  I alt 208.000 personer ble registrert straffet i løpet av fjoråret. Det er hele 6 prosent av befolkningen over den kriminelle lavalder. Vel 25.000 personer pådro seg to eller flere straffereaksjoner. Forenklet forelegg, forelegg eller idømt bot utgjorde over 90 prosent av straffereaksjonene. I de aller fleste sakene hadde den straffede overtrådt veitrafikkloven.  Narkotikakriminalitet utgjør en økende del av straffesakene. I 2001 gjaldt 43 prosent av forbrytelsessakene narkokriminalitet. Det er en større andel enn noe tidligere år. Om lag 10 prosent av forbrytelsene omfattet en eller flere narkoforbrytelser i tillegg til annen grovere kriminalitet. Det betyr at mer enn hver annen forbrytelsessak omfattet narkotikakriminalitet. Aft.p. 05.07.2002: 4 av 10 på Plata er unge innvandrere. Uteseksjonen melder om en eksplosiv økning av barn og unge asylsøkere i Oslos verste narkomiljø....

"At mesteparten av krimininaliteten skjer i trafikken undrer oss ikke når Stutumene som sokner til Fremskrittspartiet og vil ha Carl I. Hagen i regjeringsposisjon nå er oppe i ca 50% på gallupen. Det er sannsynligvis mange råkjørerer og "fri" fart by- og bygde-tullinger som støtter Fremskrittspartiet. Trafikk-kriminalitet er ikke til å kimse av. Det dør flere hundre i trafikken hvert år her til lands, mange flere skades og materielle skader og sykehus- og sykefraværs-kostnader er legio, sier L.J.: "Det blir ikke mer virkelig lov og orden og etikk i praksis om Frp får mer å si, den saken er klinkende klar. 22.07.2002 melder Aftenposten: Vi blir mer ego i trafikken. Stadig flere gir blaffen i helt vanlige trafikkregler som rødt lys, forbud mot å svinge og enveiskjøring. UP-sjefen mener ego-holdningen er et økende problem. På tampen av uke 33 rydder politidirektør Killingren opp i polyarkiet blant politimestrene, som tendensielt har sabotert trafikkovervåkingskameraer. Det er på tide - signifikant polyarki er nok ofte en form for desentralisering, men ikke det samme som anarki, eller anarkistisk, i det det mangler koordinering. Polyarki er altså en desentralisering på feil måte sett i anarkistisk perspektiv.

10. Narkotikakriminalitet

Videre: Anarkistenes og IAT's nulltoleranse overfor narkotika må være rettesnor i kampen mot dette slaveriet, og tilhørende kriminalitet, mafia og tendenser til oklarki, både importert og hjemmebasert. Her må det ikke slappes av en tøddel, men tvert i mot - både forebyggende og annen virksomhet for å begrense narkoslaveriet må intensiveres. "Nyttige" idiotorganisasjoner for narko-mafia og oklarki som den såkalte "NORMAL", som går inn for "fri" hasj, 'partydop', etc., må folk bare snu ryggen til. "Frihet" til slaveri er slaveri - ikke frihet. En organisasjon som praktiserer Orwellsk "1984 nytale" hvor det helt unormale feilaktig blir kalt "NORMAL", for i konsekvens de facto å fremme narkoslaveri, bør ganske enkelt legges ned av de som har startet vrøvlet - helt sykt! Dagsrevyen melder om rekordbeslag av partydop, hasj og det som verre er - og har også et spark til Carl & Co. Vi er enige med politiet og tollvesenet i at om en etablerer slike uvaner, så er de vonde å vende, og veien mellom uvane og slaveri er her farlig kort. Både når det gjelder trafikk-kontroller og narkotikakontroller av ulike slag, så er det vel anvendte penger ut fra samfunnsmessig lønnsomhet, dvs nytte minus kostnader. 'Fri' fart, fyllekjøring og 'fri' dop er bånn i bøtta!"

11. Enronismen i Frankrike m.v.

Dagens Næringsliv: Den franske mediegiganten Vivendi raser på Paris-børsen etter rykter om regnskapsfusk for flere milliarder kroner. Vivendi Universal anklages i den franske avisen Le Monde for forsøk på å "sminke" regnskapene med 1,5 milliarder euro, eller 13 milliarder kroner. Det kreative regnskapsføringsforsøket ble stoppet av franske myndigheter og en av Vivendis revisorer ble sparket som følge av avsløringen. Som om ikke det var nok, nedgraderer Moody's Investors Service Vivendi langsiktige gjeldsrating. Ratingen er samtidig under oppsyn med tanke på ytterligere nedgradering. Årsaken er tvil til selskapets evne til å refinansiere gjeld som forfaller de neste tolv månedene. I tillegg krever avtroppende styreformann Jean-Marie Messier 108 millioner kroner i etterlønn og hjelp fra selskapet til å betjene et personlig lån på 25 millioner euro. Vivendi-aksjen, som allerede hadde falt mer enn 70 prosent i år, sank nye 40 prosent til 14,3 euro i formiddag. Også igår hadde aksjen et bratt fall etter at det ble kjent at styreformann Meisser skulle gå av. Flere "Masters of the Universe" med "Skeletors" for ikke å si "skeletons" i skapet, - godt "Heman"med sitt berømte kjennerop "I have the power... (-tech.no)" er på vårt parti i kampen mot universets herrer, sier L. J., - da kan det kanskje bli litt 'vei i vellinga'. (Både med og uten "the French connection", red. merk.) Aft.p. 05.07.2002: Les Messiérables: To dager etter at Jean-Marie Messier trakk seg som sjef for franske Vivendi avsløres det at selskapet umiddelbart må ha inn penger for å betjene gjeldsavdrag på 13,2 milliarder kroner.

"Forøvrig, når det snakkes om Frankrike, kan det nevnes at NRK melder følgende: Fant falske pass. NATO-ledede styrker i Bosnia gikk tidlig i dag inn i familieboligen til Radovan Karadzic, og de beslagla flere falske pass. - Rundt 30 maskerte franske soldater fra SFOR-styrken gjennomførte aksjonen mot huset i Pale, en landsby utenfor Sarajevo der de bosniske serberne hadde sitt hovedkvarter under krigen i Bosnia-Hercegovina. Soldatene beslagla et par våpen og en rekke papirer og falske dokumenter, deriblant falske pass, i en aksjon som var ledd i etterforskning av smugling, sier SFOR-talsmann Scott Lundy. De beslaglagte passene kan være nyttige i den videre jakten på Karadzic, ifølge Lundy, som sier at det er sammenheng mellom smuglerbander, våpentrafikk og jakten på personer ettersøkt for krigsforbrytelser. - Soldatene åpnet inngangsdøren med makt, skjøt seg gjennom en glassdør med hagle, rev opp parkett på gulvene, fjernet baksiden på flere ikoner, fjernet harddisken fra en datamaskin og kastet Karadzics kamuflasjeuniform på gulvet, ifølge en vakt ved huset. - Min gjetning er at dette var et forsøk på å vise at uansett hva som skjer med den FN-styrte politistyrken, fortsetter SFOR jobben. Det ser ut som en PR-øvelse, en forståelig sådan, sier Mark Wheeler, representant for International Crisis Group i Bosnia. Radovan Karadzic er tiltalt for folkemord og krigsforbrytelser ved FNs krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia i Haag. (NTB-Reuters)," sier A. Quist fra Anarchist International Embassy (som bl.a sendte en note om SFOR-styrken i går, i sammenheng med noe tullball forårsaket av noen Bush-byråkrater i FNs sikkerhetsråd) til Folkebladet.

Finansavisen anbefaler kjøp av Tandbergaksjer i dag. Det fraråder Folkebladet sterkt. Aksjeanalytikere, spesielt de som baserer seg på såkalt "teknisk chartanalyse", representerer stort sett bare svindel, du kan sannsynligvis like godt lese horoskopet når du skal handle. Andre analysemetoder som er vanlige er også alt for lettvinte. Sånne folk skulle ha "juling" om de bommet og 1-øre pr aksje om de treffer blink. Det er omtrent som med personer som selger ufeilbarlige tippe- og rulett-systemer, altså bare vrøvl. Det er klart at når det skrikes "kjøp" så kan en del "nyttige" idioter kjøpe, og kursen få en boble oppover, selv om det ikk er noen substans. Dette vil imidlertid bare være en boble, og alle vet av småsparerne i hovedsak taper i slike tilffeller , mens smartingene som vet det er bløff, selger før boblen sprekker. "13 minutter etter at handelen startet på de amerikanske børsene peker pilen ned for mange av de teknologiorienterte aksjene. Nasdaq indeksen har falt 1,10 prosent og står i 1.388,31 poeng mens Dow Jones står i 9.102,87 poeng etter en nedgang på beskjedne 0,08 prosent," skriver erkekremmeren Trygve Hegnar's avis. Men utviklingen på børsene kan jo ha en viss interesse også i kampen mot det uopplyste pengeveldet: Utviklingen i USA kan du følge her. og De norske aksjene kan du følge her. Takk for linkene Trygve H., lederne dine kan være interessante, men resten av Finansavisen er stort sett møl, selv om det ikke er så mye kongestoff (i og for seg et positivt trekk som andre burde ta etter). Hvorfor ikke legge ut lederne på nettet. Men altså - skygg Tandberg folkens. Vi har mer tro på Tomra i de nærmeste dagene, dersom signalene fra Tyskland om offentlig drahjelp er riktige. Her kan det bli snakk om økte realverdier, substans, økt utbytte, ikke bare 'tomme' spekulasjonsgevinster, luft i kalkylene, uten realøkonomisk substans. Vi tenker naturligvis på en noe langsiktig investering . Småsparere kjøper/selger sjelden hver dag. (Red.merk.)

03.07.2002 Dagens Næringsliv: Tandberg ledet børsnedgang. Teknologiaksjene på Oslo Børs falt etter at videokonferanseselskapet Tandbergs amerikanske konkurrent Polycom varslet om svakere inntjening igår kveld. Hovedindeksen endte ned 1,74 prosent til 146,1 poeng.... 04.07.2002: Venter sterke Tandberg-tall. videokonferanseselskapet Tandberg ventes i gjennomsnitt å legge frem et resultat før skatt på 136 millioner kroner i andre kvartal 2002. Estimatene varierer fra 127 til 147 millioner kroner. Imidlertid er videokonferanse-selskapet sterkt avhengig av terrorfrykt for å holde markedet oppe. Vi mener altså at denne frykten er overdrevet, og irrasjonell. Dermed vil dette markedet meget mulig ikke vokse så mye som mange tror. Langsiktig er dette derfor trolig ikke så mye å satse på. Markedet går mot relativ metning. En generall anbefaling om å "kjøpe Tandberg" er nærmest svindel. Man venter nemlig minus i storebror, Tandberg TV - Tandberg Television ventes å legge frem et resultat før skatt på minus 71 millioner kroner i 2002. Tandberg Television varslet den 5. juni om svakere resultater enn tidligere ventet. Bruttomarginen ett år tilbake var 52 prosent. I andre halvår 2002 guider selskapet på inntekter mellom 240 og 270 millioner kroner pr kvartal, og justerer kostnadsnivået slik at break-even skal oppnås med inntekter på 260 millioner pr kvartal. Det ble fra analytikerhold uttrykt skepsis til om selskapet kunne klare en bruttomargin på 48 prosent fremover, og den 26. juni meldte selskapet om ytterligere reduksjon av ansatte med 10 prosent for å være trygg på å kunne oppnå break-even ved omsetning på 260 millioner kroner. -Vi er fortsatt avventende til selskapet på grunn av dets svake marked. Det er 'en eventuell oppside' side i et oppkjøp, men når hele bransjen sliter er dette mindre sannsynlig, sier en analytiker. " Dette er jo en pen måte å si at dette er sannsynligvis et taps-kjøp. Her ser vi hvordan veiledning blir vill-ledning. Et oppslag om "kjøp Tandberg" vil jo kunne lede mange småsparere til å kjøpe Tandberg TV-aksjer, dvs bånn i bøtta. Også Tandberg Video er et meget usikkert kort, om terrorspøkelset gir seg litt. Den tilsynelatende generelle anbefalingen i Finansavisen om "Kjøp Tandberg i dag" 02.07.2002 var på grensen til manipulasjon," sier L. J. i Internasjonalen. 11.07.2002 melder NRK at Tandberg TV gikk på en smell på 51 millioner, mye verre enn antatt. Derimot går det foreløpig bedre for Tandberg video, melder Finansavisen. Imidlertid, på lengre sikt, om terrorspøkelset fordamper litt, så faller nok dette markedet litt sammen mot en avmetning. Vi anbefaler ikke småsparere som tenker langsiktig å gå inn her. Og Tandberg TV er naturligvis ikke noe å satse på nå.

Sprøytemiddel i øko-gulrøtter skriver Nationen: Omlag 1.5 tonn økologiske gulrøtter importert til Norge fra Sicilia inneholdt rester av sprøytemiddel. Kjemiske sprøytemidler er ulovlig i økologisk produksjon og avdelingsleder i Debio, Gerald Altena, mener saken er veldig alvorlig. - Funn av ulovlige stoffer i økologiske produkter er noe av det verste som kan skje. Det viser at noen prøver å jukse. Samtidig er vi glade for at ulovlighetene blir avslørt gjennom de etablerte kontrollordningene. Det betyr at man kan luke bort de som opptrer useriøst, sier avdelingslederen til Stavanger Aftenblad. De “økologiske” gulrøttene stammer fra øko-kooperativet Salamita Soc. Coop på Sicilia og var ment for salg i Stavanger. "Dette demonstrerer i hvertfall at Kåre Valebrokks depressive og passive standpunkt om at offentlig innsats i kampen mot det uopplyste pengeveldet er fåfengt, ikke holder generelt. Og det er bra!" sier L.J. fra Internationalen: "At svindelen stammer fra Sicilia, mafiaens høyborg, og fra Italia - Berlusconi-land - forundrer oss ikke det døyt. Dobbel kontroll på alt fra Italia kan sikkert være en fornuftig investering."

12. Enronismen igjen

NRK & Dagens Næringsliv: "Ber om gransking - Storebrand vil fjerne usikkerheten om selskapets finansielle stilling etter at fusjonen med DnB havarerte, og ber derfor om en uavhengig gransking av regnskapene. Selskapet har derfor bedt statsautorisert revisor Ingebret G. Hisdal i Deloitte & Touche om en uavhengig gjennomgåelse av regnskapene, skriver dn.no. Fusjonen mellom DnB og Storebrand ble avblåst etter at de to selskapene ikke ble enige om verdsetting, og teoriene har vært mange om hva som skjuler seg i Storebrands regnskaper. Storebrand vil ha en slutt på usikkerheten og ber nå om en uavhengig gransking. Det gjør selskapet til tross for at Storebrand fastholder at det ikke er noe grunnlag for en slik usikkerhet, skriver dn.no. "Tja, spørsmålet er jo om 'Deloitte & Touche' er mer redelige enn de som hadde regnskap og revisjon hos Enron og dess like," sier L.J. og rynker på nesen. " Deloitte & Touche har jo kjøpt opp Andersen, som var innblandet i Enron-skandalen. Forøvrig meldes det om at kommunene har lagt seg opp gjeld tilsvarende ca 15 000 pr snute i de senere årene. Spørsmålet er da i hvilken grad dette har gått til fornuftige investeringer, eller direkte eller indirekte har finansiert topplønninger eller økte sådanne til kommunebyråkratene og/eller toppene i privatiserte kommunale virksomheter. Plutarkiet har sannsynligvis tendensielt spredd seg over alt i større eller mindre grad, så en må være på 'alerten' når de pekuniære tallmassene blåser seg opp, enten det er i privat eller offentlig sektor."

Vårt Land mener Bush kan være en del av det uopplyste pengeveldet: "Mister fundamentet? Bush-administrasjonen snakker om «The Base» - fundamentet. På arabisk «al-Qaida». Men i Washington er det ikke terroristene de henviser til, men presidentens støttespillere i næringslivet. Det var «The Base» som finansierte valgkampen til president George W. Bush. Bush gikk til valg med slagordet «compassionate conservatism» - medfølende konservatisme - og en velfylt valgkasse. Støttespillerne var de store energiselskapene, sterke farmasøytiske bedrifter og konservative lobbygrupper. De er blitt belønnet, men mange vanlige velgere stiller spørsmål ved presidentens medfølelse. Den nasjonale energiplanen var et tilbakeslag for lokale miljøinteresser og var som skrevet av olje- og energiselskapene. Da landets store energiselskap Enron gikk konkurs etter omfattende korrupsjon, var det ikke rart av Det hvite hus fikk mange ubehagelige spørsmål. Toppsjefene var jo gode venner med mange i regjeringen. Den litt vemmelige smaken kunne igjen fornemmes under en innsamlingsmiddag nylig der Presidenten var æresgjest. Legemiddelfirmaer som GlaxoSmithKline, Pfizer, Bayer og Merck betalte 1,8 millioner kroner per bord for å være i nærhet av verdens mektigste mann. Middagen var arrangert få dager etter at regjeringen hadde fått vedtatt en lov om medisin på resept for gamle. De nye reglene er til stor fordel for industrien, men mange mener de rammer pensjonister. Strategen i Det hvite hus heter Karl Rove. Han er en mester i å få politisk gevinst ut av interessegrupper og til å finne utspill som fenger. Men hans stjerne blekner. Han hadde mye kontakt med Enron-sjefen. Nå anbefaler han republikanske politikere å «bruke krigen» i valgkampen. Det økonomisk oppsvinget i USA lar vente på seg. Krigssamholdet er ikke så sterkt som det var. Mange av republikanske politikere frykter at Bush-regimet ikke bare er en fordel når de skal selge seg til velgerne i november,"- skriver Jan Speed, redaktør i Vårt Land

13. Renter og arbeidsledighet

03.07.2002: Styringsrenten har holdt seg uendret fra desember i fjor, da den ble kuttet 0,5 prosent til 6,5. I dag sa visesentralbanksjef Jarle Bergo at styringsrenten, den såkalte foliorenten, øker med 0,5 prosentpoeng til 7,0 prosent fra torsdag 4. juli. Bankenes D-lånsrente settes også opp med 0,5 prosentpoeng og er nå på 9,0 prosent. Visesentralbanksjefen sier man anså det som mer sannsynlig at inflasjonen på to års sikt blir høyere enn 2,5 prosent enn at den blir lavere. "7,0 - 0,5 = 6,5 + 0,5 = 7,0 Tja, her skjer det ikke mye endringer når en ser det på sikt, sier L. J. Ingen grunn til panikk. En må imidlertid være klar over at økte renter driver opp kapitalkostnader, som vanligvis vil dekkes inn gjennom økte priser, så forsøk på å dempe inflasjonen med renteøkninger er problematisk når en ser etterspørsels- og tilbudssiden under ett. Vi mistenker sentralbanken for å se for mye på prisvirkningene via etterspørsels-siden, og for lite på effektene via tilbudssiden, og da kan det i praksis bære galt av sted, jevnfør f.eks The New Year report from IIFOR 2002 , hvor dette er forklart nærmere," sier L. J. fra Internasjonalen (IWW/AI).

LO-leder Gerd-Liv Valla er ikke med på at lønnsoppgjøret skal bli "syndebukk" for renteøkningen. Hun mener lønnsoppgjøret ikke gir argumenter for det hun kaller en overdreven reaksjon fra Norges Bank. - Årets rettferdige lønnsoppgjør ga mest til dem som har minst fra før, og med en ramme på drøye fem prosent. Det er bare noen tideler over det anslaget sentralbanksjefen selv ga før lønnsoppgjøret, og en foreløpig oversikt tyder på moderasjon i lokale tillegg, sier hun. Både sentralbanksjefen, statsministeren og finansministeren har uttalt seg slik at lønnsoppgjøret må ta skylda for renteøkningen. Hun varlset også om at LO antakelig ville kutte ned på partistøtten til Ap og SV. "Selv om begrunnelsen ikke var videre prinsipiell, så er det likevel gledelig å notere seg at LO nærmer seg International Workers of the World's program," sier talsmann L. Jakobsen.

Arbeidsledigheten opp! - melder NRK 04.07.2002: Arbeidsledigheten økte i første halvår i år med 20 prosent, sammenlignet med samme periode i fjor. 72.300 nordmenn er nå uten arbeid, og Arbeidsdirektoratet venter at ledigheten fortsatt vil øke. Over 72.000 nordmenn er nå arbeidsledige, og direktoratet regner med at ledigheten fortsatt vil øke. Fra mai til juni økte ledigheten med 0,2 prosent, til 3,1 prosent, viser tall fra Arbeidsdirektoratet. Arbeidsdirektør Per Engebretsen sier til NRK at han venter at ledigheten fortsatt vil stige, og at den store nedgangen i antall utlyste stillinger bekrefter den svake utviklingen på arbeidsmarkedet. Justert for vanlige sesongvariasjoner har den registrerte ledigheten økt med om lag 4500 personer fra mars til juni i år. En må tilbake til september 1997 for å finne et høyere nivå på den sesongjusterte arbeidsledigheten. Alt i alt har antall arbeissledige økt med 12.000 i første galvår, sammenlignet med samme periode i fjor. "Dette illustrerer at nominell total etterspørselsøkning fratrukket inflasjon og produktivitetsøkning = ca sysselsettingsendring, er avtagende - eller rettere sagt på minus - allerede. "Rentehoppet bidrar til ytterliger svikt i totaletterspørselen, bl.a fordi økt rente styrker kronekursen, svekker eksporten og øker importen, samt muligens bidrar til å svekke realinvesteringene noe, og kanskje litt også forbruket. Dette vil gjøre at sysselsettingen blir ytterligere svekket, spesielt fordi Norges Banks tro på en nedgang i inflasjonen som følge av renteøkningen er tvilsom, når de økte kapitalkostnadene antakelig i stor grad veltes over på prisene. Selv husleiene, som er regulert, vil jo kunne justeres med den alminnelige prisstigningen etterhvert. Ytterligere renteøkninger vil vi dermed sterkt fraråde i denne konjunktur-situasjonen, og justeringen denne uken kunne man også godt latt være," sier L. J. fra Internasjonalen.

05.07.2002 NRK: Økt arbeidsløshet gjør at behovet for å importere ufaglært arbeidskraft er borte. Det mener kommunalpolitisk talskvinne for Arbeiderpartiet, Signe Øye. Verken Venstre-leder Lars Sponheim eller arbeids-statsråd Victor Norman er enig i dette. "Dette bør diskuteres mer". sier L.J. fra Internasjonalen. Den kjente samfunnsøkonomen P. Johansen, mener også at behovet for mer arbeidskraft er svekket.

Røverbaronesse Tatcher hodekappet. En engelsk arbeider kappet hodet av jernkvinnen. Baronesse Margaret Thatcher avduket marmor-statuen av seg selv i mai. To måneder seinere er statuen hodeløs etter vandalisme. Margaret Thatcher var så stolt av den kontroversielle statuen av seg. Det var Paul Kelleher som i dag gikk berserk med ei metallstang. 37-åringen plukket med seg stanga inne på galleriet og gjøv løs på den digre Thatcher-statuen slik at hodet falt av. Londonmannen Paul Kelleher ble straks tatt hånd om av politiet og blir framstilt for retten i morgen.- Samme hva man synes om politikken til baronesse Thatcher, så er hun en unik og viktig del av vår nyere historie, sier London-ordfører Alderman Michael Oliver til nyhetsbyrået Ap. "Ja det samme kan man jo si om  Adolf Hitler for Tysklands historie, Pinochet for Chiles, Pol Pot for Kamputsja, etc. Vi er ikke tilhengere av vandalisme, men denne statuen burde settes i en støvete kjeller på British Musem, som det seg hør og bør for skammens monument over det uopplyste pengevelde og røverbaroni, " sier L. J. fra Internasjonalen. 

14. Offentlig prising og fordeling

04.07.2002. Fritt etter Dagsavisen: Et todelt Norge? Øvrighet og plutarkistiske tendenser på den ene siden, og folket og fattigdom på den andre siden? Større klasseforskjeller i lønn og rang? Urettferdighet og ineffektivitet. Her om dagen lærte vi et nytt ord - «velståendemarkedet». Det skjedde mens det ennå så ut til at sammenslutningen mellom Den norske Bank og Storebrand skulle gå i boks. Det nye finanskonsernet hadde blant annet som ambisjon å rette sine øyne mot de velstående, fikk vi vite.  Men toppledelsen i den banken der staten (i alle fall inntil videre) sitter med brorparten av aksjene, er ikke alene om å tenke i slike baner. I flere kommuner snakker politikerne om at boligbyggingen bør innrettes slik at flere velstående mennesker med solid skatteevne kan lokkes til å bosette seg der. Enhver kommune med respekt for seg selv har i dag sin «Aker Brygge» - hvis det da ikke er etter eller annet med «Park» eller «Skog» eller «Terrasse» i navnet. Den boligbyggingen kommunene burde hatt styring med, overlates ofte til private eiendomsselskaper. Resultatet er dyre boliger, for dyre til at folk med mer beskjedne inntekter kan bo der. Kommunenes egne unge innbyggere som sliter livet av seg for i det hele tatt å komme inn på boligmarkedet, snakkes det ikke fullt så mye om. De er antakelig ikke velstående nok. Dette er bare et par tilfeldige og spredte symptomer på den retningen vi er i ferd med å velge i vår lille og fremdeles ganske idylliske krok av verden, dvs anarki så langt - siden 1994. Vi er i ferd med seile over i liberalt plutarki eller populistisk plutarki på det politiske kartet.  Vi har kurs mot et signifikant todelt Norge, rik øvrighet og fattig folk.

«The Bold and the Beautiful» går det riktig bra med i dette nyrike oljelandet. Men skoler forfaller, helsestellet har pustebesvær og mange enkeltmennesker makter åpenbart ikke å henge med i dansen rundt gullkalven. Det skrikende misforholdet mellom privat overflod og offentlig fattigdom har i de siste årene virkelig begynt å sette preg på det moderne Norge. Det er ikke noe ganske nytt her i landet, men det blir mer grellt når realinntekten, nasjonalproduktet, er så stort som nå. Men ønsker vi virkelig at denne utviklingen skal fortsette? Det er i høy grad et verdivalg og et politisk valg. Blant annet dreier det seg om hvilken rolle vi vil at skattesystemet skal spille. Skatt og hindring av utvikling av mer relative slavekontrakter i næringslivet, er bl.a nøkkelfaktorer, for å motvirke nye økonomiske,  politisk/administrative og sosiale klasseskiller i samfunnet, hvis det da er det vi vil. Og det vil vel de av folket som vet sitt eget beste.

Her må en ikke glemme den skremmende statismen som Arbeiderpartiet sto for. Den var ikke bra. Drømmen om det fordums sosialdemokratiske paradis er en halvstalinistisk propagandagreie uten rot i virkelighten, jevnfør http://www.anarchy.no/a_nor.html.. Det er en klar sammenheng mellom skatt og velferd, men den er bare tendensiell, langt fra 100% proporsjonal. Offentlig byråkrati og plutarkistiske tendenser tar sin del av felleskassen og feilprising av offentlige goder skaper disøkonomi. Lavere skatteinntekter for samfunnet betyr imidlertid ofte dårligere offentlige tjenester eller mer egenbetaling, bl.a fordi byråkratene forsyner seg først etter det "største trynet får mest prinsippet", så den lille mann og ressursvake kommer sist i køen. Når krybben blir tommere, blir det da null på "the last in line". For hver ny egenandel som innføres, øker ofte de sosiale forskjellene, om ikke inntekstfordelingen korrigeres ved ulike reguleringer av markedene o.l..

De politikere som innbiller folk at de kan slippe både egenandeler og skatt, og samtidig få verdens beste skole, sykehus og eldreomsorg fordi vi har en oljeformue i Nordsjøen, fører folk bak lyset.  En fersk undersøkelse utført for Avisenes nyhetsbyrå (ANB) tyder på at folk ser en viss sammenheng. Når de får valget mellom skattelettelser eller økte egenandeler på offentlige tjenester, sier flertallet nei takk til skattelettelsene. Men her er det en typisk populistisk "jorden er flat" type økonomisk oppfatning som er ute og går, mens jorden som kjent de facto er rund. Dette bør være et tankekors foran høstens budsjettbehandling i Stortinget og senere. Bondevik-regjeringen har lovt oss 30 milliarder kroner i skattelette i løpet av fire år. Den skylder oss ennå godt over halvparten. Samtidig lover den mer til skole, helse, eldreomsorg, barnehager og nær sagt alle andre samfunnsoppgaver. Hvordan skal det regnestykket gå opp? 

Politikere som forsøker å tilsløre sammenhengene mellom skatt, egenandeler og velferd tar på seg et stort ansvar, ikke minst overfor unge mennesker. Nylig fortalte kemneren i Trondheim, Rolf H. Røkke, til Dagens Næringsliv at 40 prosent av byens unge ikke ønsker å betale skatt. 60 prosent så det heller ikke som noen forbrytelse å arbeide brunt (Kall det ikke å "jobbe svart". Svart forbeholder vi anarkister for festantrekk og ditto flagg, ikke for kjeltringstreker og mafia, oklarki). Men samtidig mente 90 prosent av de unge at alle offentlige tjenester må være gratis. Dette henger jo ikke på noen måte sammen, og det er spesielt ille at unge mennesker skal gå ut i samfunnslivet med en slik innstilling, mente Trondheims-kemneren. Det syns vi anarkister også. Denne villfarelsen kan føre like lukt inn i Frp's høyrepopulistiske gap, og deretter en kurs mot Argentinske tilstander anno 2001-2 her i landet. Høyre og samarbeidskameratene kunne koste på seg å snakke litt om nødvendigheten av å betale skatt - som del av et gode og ikke bare et onde - i alle fall av og til , i en del sammenhenger. Frp burde skjønne såpass også, og ikke manipulere folk med økonomiske drømmerier og populistisk svada i retningen "frihet (implisitt basert på andre slaveri), rikdom, null skatt og alt offentlig gratis" for å sette det litt på spissen.

Når marginalkostnaden (sosialt), altså kostnaden ved å tilby en enhet (f.eks barnehageplass) ekstra - når alle samsfunnsmessige forhold tas i betraktning, - for et offentlige produkt er ca null ved optimalt tilbudt mengde og ved kostnadseffektiv fremstilling, skal egenandelen settes lik null, og alt finansieres av skatt, Men som regel bare da! For de fleste offentlige tjenester er marginalkostnaden sosialt sett lavere en gjennomsnittskost og vanlig kostnadsdekkende markedspris, men heller ikke ca null. Det vil da normalt være riktig å ha en egenandel, privat betalt stykkpris, som svarer til marginalkostnaden samfunnsmessig sett ved optimalt tilbudt volum. Resten dekkes via generelle skatter og avgifter (moms etc.). Gratis offentlige tjenester skaper i mange tilfeller unødige køer og overforbruk, og er ikke optimalt, da dette går ut over annen produksjon. Fordelings-skjevheter bør ikke løses ved gratistilbud av offentlige goder, unntatt når samfunnsmessig marginalkostnad er tilnærmet null, eller mindre enn prisings-byråkratiet. 

15. Mer om inntektsfordelingen m.v.

Fordelings-spørsmålet er prinsipielt et annet, - de relative fattigproblemene her til lands kan dels ordnes ved generelle skatter og tilpassede overføringer til relativt fattige og de med særskilte behov, men helst ved å utrydde relative slavekontrakter i næringslivet, og effektive og rettferdige pensjonsordninger, så en slipper for mye kryss-subsidiering og offentlig byråkrati på den måten. Da får en mest nytte av de offentlige kronene, dvs skattepengene. Det betyr også et effektivt skatte- og avgiftsystem som er optimalt med henblikk på å få en riktig balanse offentlig vs privat, dvs uten offentlig fattigdom og overdrevet, relativt for stor, privat rikdom.

Finansavisens Trygve Hegnar har toppoppslaget "De rike er blitt fattigere" med henvisning til lederen 04.07.2002.: "Stygg inntektsutvikling. Sjelden eller aldri har de fattige og ubemidlede tatt så raskt innpå de rike her i landet som i første halvår. I rekordtempo har inntekts- og formuesforskjeller blitt visket bort.... ganske enkelt fordi verdiene på Oslo børs har rast. 145 milliarder kroner (er) borte. Fordi staten er en stor (den største) aksjonær på Oslo Børs, er det mye av vår felles formue som er blitt borte, og det må innrømmes at også utlendinger har fått svi. Likevel er konklusjonen her i landet at de rike her i landet er blitt svært så mye fattigere. Om noen år kommer Statistisk Sentralbyrå og andre og skal fortelle oss at forskjellene, merkelig nok vil de si, minket i år 2002. Fattigdomsforskere vil kaste seg over det. Og så er forklaringen noe så enkelt som at aksjeverdier forandrer seg, og de rikeste blant oss har mer aksjer enn andre." Og så kommer Hegnar med en lang klagesang om hvor ille det er at aksjeverdiene synker. I våre inntektsfordelings-betraktninger og i fattigdomsproblematikken diskutert over har vi prinsipielt korrigert for tilfeldige kurs-svingninger på aksjer, det er megatrendene, strukturene, vi er interessert i. Dermed er Hegnars poeng lite relevant i denne konteksten.

Forøvrig er det ingen direkte sammenheng mellom børskurser og realinvesteringer og realkapital fysisk sett, som Hegnar spekulerer om. Et land kan som nevnt ikke spare netto finansielt innenlands, bare overfor utlandet. Der har vi oljefondet som den store sparekapitalen. Den har også fått en liten smekk på grunn av konjunkturnedgangen, men det er sannsynligvis temporært. Markedet vil nok ta seg opp igjen. Men olje-papirformuen kan bli spist opp av generell inflasjon. Det er imidlertid et annet problem, som kan motvirkes ved økte realinvesteringer innenlands, - ikke ved å bruke av oljefondet, men f.eks ved å låne i utlandet eller via økt innenlandsk sparing. Privatpersoners aksjesparing er bare en liten bit her. Hegner lider tilsynelatende av pengeillusjoner og syter for eget tap av papir-aksjeformue. Samfunnet sett under ett blir realøkonomisk hverken nevneverdig rikere eller fattigere av svingninger på børsen. Men svikt på børsen er ett signal om a) at konjunkturpolitikken bør endres, for å få opp produktivitet og sysselsetting og derigjennom produksjonen - miljøfaktorer inkludert, og b) at man bør satse på noe annet og nytt enn bedrifter som ikke er "liv laga" i lengre perspektiv. Aksjer er generelt og tendensielt billige nå. Om Hegnar vil satse på en ny portefølje kan han selge noen av de fallerte aksjene, og kjøpe noen andre like fallerte aksjer. Har han penger i banken, og tror det blir et oppsving, kan han kjøpe billige aksjer nå. Dermed er et gjengs fall i aksjemarkedet normalt et marginalt samfunnsmessig problem.

Men det er selvfølgelig irriterende å vite for den enkelte at man heller skulle satt pengene i banken, eller solgt og "spist" når aksjene var på topp. Hegnars syting og misvisende skryt om fordelene ved høye aksjekurser er derfor mest tøv. Så lenge "hjulene er i gang" og realverdier skapes tilsvarende, betyr variasjoner i aksjekursene marginalt for folket og for samfunnet sett under ett. Bedrifts og samfunnsøkonomisk lønnsomhet er to forskjellige ting. "Det som er godt for General Motors, er ikke alltid godt for mannen i gata i USA." Det som er godt for Hegnars og andre plutarkisters papirformue, er ikke alltid godt for den "lille mann". Det er vel oftest omvendt.

Aft.p. 05.07.2002: Ifølge avdelingsdirektør Jan Digranes i Sparebankforeningen satte de norske småsparerne i fjor av 98 milliarder kroner. Av disse pengene gikk 18 milliarder kroner til sparing i aksjer, fond eller andre verdipapirer. 38 milliarder kroner havnet på bankkonto, mens 32 milliarder kroner var sparing i bedrifter, det vil si pensjonssparing eller andre avsetninger arbeidsgiver gjør. Det er klart at vi med de aksjekursene vi har sett den siste tiden har hatt en dreining mot vanlige bankinnskudd, sier informasjonsdirektør Per Oskar Figen-schou i Sparebankforeningen. "Imidlertid sirkulerer jo også bankinnskuddene videre i systemet bl.a til lån til investeringer, også i bedrifter, så det er som nevnt ingen direkte sammenheng mellom nedgangen i aksjemarkedet, og realinvesteringer i samfunnet sett under ett. DN rapporterer: "Toppene i norske selskaper trosser børsraset og kjøper aksjer. Syv av ti innsidehandler er kjøp av aksjer. Investor Bjørn Rune Gjelsten tror aksjemarkedet vil slå banken de neste årene." "Jeg trodde innsidehandler var ulovlige jeg?, spør L. J.,"men når aksjene er så billige som nå, kan det naturligvis være lønnsomt å handle med sikte på langsiktig oppgang."

"Udemokratisk og tullete. Det er dommen ledende røster fra fagbevegelsen feller over Natur og Ungdoms Snøhvit-aksjoner." melder K.K. "Tja, det kan jo diskuteres", sier en økoanarkist, som også er medlem av Internasjonalen: "Det er jo ikke sikkert miljøhensyn blir tilstrekkelig ivaretatt uten aksjoner!"

05.07.2002: Og da sier jeg GOD HELG til alle våre kontakter blant media, folk og øvrighet. Behovet for å "feste øksa", før Norge går av skaftet, er fremdeles til stede i meget sterk grad. Nå må det tas hand i hanke, for å rydde opp i "det uopplyste pengeveldet", røverbaronier og "masters of the universe", og holde Norge på den tredje vei som Ragnar Frisch anbefalte, mer frihetlig sosialisme og anarkisme, ikke grøftekjøring til høyre eller venstre, eller rygging nedover på det økonomisk-politiske kartet. UP, UP ON THE WAY! V. h. S.Olsen, NACO.

08.07.2002: Halvard Bakke i Dagsavisen mener renteøkningen er uansvarlig og i strid med forskriften. En UDI-ansatt er i politiets søkelys for å ha latt asylsøkere jobbe brunt. Nok et stort amerikansk selskap er kommet på enronisme-listen. En stortingsmandatert fra SV, Heidi Sørensen, bedriver sivil ulydighet som deltaker i Snøhvit-aksjonen, og påkaller seg stortingspresident Jørgen Kosmo, visestortingspresidenten Inge Lønnings og Frps vrede. Dagsavisen påpeker at Norge som olje og gassnasjon blir en stor kilde til CO2-utslipp. "Å stoppe Snøhvit-utbyggingen går jo ikke. Det aksjonene må dreie seg om er å sikre miljøinteresser så godt som mulig med utbyggingen. Det er på tide naturvernerne satser på en dialog med utbyggerne om bedre miljøtiltak," sier en økoanarkist i Internasjonalen. Jørgen Kosmo sier de har hørt lite av argumenter fra henne mot tiltaket på Tinget, og antyder dermed at det mest er skuebrød og spill for galleriet (her les: miljøbevegelsen, som flere partier konkurrerende"beiter på" m.h.p stemmer)

16. Verdiskapning i by vs land

Folkebladet har kommet med en sommer spesialutgivelse per e-mail som tilbakeviser noe svindelaktig forskning fra SSB, NHO og BI som feilaktig prøver å bevise at byene - og ikke distriktene - er de største verdiskaperne her til lands. Folkebladet påviser dermed at det uopplyste pengeveldet også kan dukke opp i analyser basert på bruttonasjonalproduktet, når dette regnskapet brukes på feil måte. Spesialutgivelsen er også publisert på http://www.anarchy.no/dugnad.html , nederst i kapittel VIII. Det er også en kritikk av urbanisten og sentralisten Erling Fossen samt Stein Aabø og det er også litt om deltakerdemokrati.

"Erna Solberg har vorte gullegget til Oslomedia etter at ho på heroisk vis har avvist alle harry bygdeordførarar med slipsnål og kommunevåpen på pengejakt i regjeringskvartalet. Seksar-terningkasta ville ingen ende ta etter at Solberg i vår la fram si storingsmelding om distriktspolitikk og slo fast at etter det ikkje lenger bør vere eit mål å ha busetnad over heile landet. No har det kome ein forskingsrapport som er gefundenes fressen for både tabloid-Noreg og Erna Solberg. Professor ved BI og utgreiingsdirektør i NHO, Tor Hersoug, og seniorøkonom Einar Jakobsen har studert verdiskaping og overføringar, og kan hermed avlive påstandane om at verdiskapinga skjer i distrikta.", skrev Klassekampen online søndag 07.07.2002. Nå ble det altså ikke noen tabloidfest på denne rustne spikersuppen fra NHO/BI, meget mulig takket være Folkebladets utspill. Både SSBs, NHO og BIs og Erna Solbergs vrøvl om verdiskapningen i by kontra land, bør sendes tilbake der det hører hjemme - på historiens søppleplass, sammen med den hodekappede statuen til Maggie Tatcher.

Et sentralt skillet går mellom føderalisme kontra sentralisme, om innflytelsen går mer nedenfra og opp - enn ovenifra og ned. Det sistnevnte er staten definert som et sosial-organisatorisk begrep i anarkistisk kritisk forstand, det førstnevnte er anarki. Anarkiet kan godt ha et stort konføderalt/sentralt offentlig organ, bare det ikke er topptungt, byråkratisk, statlig organisert, dvs organisert betydelig ovenfra og ned. Staten i betydningen signifikant vertikalt og byråkratisk organisert og øvrighetsorientert sentraladministrasjon bør bort, i størst mulig grad. Hvor mye som bør ordnes konføderalt/sentralt er i seg selv ikke et prinsippspørsmål under anarkismen, men på linje med valget av størrelsen på offentlig kontra privat sektor generelt, dvs. et spørsmål om effektivitet og rettferdighet, små lønns og rangsforskjeller, samt oppfyllelsen av de andre anarkistprinsippene, sett under ett - graden av sosialisme og autonomi, graden av anarki vs autoritærgraden.

"ETTERLYSNINGEN: Hvor er venstresida? Mens folket flokket seg om Ari og Märtha og politikerne i Vardø la ned sine verv, gikk venstresidas toppolitikere på bar..." skriver Stein Aabø i Dagbladet 26.05.2002: Etterlysningen fant sted på Politisk bar tidligere denne uka. Politisk bar er et uformelt politisk debattforum i regi av "fritenkeren" Erling Fossen og kretsen rundt ham. Aabø fortsetter med: "Debattene legges til den hippe, urbane kafé Gabler i Oslo, et steinkast fra Akersgata, men et hav fra Stortinget. Thorbjørn Jagland har tidligere vært emne for intellektuell debatt her. Mandag var han aktør og innleder sammen med SVs Øystein Djupedal. Jeg er litt usikker på om den tørste, samfunnsengasjerte, lett anarkistiske eliten som deltok, fikk slokt sin politiske tørst, om de ble tørstere eller om de bare rapte av det hele. Men det er egentlig ikke så farlig. Det viktigste er at noen reiser grunnleggende spørsmål ved svakhetene i vårt politiske system et annet sted enn i Stortinget og i tv-studioene. Erling Fossen tvinger politikerne på bar, hvor de ifølge Rune Gerhardsen burde vært langt oftere." "Denne bohemeriske venstremarxistiske sofaradikalismen er ikke anarkistisk i det hele tatt, hverken lett eller tyngre," sier L. Blom fra AFIN:

"Vi skal ha oss frabedt å bli slått i hardtkorn med venstre-marxister som prater omtrent samme språk som Herbert Marcuse og Rosa Luxembourg. Disse er jo ikke så autoritære som marxist- leninister, men heller ikke noe i nærheten av å være anarkister. Det blir helt feil å kalle alt som ikke er leninister og revisjonister i den sosialistiske leir for mer eller mindre anarkistisk. Riktignok har Fossen & Co tidligere gitt uttrykk for at de vil ha mer "direkte demokrati" på linje med Rosa L. og en del råds-kommunister, etc, men det samme sier også Carl I. Hagen og Frp. Adolf Hitler var også en type som gjorde bruk av folkeavstemninger, i hvertfall 3 ganger. Når en taler om direkte demokrati må man dermed skille klart mellom en autoritær variant, og en frihetlig.

Når anarkistene snakker om direkte demokrati, så menes reelt demokrati, styring av folket, ved folket og for folket - deltakerdemokrati. Her må avstemninger, folkeavstemninger, streiker og andre direkte aksjoner, som er kostnadskrevende og heller ikke alltid av seg selv rettferdige, dermed underkastes bl.a. kravet om effektivitet og samtidig rettferdighet. Normalt kan en ved å analysere og utrede hva som er i det fattigste og mest avmektige befolkningsflertallets interesser, - hvor fri, saklig kritikk får slippe til i en åpen saksbehandling og dialog som tas hensyn til på en behørig måte, belyse hvilket alternativ som er det beste ut fra effektivitet og rettferdighet m.v, og når dette er kartlagt, da er det ofte ikke nødvendig å votere, bare se å få iverksatt den optimale løsningen så fort som mulig. Bare sjeldnere skal det være nødvendig å votere, og da skal det prinsipielt kun dreie seg om reelt frihetlige valgalternativer, dvs forslag som i hovedsak tilfredstiller anarkistiske prinsipper og lover, enten det dreier som direkte folkeavstemninger eller voteringer i relevante folkevalgte, mandaterte, delegerte råd og organer. Folkebladet har tidligere diskutert dette prinsipielt, søk på 'direkte demokrati' i filen for "A decade of international anarchism" fb/IJ@ 1984-1994 via "links" nederst på denne web-siden.

I en del tilfeller, som i EU-saken, og en del andre saker, bl.a lokalt, er det naturlig med direkte folkeavstemninger, men også relevant folke-delegert, mandatert, demokrati med kjapp tilbakekalling eller avsetting av delegater og mandaterte som ikke leverer, er et anarkistisk element blant mange. Antakelig er det optimalt med langt flere folkeavstemninger i viktige saker enn i dag, både landsomfattende og lokale, men dette må ikke ta helt overhånd heller. Kropotkin hadde f.eks en anarkistisk kritikk av referendum, og Proudhon av politisk demokrati, dvs begge deler kan anta autoritære, psevdo-demokratiske former, som må motvirkes i et anarki, som betyr reelt demokrati, helst av høyere grad. Poenget er at alt såkalt demokrati, både uravstemnings og annet kan, meget vel kan utarte til flertalls- og/eller mindretallsdiktatur respektive det rene pøbelvelde, oklarki. Vetorett, ulike former for flertallsvedtak eller alminnelig konsensus kan oppnås både med autoritære og frihetlige metoder og gi autoritære respektive frihetlige resultater. Dermed er det grader av demokrati, fra psevdodemokrati til reelt demokrati = anarki, og så grader av dette igjen fra 50% til 100% anarki. Direkte demokrati i form av folkeavstemninger, referendum, er i seg selv ikke et eget anarkistisk prinsipp, men kan i en del tilfeller utledes av de øvrige prinsippene.

Samvirke, kooperasjon, er en annen form for direkte demokrati som heller ikke er et eget anarkistisk prinsipp, men ofte kan utledes som en brukbar praktisk applikasjon av disse. Utvekster i byråkratisk retning, som f.eks Christian Vennerød påpekte i OBOS for en del år siden, og nå (juni 2002) at COOP's topp-direktører framstår som plutarkister med skyhøye lønninger på flere millioner i året, viser imidlertid at dette i seg selv ikke alltid behøver å fungere effektivt og rettferdig m.v. Desentralisme er et annen viktig prinsipp. Forsiktighet med alkohol og null toleranse mot narkotika, er også utledet av disse prinsippene. Dermed er det å gå på bar og diskutere politikk ikke det riktigste man kan gjøre. Dersom all politikk skulle foregå på barer skulle det bli "nydelig" her til lands.

Råds-marxisme, rådskommunisme og denne marxistiske formen for direkte demokrati, hvor alle skal utrede og bestemme alt like mye i alle saker, innebærer tilnærmet følgende: At selv viktige saker knapt kan utredes og behandles mer enn f.eks ca 5 minutter av hver person og på dette lave nivået av flere millioner mennesker, hvorav 1-2 av minuttene brukes til votering. Dette blir naturligvis hverken effektivt eller rettferdig, og blir en parodi på demokrati. Muligheten for at "bakeren skal lære smeden å smi" er dessuten legio. Bedre blir det heller ikke om et autoritært parti eller en klikk "griser" som "Animal Farm"-aktig er mer "like enn andre" klarer å tilrane seg makten i slike fora, og herske diktatorisk på den ene eller andre måten. Selv om dette er satt litt på spissen, indikerere det at marxistisk direkte demokrati, typisk " workers' council communism" ( = Sovjet Union, sovjet betyr arbeiderråd) enten i Anton Pannekoeks,Rosa Luxembourgs, Leon Trotskis eller marxist-leninistiske varianter, i beste fall er semilibertært og psevdodemokratisk, i verste fall autoritært eller ultra-autoritært, og praktisk talt aldri reelt demokrati (= anarki). Her har vi nok Fossen og den noe forfyllede "eliten" hans i et nøtteskall. (At liberalistiske varianter, som f.eks ender med "fri" dop og bordeller (les: i praksis mer slavekontrakter), eller fascistoide folkeavstemninger med rasistisk og patriarkalsk utfall ikke er noe bedre, skulle også være åpenbart for de fleste.)

Fossen og kretsen hans tilhører venstresidens marxistiske "elite" bredt definert, og Stein Aabø spør "hvor er venstresida"? Svaret er at den iallefall ligger utenfor den anarkistiske kvadranten på det økonomisk-politiske kartet, og ikke innenfor denne. Dermed er også formuleringen den "lett anarkistiske eliten" feilaktig om Fossen & Co og resten av "eliten på venstresida". Uttrykket "anarkistisk elite" er dessuten nokså selvmotsigende. Elite er vel "erke" i en eller annen form, som f.eks. erkebiskop i motseting til de som ikke tilhører denne eliten, og anarki er "uten erke". Dermed blir det "erke uten erke", og det er selvmotsigende. Vi avslutter dette innlegget med å se på følgende blamerende uttalelser av Fossen og en kritikk av SSBs, NHOs og BIs "analyser" av verdiskapningen i by kontra land."

Erling Fossen, urbanist: Flytt til byen: På spørsmålet om det bør bo folk i distriktene, er svaret nei. "Fossen er dermed sentralist på sin hals og ikke anarkist, som innebærer desentralisering," sier L. Blom. Fossen hevder følgende: "La meg argumentere for det ved hjelp av en målsetting om full sysselsetting. Målet om full sysselsetting er kanskje det viktigste makromålet for politikkutøvelse i Norge. Hvordan kan man enklest innfri dette målet? Flytt alle til byene. Nylig tok Statistisk Sentralbyrå for seg BNP og brøt det ned på fylkesnivå. Osloregionen bidro helt klart mest med en verdiskapning pr. innbygger som var nesten dobbelt så høy som neste fylke, ikke overraskende Rogaland. Dette skyldes bl.a at produksjonen i Oslo er så kapitalintensiv. De som bidro minst til verdiskapningen var de fire nordligste fylkene som har store innslag av primærnæringer."

L. Blom: "Dette er jo noe noe misvisende om "verdiskapning": Den såkalte verdiskapningen måles her f.eks med det FN-baserte nasjonalproduktet til faktorpris, dvs som summen av lønns og kapitalkostnader pluss profitt. Er lønningene, kapitalkostnadene og profitten høy, er også den såkalte "verdiskapningen" dermed høy uansett hvordan pengene er tjent. Byråkrati, fallskjermer, monopolprofitt og kostnadsdrivende udugelighet og sløsing, fremstår dermed også som samfunnsmessig "verdiskapning", såsant det på en eller annen måte, kriminelt eller ikke, flyter penger nok inn til å dekke kostnadene og profitten. Hvitvaskes f.eks store penger fra kriminell virksomhet gjennom en restaurant i Oslo, blir det registrert som stor verdiskapning.

Går vi på den annen side inn på nasjonalproduktet beregnet ved såkalte markedspriser, et lignende og også et vanlig mål for verdiskapning etter FN-standarden i dag, dvs faktorinntekten tillagt indirekte skatter og fratrukket subsider, så er det riktignok en sammenheng mellom priser og forbrukernes marginale nytte eller behovstilfredstillelse (preferanser), i privat sektor ved fritt forbrukervalg og informasjon m.v. Men det er ikke noen direkte slik sammenheng i offentlig sektor, og det er heller ikke medregnet miljøfaktorer. Det er vel prinsipielt den reelle pengeverdien av total behovstilfredstillelse, dvs totalnyttene, ikke de marginale nyttene, knyttet til ulike næringers produkter, som egentlig skal være utgangspunktet, når den samfunnsmessige lønnsomhet, verdiskapningen, skal kartlegges. Det er ikke så vanskelig å si noe fornuftig om totalnyttene som tidligere hevdet av enkelte økonomer. Man må bare lage "eksperiment-situasjoner" eller valgbetingelser som belyser totalvalg, dvs "enten med eller helt uten godet" i stedet for marginale endringer innenfor "både - og" konseptet. Denne teorien, totalvalghandlingsteorien, er bl.a. brukt av IIFOR, men det er også røtter lenger tilbake i den økonomiske historien. Vi skal se på et eksempel som illustrerer poenget.

Markedsprisen på vann per slurk, ved å tappe mer fra kranen, er som kjent null. Man drikker seg da helt utørst, dvs til grensenytten, nytten av den siste slurken, er lik prisen, som her er lik null. Prisen på en ekstra slurk vann er lik null, og å drikke seg utørst teller da null i et nasjonalprodukt til markedspris. Dermed er det ikke slik at totalnytten av dette er null. Får man ikke vann eller tilsvarende væske, dør man ganske enkelt relativt raskt. Prisen på livet er meget høy. Dermed er verdiskapningen i produksjonen og leveransene av vann meget høy, selv om markedprisen ved å tappe en ekstra liter fra kranen er lik null. På den annen side er diamanter svært kostbare, har en høy pris pr kilo. Men en kan leve utmerket uten å ha en eneste diamant. Det sier seg da selv at å måle verdiskapningen i en næring eller i et område med nasjonalproduktet til markedspris pr enhet kan bære helt feil avsted, og gi et meget misvisende resultat. Skal vi velge absolutt mellom enten vann eller diamanter til forbruk, kommer vann først. Må man velge totalt enten vann eller diamanter, velger man naturligvis vann. Totalnytten av vann er mye større enn totalnytten av diamanter, selv om forbruksprisen på vann er ca null og diamanter har skyhøy pris. Vann er viktigst, har størst nytte, behovstilfredstillelse og bidrag til verdiskapningen, selv om markedsprisen er null, og selv om prisen på diamanter er skyhøy er behovstilfredestillelsen, totalnytten, for forbrukeren ikke så stor som for vann.

Tilsvarende som for vann gjelder i større eller mindre grad alle nødvendighetsvarer. De har tilnærmet null eller relativt lav pris pr enhet som oftest, men stor totalnytte og behovstilfredstillelse når en kjøper og forbruker optimalt. Luksusvarer er unødvendige og har så lav behovstilfredstillelse at en utmerket godt kan klare seg uten og leve vel, uten slike - selv om prisen er høy. At man likevel kan unne seg litt luksus, rokker ikke ved dette faktum. Behovstilfredstillelsen, nytten, står da ganske i direkte forhold til prisen for luksusprodukter, mens nytten altså er mye større enn prisen x mengden for nødvendighetsvarer og tjenester. Skal vi drøfte om et område eller næring bidrar mye eller lite til verdiskapningen må vi altså se på bidraget til totalnytten, den totale behovstilfredstillelsen, og ikke markedsprisene, som under visse forutsetninger, som fritt forbrukervalg, god informasjon og rasjonelle innkjøp avspeiler de marginale nyttene, behovstilfredstillelsen av siste forbrukte enhet, og ikke nytten av hele forbruket av varen eller tjenesten. Siden marginalnytten først er høy og etterhvert faller sterkt for økt forbruk av nødvendighetsvarer når man nærmer seg metningspunktet, blir konsumentoverskuddet, den totale behovstilfredstillelsen mye større enn markedspris x kvantum for slike produkter, mens totalnytten av luksusforbruk blir mye mer likt prisen ganger mengden. Siden primærnæringer i hovedsak ligger i distriktene, og dreier seg mye om nødvendighetsvarer, får vi en stor feilkilde ved å bruke markedspris som vurderingsgrunnlag for verdiskapningen for by kontra land.

Korrekt prising må naturligvis her som for andre varer relateres til grensekostnadene. Men de samlede kostnadene representert ved faktorinntekten, dvs markedspris fratrukket avgifter og tillagt subsidier x volum, blir små i forhold til pengeverdien av totalnytten for disse nødvendighetsproduktene. Verdiskapningen - total nytte minus samlede kostander - er i virkeligheten mye større på landet enn i byene.

Når det gjelder subsidier, så er dette noe som i større grad kommer forbrukerne og mellomleddene til gode enn bøndene. Næringsøkonomisk Institutt og Statistisk Sentralbyrå har f.eks anslått at storparten av den ca halverte matmomsen kommer forbrukerne til gode. Av det resterende faller det mest på mellomleddene, bare en liten del kommer bøndene til gode. Konklusjonen blir derfor at verdiskapningen, til tross for subsidier, er mye større på landet enn i byene. Å legge ned landbruket eller redusere det vesentlig er derfor helt forfeilet. Og skal bøndene ha en naturlig inntektsutvikling sammenlignbar med andre, må det subsidier til, for at forbrukerprisene skal holde seg på et akseptabelt nivå. Folk som har dårlig råd bruker relativt mye til mat, så dette har en sosial profil. Slike forhold må en ta hensyn til i landrukspolitikken og primær- og nødvendighetsvare-politikken generelt. Landbruket har også en beredskaps- og landskapspleiemessig funksjon. At en ytterligere effektivisering av landruket i Norge vil redusere kostnadene og øke overskuddet enda mer, er imidlertid korrekt. Dette bør også gjøres. Spesielt i en verden hvor sultkatastrofene herjer, jevnfor dusiner av sult-demonstrasjoner over hele den tredje verden i den senere tid (2008), og stigende matvarepriser på verdens-markedet, er norsk landruksproduksjon meget lønnsom. Sats på norsk landruk - oppbygning ikke nedbygging.

Men det er også flere feilkilder og feller å gå i ved slike undersøkelser, og SSB og professor ved Handelshøyskolen BI og utredningsdirektør i NHO, Tor Hersoug og seniorøkonom Einar Jakobsen plumper uti med begge beina..

Tendensielt vil dermed næringer og områder som lager nødvendighetsprodukter bli undervurdert med hensyn til deres bidrag til verdiskapningen, og de som lager luksus og lite nødvendige ting blir overvurdert. Alt dette dreier seg om output eller sluttlevering, det som har direkte betydning for tilfredsstillelse av menneskelig behov, eller realinvestering, for senere bruk.

En annen feil er at man teller input som output, sluttlevering. Offentlig byråkrati, som registreres som "offentlig forbruk" på linje med helsetjenester, er input ikke output, dvs reell sluttlevering som skaper behovstilfredstillelse hos forbrukeren. Byråkratiet er ikke direkte nyttig for forbrukerne, man blir ikke gladere av om det blir mer byråkrati i og for seg. Men det registreres som verdiskapning i nasjonalproduktet målt etter dagens FN standard.

I byene er det mye profitabel varehandel og restaurantvirksomhet, konsulentvirksomhet og byråkrati i privat og offentlig sektor i vid forstand, dvs styring, distribusjon og forbruk, men ofte ikke så mye produksjon i mer grunnleggende forstand, dvs varer og tjenester for sluttlevering til personlig forbruk og realinvestering, eventuelt eksportoverskudd. Det er oljen, gassen, vannkraft, fiske, landbruk, boliger og industri, pluss kanskje hårklipp, helsetjenester etc. vi egentlig lever i og av, og som dermed er egentlig verdiskapning, ikke byråkratiet i vid forstand, kriminelle inkludert, og andre mer eller mindre unødvendige eller nødvendige onder som det egentlig bør være minst mulig av, som f.eks. pendling. Det er forskjell på pendling og ferieturer. Det siste er direkte en glede, nyttig i den forstand, output, det andre en plage, som vi vil ha minst mulig av i og for seg, et input. All denne transporten telles i dag inn i nasjonalproduktet som sluttlevering, selv om bare feriereisene er dette. Dette problemet gjelder flere produkter. En må ikke forveksle sluttlevering, output til forbruker og investering, med input, når en skal drøfte bidrag til verdiskapningen. Pendling og andre forvekslinger av input med reelt output i verdiskapnings-sammenheng, er mest knyttet til byene og sentrale strøk. Dermed overvurderes verdiskapningen i sentrale strøk og i byene i forhold til rurale strøk og i kyst- og land-distriktene også på denne måten.

Altså: I byene og sentrale strøk er det mye byråkrati i privat og offentlig sektor, som tar seg godt betalt, generelt mye på input-siden og forbruk, og relativt lite på outputsiden av godeproduksjon for sluttlevering. Dermed ser det ut som det er høy verdiskapning her slik nasjonalproduktet måles etter FN-standard i dag. Virkeligheten angående verdiskapningen er noe annerledes.

I virkeligheten er det mye profitt og systemkostnader i vid forstand som hoper seg opp i byene, og dette er ikke verdiskapning i en reell samfunnsøkonomisk nytte-kostnadsanalyse. Derfor er Statistisk Sentralbyrås (og professor ved Handelshøyskolen BI og utredningsdirektør i NHO, Tor Hersoug og seniorøkonom Einar Jakobsens) regnestykke om verdiskapning mye feil. Statistisk sentralbyrå forveksler i hovedsak verdiskapning med "det som det blir penger av". Det er ikke alltid "det som det blir penger av" er verdiskapning. Røkke, Rimi-Hagen, finansfyrster som driver pengeflytting, hvitvasking av mafiapenger, - byråkrati bredt definert, inputaktiviteter og ikke output, er delvis feilaktig regnet som store "verdiskapere" i SSB's regnskap.

Når land-distriktenes befolkning mer eller mindre plyndres og går på slavekontrakter i stadig større grad ser det ut som om verdiskapningen er stadig stigende i byene. Dette er imidlertid delvis en illusjon. "Likviderer" vi distriktene og "slavene" der som klasse, og alle flytter til byene og driver pengeflytting, handel, kjeltringstreker og byråkrati med hverandre, så vil en fort finne ut hva som skaper verdiene. Det er nok i kyst- og land-distriktene og i Nordsjøen - ikke byene - verdiskapningen i hovedsak foregår. Dette er satt litt på spissen her, men regnestykkene fra SSB (og professor ved Handelshøyskolen BI og utredningsdirektør i NHO, Tor Hersoug og seniorøkonom Einar Jakobsen) er nok vesentlig misvisende. Dette er ganske sikkert.

I tidsseriedata med marginale endringer i nasjonalproduktet regnet med faste priser, vil (selvfølgelig) prisøkninger på grunn av økte kostnader og profitt ikke slå nevneverdig ut på samfunnsmessige lønnsomhetsbetraktninger. Man kan da under visse forutsetninger grovt sett bruke endringer eller forskjeller i nasjonalproduktet regnet i faste priser over tid som uttrykk for nytte eller velferdsendringer, altså forskjeller i verdiskapningen. Ved en tverrsnittsundersøkelse mellom ulike bransjer, næringer og regioner, dvs i en gitt periode, som er antydet over, vil imidlertid profitt og systemkostnader, samt forveksling av input og output samt totalnytte vs marginalnytte, bredt definert, slå ut som en del av "verdiskapningen". Dermed blir en slik sammenlignende analyse av "verdiskapningen" i by og land basert på bidragene til FN-standard nasjonalprodukt slik dette beregnes i dag, vesentlig feilaktig.

"Situasjonen ligner den på Holbergs tid, da alle pakket opp pistolene sine i det de forlot byen. I Politikken skriver Aristoteles også om hvordan det bare er dyr og guder som kan bo utenfor byen, ikke mennesker..." fortsetter Fossen. "Å definere byboere som herrefolk og distriktene som "untermensch" på denne måten har ikke noe med anarkisme å gjøre. Å kalle denne marxistiske bohem-gjengen til Fossen for "lett anarkistisk" er en fornærmelse mot alle anarkister. Vi sier NEI TAKK til disse medlemmene som Dagbladet ufrivillig pådytter oss. Fossen er uønsket hos oss, om han ikke skifter profil vesentlig i reelt frihetlig retning. Men da får han også kutte ut å gå på bar og drive bohemerisk sofaradikalisme, og gjøre noe seriøst i stedet. Vi er dugelig lei av at marxister og andre autoritære og psevdofrihetlige, blir kalt eller kaller seg anarkistiske o.l. for å fremstå med et slags frihetlig alibi for autoritær humbug, samtidig som man da også drar anarkismen ned i sølen." sier L. Blom. Anarkist-tribunalet APT/IAT sier til Folkebladet at det er på sin plass med en ørliten Brunt Kort advarsel til Stein Aabø og Dagbladet i denne sammenheng.

I juli 2002 har noen "forskere", professor ved Handelshøyskolen BI og utredningsdirektør i NHO, Tor Hersoug og seniorøkonom Einar Jakobsen, presentert noen lignende resultater som SSBs undersøkelser om "verdiskapningen" i by kontra land. Konklusjonen var feilaktig at byene subsidierer landet, og at det er i sentrale strøk verdiskapningen er størst, mens land-distriktene ikke skaper noe særlig verdier i forhold, og i stor grad "lever på" overføringer fra sentrale strøk. Dette er naturligvis helt feil. NHO og BI bedriver "øvrighetsøkonomi", ikke "folkeøkonomi" i denne sammenheng, akkurat som SSB gjorde tidligere. Dette er fusk og fanteri, og skyldes enten inkompetanse, eller bevisst fordreining, med sikte på enda større tapning fra distriktene til byråkratiet og øvrigheten i byene. Det er riktig at det foregår "overføringer" til distriktene, men bare av verdier som først er stjålet ved relative slavekontrakter i tilknytning til land- og kyst-distriktenes produksjon, samt i Nordsjøen. Det dreier seg altså om "juksemaker - pipelort - tar igjen og gir bort" fra øvrigheten i sentrale strøk, byråkratiet soper inn mye, og gir litt igjen av verdiskapningen man har stjålet tilbake via overføringer, på lignende måte som storbønder og godseiere herjet med husmennene i gamledager.

Dette som SSB og professor ved Handelshøyskolen BI og utredningsdirektør i NHO, Tor Hersoug og seniorøkonom Einar Jakobsen har bedrevet i denne sammenheng er så graverende at vi har kalt det forsknings-svindel. Dette er ikke noe bedre enn regnskapet til Enron. Det er hva Ragnar Frisch kalte det uopplyste pengeveldet, særlig viss SSBs og professor ved Handelshøyskolen BI og utredningsdirektør i NHO, Tor Hersoug og seniorøkonom Einar Jakobsens analyser skal danne grunnlag for praktisk politikk. (red. merk)

Nationen 09.07.2002 skriver på lederplass: Trenger vi distriktene? "Vi bør få en debatt om hvilket land Norge skal være": Lørdag presenterte Nationen en rapport som neppe vakte stor begeistring blant mange av leserne våre. Den "slår fast" at størsteparten av verdiskapningen skjer i sentrale strøk – og at bybefolkningen mer eller mindre betaler folk for å bo på bo på bygdene. Selve tallene i undersøkelsen er "ganske sikkert matematisk riktige", og det er viktig å ta forskernes påstander på alvor. (Ja, ljug fra øvrighets- og maktpersoner er meget alvorlig, om dette går inn i den politiske prosess som beslutningsgrunnlag) Derfor var det også riktig – og viktig – av distriktenes avis å presentere undersøkelsen. Det vi nå bør få, er en skikkelig politisk debatt som tar opp hele bredden i følgende spørsmål: Hvilket land vi vil at Norge skal være? (Mest mulig anarkistisk naturligvis!) Det er betenkelig at "svært kompetente" økonomer mener at de som legger grunnlaget for deler av verdiskapningen i hovedstaden, verdsettes mindre enn de som megler de samme produktene i Oslo. Løsningen er bla desentralisme og anti-populisme. De sentralistiske og populistiske kreftene i landet trenger en motvekt. Vil du at alle 4,5 millionene innbyggere i Norge skal bo i skyskrapere i Oslo? Nei. - Her er Sp den mest desentralistiske og anti-populistiske kraft, sammen med Venstre. Disse partiene og deres politikk bør styrkes, ikke det motsatte, se http://www.anarchy.no/stortingsvalget2009.html .

Alle som har litt greie på samfunnsøkonomi, vet at det ville blitt lite å gjøre for mange på børsen og i de store hovedkontorene, dersom de ikke hadde hatt et materiale å gripe fatt i. Dermed blir bildet av hvem som bidrar mest, skjevt. At sluttleddet, som ofte har svært lave kostnader (og høye bruttomarginer, salgspris minus innkjøpspris), kan skilte med større nettobidrag (bruttomargin - kostnader) er ingen nyhet, men uten begynner- og mellomledd ville det heller ikke eksistert noe sluttledd. (NB! Mellomleddene kan jo også godt sko seg ufortjent, og de har ofte hovedkontor i byene). Det mest betenkelige er likevel at et så komplisert spørsmål som hva som koster mest og minst når det gjelder demografi og samfunnsutvikling, skal bli gjort til gjenstand for enkle regnestykker. For det et slikt regnestykke ikke griper fatt i, er (bl.a.) samfunnskostnadene ved at store deler av befolkningen forflyttes og at landsdeler blir lagt øde. Vi kunne brukt noe så enkelt som turistnæringen som eksempel på at statistikk lyver: Vi vet (f.eks) at store deler av inntektene knyttet til turistnæringen kanaliseres til Oslo, blant annet fordi mange av byråene som selger turer til Norge ligger i byen. De fleste av turistene vil imidlertid se mer enn hovedstaden når de er i landet. Å hevde at det er det sentrale Østlandet som bidrar til turistinntektene i Norge, er derfor meningsløst – selv om det rent statistisk er mulig å «bevise» at det er slik. (FBs anførselstegn og parentesbemerkninger)

"Når valgmuligheten av ulike grunner innskrenkes, i forhold til fritt forbruksvalg med god informasjon, så enkelte alternativer blir forfordelt, blir naturligvis markedsløsningen desto mer feil," sier L. Blom fra AFIN: "Det har Kjekstad & Co rett i. Turistnæringen er bare ett eksempel her, - det finnes flere. VG tar f.eks opp sløseriet og disøkonomien i veisystemet i dag på lederplass."

10.07.2002: Debatten i Nationen fortsetter. John Arne Moen, som startet diskusjonen med innlegget på lørdag skriver i dag: "Enkelte har de siste dagene forsøkt å frata professor Tor Hersoug og seniorøkonom Einar Jakobsen all profesjonell ære, etter at det ble kjent at de står bak en rapport som hevder at verdiene i dette landet i stor grad skapes i byene og bynære områder. Det er det neppe noen grunn til. De er sikkert mer enn kompetente i sitt fag, og det de har funnet ved å gjennomgå verdiskapningen i Norge er interessant lesning. Uten tvil har de også rett i mange av sine konklusjoner. Det må vi tåle å si, selv om vi ikke liker konklusjonene!" - "Det er greitt å være sta, John Arne Moen. Men det er ingen ting som tyder på at de herrer professor og seniorforsker har begått noe annet enn en kjempebrøler. Du og de glemmer bl.a også at vi har fått et skjult byråkrati, så som ECON, nå AFI etc, generelt privatiserte offentlige oppgaveløsere, i form av aksjeselskaper som i hovedsak betales av det offentlige på oppdrag. Dermed er det mye skjult offentlig byråkrati i byene, m.v, som tar seg meget godt betalt, overpris, men formelt er  registrert som private, samt i det alt vesentlige lever av skattepenger. Dessuten er det noe som heter skatt på skatt. Offentlig ansatte og folk med offentlige oppdrag lever jo av skattepenger. At de returnerer litt tilbake til det offentlige i form av skatt på disse skattepengene, gjør dem jo ikke til netto-skattebetalere!

Moms betales like mye i distriktene som i sentrale strøk, etc. Hva som går til distriktene i form av næringstøtte er trolig peanøtter i forhold til momsinnbetalinger. Når det gjelder landbruks-subsider, så går mye til forbruker i form av lavere pris enn det som prisen ellers ville vært. Pris og kvalitet er en annen dimensjon. Når selv økogulrøtter fra EU kan være fulle av gift som nevnt over, så er det klart at import er tvilsomt. Samfunnsøkonomisk lønnsomhet har flere perspektiver enn bedriftsøkonomien.

Samfunnsplanlegging er ingenting annet enn vrøvl og synsing om det ikke bygger på økonomi, dvs samfunnsøkonomisk lønnsomhet, nytte minus kostnader. Men det må ikke være pseudoøkonomi som i denne undersøkelsen fra NHO og BI / NHH. "Uten tvil har de også rett i mange av sine konklusjoner," som John Arne Moen som nevnt skriver i Nationen i dag, er mest tøv. De tar heller helt grunnleggende feil, selv om de kan ha noen bipoenger. Nesten all profesjonell ære skal derfor tas fra dem: Dvs professor Tor Hersoug og seniorøkonom Einar Jakobsen med flere som har gjort tilsvarende faglige brølere ved SSB, NHH, BI og i NOU. De har solgt sin faglig integritet til NHO og øvrigheten i den grad det ikke er ren inkompetanse. Dermed er det ikke sagt at alt står vel til i distriktene heller. Det er mye disøkonomi der også," skriver Folkeblad-redaktøren til Nationen i dag. Derimot er vi mer enige med Moen i resten av det han skriver, sier S. Olsen fra NACO: 

"... dette betyr ikke at konklusjonen om at folk utenfor byene ikke bidrar i særlig grad til fellesskapet, holder mål rent samfunnsøkonomisk.... Det finnes solide ... økonomier som nesten i sin helhet er bygd på tjenesteyting i en eller annen form. Singapore er i så henseende et godt eksempel. Landet har minimalt med industri og enda færre naturressurser, men økonomien fungerer like fullt. Den er til og med en av Asias mest blomstrende. Når dette er mulig, er det fordi økonomiens kretsløp har blitt langt større enn bare for få år siden. Men når dette skjer, mister vi også lett kontakten med virkeligheten. Det kan synes som om Hersoug og (Einar) Jakobsen rett og slett har falt litt for sine egne grep, ved at de har mistet blikket for økonomiens helhetlige kretsløp.

Når en økonom i et av de store meglerhusene i Oslo forvalter enorme summer i løpet av en dag, skapes det på sett og vis verdier i den forstand at det kjøpes og selges slik at det faktisk blir overskudd av det. Varene som det handles med – i praksis penger i en eller annen form – behøver ikke engang ha noe med den norske økonomien å gjøre. Selger kan sitte ett sted på kloden, kjøper et annet sted, og i noen minutter er milliardene innom et kontor i Oslo som formidler handelen. Av disse minuttene blir det noen kroner i «overskudd», som bokføres i Norge. Denne virksomheten tilfører fellesskapet skatteinntekter og bidrar både direkte og indirekte til arbeidsplasser. (NB! Det er vel ingen spesiell grunn til at dette skal ligge i Oslo eller sentralt, om handelen går over Internett etc. Generelt kan man stille et spørsmål om ikke mye av direktorater, departementer, meglerhus etc, - byråkrati generelt, er unødvendig. Med moderne informasjonsteknologi, regnearkmodeller, etc  kan slik utrednings- og styrings-virksomhet i stor grad organiseres med mange færre ansatte og som nettverk i hovedsak basert på hjemmekontorer landet rundt. Red. merk.)

Men verdiene har sin bakgrunn i produksjon ett eller annet sted. En vare av ett eller annet slag, eller en naturressurs, danner grunnlaget. Slik er det også innen våre nasjonale grenser. Selv om  tømmerhoggeren som leverer felte trær til oppkjøperen ikke kan bokføre enorme overskudd av sin virksomhet, ville til slutt megleren som selger og kjøper aksjer i Norske Skog ikke hatt stort å gjøre dersom ikke en eller annen hadde betjent hogstmaskina. Ja, mer enn det; en eller annen gang gikk en skoleelev eller skogsarbeider rundt med en kurv småplanter og la grunnlaget for at det i det hele tatt skulle bli noe å hugge, 70 til 90 år senere.  

Slik henger alt sammen.   Det virker det ikke som (disse NHH, NHO, BI, NOU, SSB) "økonomene" helt har skjønt. Eller svært mange andre, for den saks skyld.  (NHH-forskere har vært ute med lignende synspunkter som BI tidligere)

Det er derfor det blir så riv ruskende galt å la (disse) "økonomer" uten blikk for samfunnets og økonomiens helhet legge premissene for utviklingen.... Vi trenger å heve blikket opp fra tallene og forsøke å se helheten. Da blir det slik at også mor Norge er et kretsløp hvor alle leddene faktisk er avhengig av hverandre. (Det er imidlertid også noe som heter unødvendige mellomledd. Det skal ikke glemmes at noe med fordel sikkert kan kuttes ut.) - Så vi det slik, hadde verken folk på bygda eller folk i byen stor grunn til å skule på hverandre. Da ville vi se at vi er avhengige av hverandre, for at både økonomien og samfunnet skal fungere. "Vi er ikke helt uenige her, men byene og sentral strøk stiller nok noe svakere enn distriktene og det rurale når det gjelder nytte minus kostnader, samfunnøkonomisk lønnsomhet og verdiskapning realøkonomisk sett," sier S. Olsen fra NACO (Parentesbemerkninger og anførsel satt av FB-redaksjonen.)

17. Inntektsgap mellom bygd og by øker

Inntektsgap mellom bygd og by øker, skriver Kristin Hoffmann i Nationen 05.08.2002. Inntektene i Distrikts-Norge har sakket akterut mot veksten i storbyen. Menn i hovedstaden tjente nær 130.000 kroner mer i 2000 enn i 1995. For arbeidskarer i Finnmark utgjorde inntektsveksten 55.300 kroner. I prosent utgjorde inntektsforskjellen fra 1995 til 2000 hele 51,8 for menn i hovedstaden. For menn i Finnmark var forskjellen i prosent på 31. Likeledes tjente kvinner i hovedstaden 68.100 kroner mer i 2000 enn i 1995, mens inntektsveksten for finnmarksdamene utgjorde 42.500 kroner. Samtidig hadde finnmarksdamene på landsbasis den fjerde høyeste gjennomsnittlige bruttoinntekten (175.000 kroner i 2000), bare forbigått av inntektene til kvinner i Oslo, Akershus og Buskerud.

Ikke uventet tronet også menn i Oslo toppen av lista over bruttoinntekt i år 2000. 379.700 kroner var snittet, mot 233.300 i gjennomsnitt for menn i Finnmark – nederst på fylkesrangeringen. Inntektene i 1995 var henholdsvis 250.200 kroner for menn i Oslo, mot 178.000 kroner for menn i Finnmark. Tilsvarende toppet kvinnene i hovedstaden statistikken ved tusenårsskiftet med en bruttoinntekt på 222.300 kroner. Nederst på lista over skattepliktig bruttoinntekt lå kvinnene i Nord-Trøndelag, med en gjennomsnittlig inntekt på 153.000 kroner samme år.

Tallene gir også en pekepinn for inntektsutviklingen i landet for øvrig. Rådgiver Jon Epland ved Statistisk sentralbyrå mener tallene har en klar sammenheng med arbeidsmarkedet i de ulike delene av landet. Oslo og Akershus har utmerket seg som fylkene med den høyeste inntektsveksten for ektepar og samboere med barn. – Spesielt har dette vært tydelig etter 1995, altså i en periode med gode konjunkturer, sier Epland. Likevel er det ikke like lett å gi en god forklaring ulike innteksvekst for alle andre grupper, og for dem som ikke er aktive i yrkeslivet. – Vi ser at inntektsforskjellene mellom ulike fylker fortsetter inn i pensjonistalder. Pensjonister i Oslo har for eksempel en høyere skattepliktig bruttoinntekt enn pensjonister i innlandsfylker som Hedmark og Oppland, slutter rådgiveren.

"Gjennomsnittsinntekten er jo sum inntekt for øvrigheten inklusive plutarkistene og folket dividert på antallet. Dermed avspeiler dette først og fremst at mye av den rikeste øvrigheten er lokalisert til sentrale strøk og de største byene, mens færre av toppene bor på landet," sier L. Jakobsen fra Internasjonalen: "At plutarkistene også har størst pensjoner etc. forundrer jo heller ikke. Men inntekts-tallene fra SSB er jo som tidligere nevnt i Folkebladet sterkt influert av papirfortjeneste på aksjer, etc, og dermed er det mye "luft" i disse tallene som nå er blitt redusert pga børskrakket. Tar vi og sammenligner realinntekten i betydingen livsforbruket inklusive fritid og miljøfaktorer, så kan jo utfallet bli mer jevnt, og estimerer vi nytten i stedet for forbruket kan det bli enda jevnere. Ser vi på folkets livsinntekt på denne måten, i motsetning til øvrigheten, er antakelig forskjellene mellom by og land mindre. Tendensen indikerer imidertid trolig også¨en tiltagende utbytting av land-fylkene i forhold til by-fylker og sentrale strøk, dvs at det har hopet seg opp noe mer profitt i byer og sentralestrøk fra 1995 til 2000. Så sterk som tallene fra SSB antyder, når vi tar hensyn til de forbeholdene jeg har nevnt, er nok likevel ikke denne tendensen betraktet strukturelt, dvs befridd for tilfeldige variasjoner og "luftige" papirinntekter. Men det indikerer likevele en tendens i retning mer kapitalisme, plutarki, en utvikling som anarkistene også har tatt hensyn til i sine beregninger av samfunnets koordinater på det økonomisk politiske kartet. At dette også har en geografisk dimensjon, mer sentralisering av inntekten, er ingen overraskelse. Det uopplyste pengevelde trives nok best i byene når markedet får herske mer uhemmet. Det er nå på høy tid å bremse høyrebølgen og sette kursen oppover på det politiske kartet.

11.07.2002 Fritt etter Nationens leder - Bøndene tar ansvar for matsikkerheten: "Bøndene, i motsetning til mange andre næringer, tar miljøet og folkehelsa på alvor" -  Siden 1980-tallet er forbruket av giftige sprøytemidler halvert i Norge. Samtidig er kjemikalene som sprøytes ut over åker og eng blitt mye mindre giftige. Dette viser at bøndene, i motsetning til mange andre næringer, tar miljøet og folkehelsa på alvor. Det fortjener de ros for. Men de kan bli enda flinkere. Bruken av gift har alltid vært omdiskutert innen landbruket, men i årene etter krigen var de 'faglige' innvendingene få og gevinsten ved å ta kjemikalier i bruk for å bekjempe skadegjørerne tilsynelatende så stor, at hele næringen lot seg friste til å legge vekke gamle metoder til fordel for sprøytemidler. Alle som driver seriøst med matproduksjon i dag vet at det er umulig å levere produkter som ikke tilfredsstiller de mest strenge miljøkrav. De bondeeide bedriftene og fagorganisasjonene har selv gått i spissen for å sikre alle ledd i produksjonen best mulig. Dette er årsaken til at forbrukerne i Norge er sikret tryggere matvarer enn de aller fleste land det er naturlig å sammenligne seg med.  Målet må være at norske forbrukere også i fremtiden skal kunne føle seg trygge på at norske landbruksprodukter holder høyest mulig standard. Klarer landbruket å fortsette den utviklingen vi har sett de siste årene, vil det være næringens sterkeste kort i en framtid hvor konkurransen fra utenlandske aktører med all sannsynlighet vil tilta.

Det bør bøndene klare, og hele miljøaspektet - fra forurensninger, matsikkerhet til landskapsutvikling og tilrettelegging for rekreasjon via allemannsretten bør stå høyt på dagsordenen både individuelt og kollektivt i landbruket og tilhørende næringer. Byråkrati og overdrevet konsulentvelde med dertil hørende plutarkistiske tendenser i de økonomiske og politiske bondeorganisasjonene bør det imidlertid kappes ned på. Deltids- og hobby-bønder med feite byråkratjobber og skatteplanlegging på dagsordenen i tillegg, bør det også bli en slutt på. Dessuten bør Haga og Enoksen og en del andre mer eller mindre lysebrune ut av Sp-toppen. Disse har en del autoritære trekk, og hindrer oppslutning og en frihetlig Sp-profil. Går det ikke an å skaffe barnehageplass og barnevakt til Marit Arnstad så hun kan få litt mer alburom for politisk aktivitet og ellers få andre med en mer frihetlig profil til å ta et tak, så vi kan få et mer liberært Sp med en bred folke-, og ikke så mye bonde-parti-profil?

Fiskejuks? Den norske staten vil ikke betale erstatning til danske importører som er ilagt toll fordi fisken de kjøpte fra Norge var russisk og ikke norsk, slik leverandørene har hevdet. Holdningen til sentraladministrasjonen er forståelig. Det som er mindre forståelig, er at en næring som helt og holdent er avhengig av eksport, tar sjansen på å sette seg i vanry på en slik måte. Dette underbygger mistanken som er skapt den siste tiden, om at ikke alt er som det skal være innen norske fiskerier og fiskeindustri. Det har vi ikke råd til. Ordner ikke næringen selv opp, må det offentlige snarest gripe inn. Her er det uopplyste pengeveldet tilstede i alt for stor grad. (red. merk.)

09.07.2002: Natur og Ungdom har avblåst de sivilt ulydige Snøhvit-aksjonene. Heide Sørensen fra SV har fått en bot på 10 000 NOK å betale. Tilsammen har aksjonistene fått bøter på ca 250 000 NOK.

NACO oversender Folkebladets sommer spesialnummer om fuskeforskningen til SSB og NHH etc. angående verdiskapningen i by kontra land til Erna Solberg i Kommunal og regional departementet og Stortinget m.v. "10.07.2002 fikk NACO bekreftelse på at notatet var mottatt av Erna & Co. Det skal jo bli interessant å se hva man kan få av feedback på dette utspillet", sier S. Olsen til Folkebladet.

Aftenpostens kronikk 17.07.2002 av Vibeke Enebakk og Christine Myrvang ved Institutt for teknologi, innovasjon og kultur ved UiO, er relevant for debatten om verdiskapning, by kontra land."Matvarekjeder mellom marked og monopol" forteller overskriften. Norge trenger en debatt om matpolitikk som ikke bare dreier seg om svenskehandelen. Nye teknologier og risiko bør settes i sammenheng med maktforholdene i den globale matvarebransjen. Både forbrukere og matprodusenter kommer til kort overfor store matvarekjeder. Bøndene presses på pris, vareutvalget bestemmes ovenfra. Politikernes handlingsrom innskrenkes, etc. Det er jo litt av det vi nevnte over på mer prinsipiell basis. I denne kronikken er det flere konkrete eksempler på dysfunksjoner i det uopplyste pengevelde. Anbefales! Mandag 22.07.2002 tar HSH avstand fra artikkelen til Enebakk og Myrvang, og mener nye undersøkelser av mat- og dagligvaresektorens markedsmakt og fortjenesteforhold etc. er bortkastede penger. Når noen i denne bransjen som f.eks Rimi-Hagen etc kan bli milliardærer på å selge noe så trivielt som pølser og poteter etc., så må man jo spørre seg om ikke markedsmakten på mellom- og sluttleddene i distribusjonen er vel høy. At HSH ikke vil ha gransking av det meget mulig ganske uopplyste pengevelde i dagligvarebransjen kan tyde på dårlig samvittighet! (Red. merk.)

09.07.2002: Bush tar igjen skarpt avstand fra enronismen. Spørsmålet er om dette kan rettes opp uten et signifikant systemskifte, dvs en revolusjonær endring. Bush forutsetter at det er noen få "brodne kar", og at de fleste relative plutarkene er ok. Det er meget mulig at han kan ta mye feil i dette, jevnfør det som ble nevnt om store korrupte regnskaps- og revisjonsfirmaer over." sier L. J. : "Da må det nok hardere lut og systemendringer til for å renske opp, kanskje en liten revolusjon i sosialistisk og frihetlig retning, dvs en bevegelse til venstre og oppover mot anarkismen på det økonomisk-politiske kartet - fra det for tiden relativt ekstreme liberale plutarki. Et fascistoid, høyrepopulistisk system kan umulig være noen akseptabel løsning for det autonomi-orienterte, frihetselskende amerikanske folk. Noen særlig stor revolujonær endring kan en nok ikke påregne. USA vil nok være signifikant kapitalistisk i flere år. 10.07.2002. Dick Cheney, USA's visepresident, blir tiltalt for bedrageri. Enronismen har dermed grepet om seg til den politiske ledelsen i USA, og altså ikke bare den økonomiske.

Anarkistinternasjonalens konferanse om terrorisme oppsummerer røverbaroni-tendensen på denne måten: " Many unanswered questions remain surrounding the president's (Bush) sales of stock in Harken Energy in 1990, which Mr Bush tried to brush aside in speaking to reporters on Monday. The White House has previously acknowledged that US President George W Bush failed to follow the law and disclose details of shares he sold when he was a company director. However, this omission is blamed on a clerical mistake made by company lawyers. A legal watchdog group later on Wednesday sued Vice President Dick Cheney and the Halliburton oil services company he once ran, alleging they defrauded shareholders by overstating company revenues. "The enronism has reached the Bush government. Time will show whether it is in the "grey zone" or criminal. Of course this must not weaken the struggle against terrorism," the Conference says. 11.07.2002: .... Enron, Andersen, Xerox, WorldCom, Merck, Kmart, etc.... Telecoms giant Qwest Communications has said that it is the subject of a criminal investigation. The Denver-based company initially denied an investigation. The corporate scandals continue and shares continue to fall."

10.07.2002: England sklir lengre ut i høyre-liberalismen og det uopplyste pengeveldet ved å slutte å håndheve forbudet mot hasj "til eget bruk". Justis-statsråden Dørum holder seg imidlertid til det prinsipielle anarkistiske standpunkt om null toleranse mot narkotika - for Norges vedkommende. "Et fornuftig standpunkt fra Dørums side", sier A. Quist fra Anarkist-tribunalet, " - det er ikke nødvendig å gå av skaftet her til lands fordi om England gjør det. Nå flytter kanskje noen av hasjrøykerne herfra til England, og så blir vi "kvitt" noe av "Ja til hasj"- miljøet og dermed problemet nokså gratis. 'Dra til England (U-)"NORMAL" & Co, der blir dere ikke tauet inn, og slipper med en advarsel, selv om hasjbruken ikke er lovlig der heller'."

11.07.2002: Også Aril Edvardsen, den heller fundamentalistiske djevelen, skal slå mynt på det uopplyste pengeveldet: Aftenposten har i dag følgende oppslag: "- Internett et tegn på Jesu gjenkomst. Evangelist Aril Edvardsen hevder at Internett-bokstavene "www", som på hebraisk er det samme som tallene 666, symboliserer dyrets tegn som omtales i Bibelen." Ja det går jo an å tolke bibelen som fanden, sier ANARCHON avd. Norge til Folkebladet. Internett-adressen "www" er jo ikke hebraiske bokstaver, men latinske. Dermed må Aril Edvardsen ganske trossikkert rubriseres som en av de falske profeter ut fra det han her feilaktig påstår. Den 6-te bokstaven i det latinske alfabet er jo F. Dermed er 666 = FFF for 'tre ganger faen', og ikke www. Takk fanden for Aril Edvardsen og Aftenposten som bruker spalteplass på sånt møl. Oh kristenfolk i Sarons dal, forlat Aril Edvardsen - den falske profet, eller bli kastet i det brennenede svovelhavet! I hvertfall snu ryggen til Aril når han ber om mer penger, så kan dere muligens berge dere unna helvete. Les forøvrig en morsom og interessant tolkning av Apokalypsen på http://www.anarchy.no/ija431.html og søk på Anarchon. Ellers er nok Ragnarokk, Holocaust, Nostradamus, og diverse andre apokalyptiske spådommer laget av ulike tåkefyrster vel så interessante som Johannes åpenbaring. For ordens skyld. Medlemmene i ANARCHON er hverken engler eller djevler, og kan nok også være en smule 'fulle av faen' av og til, men er nok signifikant mindre enn 50% autoritære. Aril Edvardsen derimot er nok trolig i klassen mer en 666 promille autoritær, dvs han bærer muligens 'dyrets' merke. Glem ikke det. Tenk å ville gjøre penger på å skremme kristenfolket med "endetiden" på grunn av Internett. Dra til Blokksberg der du meget mulig hører hjemme Aril!15.08.2002 melder TV2 at Edvardsen har blitt støttet av UD-topper til fremstøt både her og der, og viser et bilde av Aril og Arafat som hilser hjertelig. At to slike fundamentalistiske djevler har et godt øye til hverandre forundrer vel ingen....

12.07.2002: Da sier jeg GOD HELG til alle våre kontakter blant media, folk og øvrighet. Behovet for å "feste øksa", før Norge går av skaftet, er ikke blitt særlig mindre denne uken. Nå må det tas hand i hanke, for å rydde opp i "det uopplyste pengeveldet", røverbaronier og "masters of the universe", og holde Norge på den tredje vei som Ragnar Frisch anbefalte, mer frihetlig sosialisme og anarkisme, ikke grøftekjøring til høyre eller venstre, eller rygging nedover på det økonomisk-politiske kartet. V. h. S. Olsen, NACO.

18. Renter mv. igjen

Det er ikke bare vanlige lønnsmottakere og lånekunder som klør seg i hodet over renteøkningen sentralbanken foretok tidligere denne måneden. Også ledende politikere vil ha en avklaring på pengepolitikken her til lands. - Jeg mener det vil være naturlig av finanskomiteen å kalle sentralbanksjef Svein Gjedrem inn til åpen høring i forbindelse med budsjettbehandlingen til høsten, sier Frp lederen C. I. Hagen. Han mener det klokt å ta en debatt om hvilke kriterier som skal ligge til grunn for rentepolitikken. En slik debatt ble sparket i gang av Jens Stoltenberg i forrige uke, hevder Dagsavisen 16.07.2002.  Den har vel pågått i mange år, debatten om optimal penge-, finans- og næringspolitikk, og vil nok fortsette i like mange og vel så det, for det er neppe mulig å finne en mirakelkur her, det er bare spørsmål om mer eller mindre dårlighet alt sammen, eventuelt temporørt å oppnå noe relativt bra. Det var Stoltenberg som i sin statsministertid fikk gjennomslag for å la Norges Bank styre renten slik at inflasjonen (prisstigningen) ikke går over 2,5 prosent. Nå antyder samme Stoltenberg at sentralbanken også bør vurdere andre faktorer før den setter renten opp eller ned. Til Dagens Næringsliv sa dem påtroppende Ap-lederen at vi bør diskutere om ikke den norske sentralbanken bør ha samme mandat som den amerikanske. Den tar også hensyn til sysselsetting og valutakurs ved rentefastsettelse.

Det er ingen løsning å etterape den amerikanske sentralbanken og makroøkonomisk politikken generelt. Den er litt av det uopplyste pengeveldet, se http://www.anarchy.no/frisch1.html . Greenspan er selv mange-millionær og er part i saken, klart en del av den plutarkiske øvrigheten og ikke av folket. Mer om rentepolitikk og etterspørselsstyring, etc. på http://ww.anarchy.no/aneco1.html . Forøvrig kan en merke seg følgende:

15.06.2002: Dagsavisens faste spaltist Hallvard Bakke, APs "Nei til EU"-guru, slår til igjen med en beinhard kritikk av Sentralbanksjefen: "Gjedrem bør ta time out": I sin siste inflasjonsrapport som kom 3. juli, skriver Norges Bank at også i oljealderen er Norge avhengig av et oppegående og  konkurransedyktig næringsliv som kan finansiere vår import og bringe muligheter til vekst.  Når Norges Bank og sentralbanksjefen er bekymret for lønnsutviklingen, burde Gjedrem ha advart styrene i disse bedriftene mot de store tilleggene de har gitt sine ledere. I sine årstaler har han unnlatt å ta et oppgjør med den bedriftskulturen disse store tilleggene er uttrykk for (altså det uopplyste pengeveldet, red. merk.). Nå bør Gjedrem ta en tenkepause. All erfaring tilsier at det ikke vil være mulig hvis konkurranseevnen fortsetter å svekke seg i det tempoet vi har sett de siste årene. Nedbyggingen av det konkurranseutsatte næringslivet kan ikke vare ved, skriver Norges Bank.

Nei, vel. Da blir den renteøkningen banken vedtok samme dag og som forsterker denne utviklingen, uforståelig. Når konkurranseevnen til næringslivet er forverret med 10 prosent bare siden nyttår, skyldes det styrkingen av kronekursen, som igjen skyldes Norges Banks høye rente. Det eneste forsvarlige ville da være, ut fra bankens egen argumentasjon, å sette renten ned. I stedet ble den satt opp. Banken skylder på lønnstakerne. Lønnsveksten må raskt komme ned til det langsiktig forsvarlige om ikke nedbyggingen av konkurranseutsatt sektor skal gå for langt, heter det. Selv om lønnsveksten i år skulle bli litt høyere enn gjennomsnittet for våre handelspartnere, har det bare helt marginal betydning for konkurranseevnen, ikke minst fordi lønningene i viktige deler av det konkurranseutsatte næringslivet bare utgjør en mindre del av de totale kostnadene. Norges Banks argumentasjon er imidlertid at de økte lønnskostnadene vil føre til for høy prisstigning. Da må Norges Bank sette opp renten. Det gjør at kronekursen styrkes. Slik er det derfor de økte lønningene svekker konkurranseevnen. (Dette blir jo en selvforskyldt og unødvendig "Catch 22" satt i verk av sentralbanken selv. I tillegg kommer det vi har nevnt over, at renteøkningen medfører øke kapitalkostnader som ventelig i stor grad veltes over på prisene, og av den grunn bidrar til å øke inflasjonen. Dermed kan nettoeffekten på inflasjonen bli liten, mindre enn ventet av Gjedrem, og kanskje renten til og med kan virke inflasjonsdrivende, bl.a avhengig av markedsmakten på tilbydersiden red.merk.)

Men her er det faktiske forholdet at selv etter bankens egne prognoser vil prisstigningen ligge godt innenfor de rammer forskriften for pengepolitikken setter. Når banken selv advarer mot at nedbyggingen av konkurranseutsatt næringsliv kan gå for raskt, og prisutviklingen langt fra gjør det nødvendig å øke renten, da skulle selvfølgelig renten vært satt ned, og i hvert fall ikke høynet slik bankens hovedstyre vedtok den 3. juli. Norges Bank mener at tilleggene ved årets lønnsoppgjør kan tolkes slik at selv om ledigheten øker, er arbeidsmarkedet strammere enn det banken tidligere har lagt til grunn. Ergo må ledigheten bli enda høyere for at lønnsveksten skal komme ned på det sentralbanken mener er et forsvarlig nivå. (Dett er jo realøkonomisk helt forkastelig, "income forgone" på grunn dårlig utnyttelse av arbeidstyrken, red. merk.) Dette er en ensidig markedsfundamentalistisk argumentasjon. Lønnsveksten har mange årsaker. Blant annet var det denne gang bred enighet om at grupper av offentlig ansatte hadde sakket akterut i lønnsutviklingen på en måte som burde justeres.

Det er heller ingen tvil om at de høye tilleggene for lederne i deler av næringslivet har hatt stor betydning. De er jo også et uttrykk for at disse delene av næringslivet har svært god lønnsevne. Når Norges Bank er bekymret for lønnsutviklingen, burde den derfor advart styrene i disse bedriftene mot de store tilleggene de har gitt sine ledere. I stedet har sentralbanksjef Svein Gjedrem vært taus. I sine årstaler har han unnlatt å ta et oppgjør med den bedriftskulturen (les uopplyst pengevelde, red. merk.) disse store tilleggene er uttrykk for. Årstalene er gjenstand for stor oppmerksomhet og svært mange av de aktuelle topplederne sitter i salen. Det ville derfor hatt stor betydning om Gjedrem hadde brukt sin innflytelse til å refse topplederne og deres styrer. I stedet var det prestene som ved den siste renteøkningen ble gitt skylden for høy rente og svekket konkurranseevne, siden de hadde fått et tillegg på over 8 prosent. (Tja, prestene kunne jo også gå foran med et godt eksempel , og vise litt mindre grådighet. Aner vi at Ap frir til Bondevik her? Red. merk.)

Enkelte gir offentlig sektor skylden for den sterke kronekursen. Når offentlig sektor trenger mer arbeidskraft, og arbeidskraftressursene allerede er fullt utnyttet, må den «ta» denne arbeidskraften et steds fra, nemlig konkurranseutsatt virksomhet. Dette er imidlertid en statisk måte å se arbeidskraftsituasjonen på. Vi har store uutnyttede arbeidskraftressurser. For det første er det over 70.000 ledige. Så høy ledighet er ikke nødvendig. Vi har i tillegg 74.000 personer som gjerne vil jobbe mer enn i dag. Her ligger nesten 40.000 årsverk. Videre har vi nesten 300.000 mennesker uføretrygdet. Hvis bare hver tiende av dem kunne komme tilbake til arbeidslivet ville vi ha ytterligere 30.000 årsverk.

Med en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk kan vi trolig dekke inn de 60.000 årsverkene Gjedrem mener må «tas» fra konkurranseutsatt sektor. I tillegg kommer, noe svært mange økonomer synes å se bort fra, at vi har et europeisk arbeidsmarked. Allerede i dag har vi innenfor mange områder arbeidskraft fra andre land. Det er ikke slik at de må «tas» fra andre sektorer i eget land. (Alt dette har anarkistene påpekt i flere år nå, - velkommen etter Bakke, red. merk.)

Gjedrem har gjort mye bra som sentralbanksjef. Nå bør han imidlertid ta en time out og tenke gjennom hvilken rolle han og Norges Bank har. En slik tenkepause bør resultere i at banken endrer kursen den nå har lagt seg på. (Ganske enig, men et kvart eller halvt prosentpoeng endring i renten, gjør trolig ikke susen uansett. Man må få en optimal investeringspolitikk bl.a - generelt en optimal total etterpørselspolitikk, for å få full sysselsetting, og videre fordelt optimalt på ulike næringer, for å få utnyttet den realøkonomiske kapasiteten på en fornuftig måte. Ensidig å fokusere på rente og pengepolitikken bærer ofte galt av sted. Allered Keynes påpekte at rentepolitikken ofte var et slag i blinde. At Keynes multplikatormodeller, bl.a pga såkalt "crowding out" etc. ikke virker på samme måte som før, er ikke noen grunn  til ikke å gjenomføre en optimal etterspørselspolitikk. Det er nok av andre virkemidler, fra dialog med næringslivet, via ulike incentiver og over til rene offentlige investeringer, til å få igang en optimal etterspørselsstyring. Renten og pengepolitikken er bl.a på grunn av variasjoner i pengenes omløpshastighet, ikke alltid noe stabilt, pålitelig og godt virkemiddel i denne sammenheng. Det kan meget vel være best å føre en helt fast relativ lavrente politikk, som gir stabile, rimelige og oversiktelige kapitalkostnader for næringsliv og i bosammenheng samt for kjøp av varige forbruksgoder, og så få til optimal etterpørselsstyring i hovedsak ved andre virkemidler. Magne Bondevik minner oss forøvrig om at investeringsavgiften vil settes ned til høsten og dermed lette forholdene noe for næringslivet, og stimulere investeringene på NRK-radia 16.07.2002. (Red. merk).

Hallvard Bakke fortsetter polemikken mot sentralbanksjefens renteøkning 22.07.2002: Under debatten i etterkant av Norges Banks siste renteforhøyelse er det i flere aviser hevdet Gjedrem bare har fulgt forskriften som regjeringen har vedtatt og Stortinget godkjent. Inflasjonsmålet skal være 2.5 prosent. Punktum. «Det står svart på hvitt,» hevder redaktør Marie Simonsen i VG. Sjeføkonom Inge Furre i Sparebanken Møre skrev i Dagens Næringsliv fredag at inflasjonsmålet er 2.5 prosent, ikke mellom 1.5 og 3.5 prosent. Begge tar feil. Forskriften for pengepolitikken sier at det såkalte operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i prisene som «over tid» er «nær» 2.5 prosent. Norges Bank tror prisstigningen vil bli 2.75 prosent om to år, og dette var begrunnelsen for å sette opp renten. Som jeg har påpekt tidligere skal det godt gjøres å hevde av 2.75 prosent ikke er «nær» 2.5 prosent. Men hva jeg eller andre utenforstående mener om dette er uvesentlig. "Marie og Inge må skjerpe seg, og lære seg å lese faglitteraturen på en skikkelig måte", sier L. J. til Folkebladet.

Regjeringen har selv definert hva «nær» betyr. Senest i revidert nasjonalbudsjett i vår skrev regjeringen: «Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2.5 prosent.» Og så kommer det: «Det forventes at konsumprisveksten som en hovedregel vil ligge innenfor et intervall på +/- 1 prosentpoeng rundt målet for prisstigningen.» Punktum. Det er derfor ingen tvil om at regjeringen har definert «nær 2.5 prosent» som mellom 1.5 og 3. 5 prosent. Det står «svart på hvitt» i revidert nasjonalbudsjett. Det står også: «Dersom prisstigningen i en periode avviker vesentlig fra målet (min utheving), skal Norges Bank sette renten med sikte på at konsumprisveksten gradvis bringes tilbake til målet, slik at en unngår unødige svinginger i produksjon og sysselsetting.» Spørsmålet blir så om de egentlige målene for pengepolitikken slik de står i forskriften, nemlig «stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder å bidra til stabile forventninger om valutakursutviklingen,» og at den «samtidig skal understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting,» rettferdiggjør renteøkningen. 

Her vil det åpenbart være muligheter til skjønn, og et slikt skjønn har Norges Bank rett til å foreta. Men når norske kroner har styrket seg med omkring ti prosent siden nyttår i forhold til euroen, går det neppe an å «skjønne» at kursen tvert imot har vært stabil, slik forskriften foreskriver at målet er. Når arbeidsledigheten nå stiger, skal det også godt gjøres å hevde at det er nødvendig å øke renten for å «stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting.» Norges Bank gjør da heller ikke det. Den legger utelukkende vekt på sin prognose om 2.75 prosent prisstigning om to år i sin begrunnelse for å heve renten.

"Nå er jo norsk økonomi relativt anarkistisk, og det betyr relativt stabil og god uten alt for store innslag av det uopplyste pengevelde og enronisme. Dermed er det nok en del som søker tilflukt i norsk valuta som en tryggere havn når dollarmarkedet og euromarkedet er turbulent og problematisk", sier L. J.," - dermed er det ikke bare renten som avgjør kronekursen. Det er nok en stigende tilfluktseffekt på kronekursen som styrker den for tiden. At en renteøkning gjør galt verre ved å komme på toppen av tilfluktseffekten er nok riktig. Men et rentekutt ville nok ikke stoppe kronekursøkningen nevneverdig. Dermed må andre virkemidler tas i bruk enn renten for å hindre en for rask nedtrapping av sysselsettingen i norsk industri i forhold til det som er ønskelig. Vi ønsker imidlertid en mer moderne kapitalintensiv, høyproduktiv og miljøriktig industri enn i dag, altså konkurransedyktig. Vi skal opprettholde industriproduksjonen på et optimalt nivå, men med mindre bruk av arbeidskraft og med større hensyn til miljøet." sier L.J. til Folkebladet 22.07.2002. (Det gikk ikke lang tid etter dette før valutamarkedet pga redusert spekulasjon mot NOK devaluerte betydelig. Dermed forsvant en del av problemet, se nedenfor, søk på 'devaluering'.)

19. "Grønt Gras"-type statsråd?

Nationens  John Arne Moen 15.07.2002: Endelig konstruktive tanker fra Ap. "Alle valg i nyere tid i Norge viser med all tydelighet at det politiske tyngdepunkt i folket ligger inn mot sentrum". Endelig skjer det noe i Arbeiderpartiet når det gjelder vilje til forpliktende samarbeid med andre partier. Selv om Jens Stoltenberg overfor ungdomspolitikerne som har vært samlet til den tradisjonelle AUF-leiren på Utøya understreket at det ikke er aktuelt med samarbeid med KrF denne valgperioden, er signalene fra sentrale Ap-folk nå klare: De ønsker regjeringssamarbeid med andre partier for å komme tilbake i posisjon. Nationen har flere ganger anbefalt et sentrum – Ap-samarbeid. Vi gjør det gjerne igjen, for behovet for et livskraftig alternativ til høyrekreftene er mer påkrevet enn noen gang.  

AUF advarer moderpartiet mot et samarbeid mot sentrum, og særlig KrF, og krever at Ap skal orientere seg i retning SV. Det kan sikkert se tilforlatelig ut fra teltåpningene på Utøya, men særlig klokt er det ikke. Lite tyder på at velgerne vil gi et slik samarbeid tyngde nok til at det i overskuelig framtid vil utgjøre et reelt politisk alternativ. En annet – og langt viktigere innvending – er at vi helst ser at innflytelsen til fløypartiene svekkes framfor styrkes. Det gjelder så vel SV som Frp.   Når man leser bakgrunnstallene fra meningsmålingene de siste månedene, er det ingen tvil om at en stor flokk tidligere sentrumsvelgere i dag sitter frustrerte på gjerdet og lurer på hva de skal stemme. Hele 120.000 sentrumsvelgere fra sist valg sier i dag at de mest sannsynlig ville sittet hjemme dersom det hadde vært valg. Legger vi til de 162.000 velgere som sist stemte Ap, men som de siste månedene har forlatt partiet uten å finne seg et nytt politisk hjem, kommer vi opp i en velgermasse på over 280.000. Det tilsvarer et sted mellom 20 og 30 mandater til Stortinget, litt avhengig av hvilke partier som får stemmene.  

Sagt med rene ord: Nærmere 30 stortingsrepresentanter til de tre partiene Sp, KrF og Ap ville i dag i følge meningsmålingene gått til andre partier – i veldig stor grad Frp – ikke fordi velgerne har forlatt de tre til fordel for Carl I. Hagen, men fordi de finner det så meningsløst å stemme sitt gamle parti at de har vendt hele den politiske prosessen ryggen. Det bør være et kraftig signal til ledelsen i de tre partiene. Vi tror at landet ville vært tjent med et rød-grønt styre (pluss en svart, anarkistisk politisk innretning, og eventuelt deltakelse av uavhengige frihetlige, jevnfør "Grønt Gras" i hin salige dager i studentpolitikken på Blindern. AFIN som organisasjon deltar av prinsipp ikke i stortings og kommunevalg fordi det sikter mot høyere grader av anarki, med vesentlig mer direkte demokrati og vil ha ryggen fri i så måte).   Alle valg i nyere tid i Norge viser med all tydelighet at det politiske tyngdepunkt i folket ligger inn mot sentrum, selv om fløypartiene i dag har relativt stor oppslutning. Det er nok å se på stemmetallene fra siste valg: Færre enn 30 prosent av velgerne ga sin stemme til partier utenfor Høyre på høyresiden og Ap på venstresiden. Likevel var det nettopp partier i dette 30-prosentsbeltet som ble utropt til valgets vinnere.  

Sp, KrF og Ap (pluss Venstre og mange frihetlige) deler i dag langt på vei samme verdigrunnlag.(Hvor langt på vei, kan sikkert diskuteres. Det er mange brodne autoritære kar både her og der, men som "the best of the bad lot" er dette nok det minst ille, og samtidig ikke helt urealistisk.) De har svært (tja...men man kan kanskje kompromisse seg fram til noe som ikke er alt for ille?) sammenfallende synspunkter i den økonomiske politikken, distriktspolitikken, sosialpolitikken, forsvars- og sikkerhetspolitikken og utenrikspolitikken. Grunnlaget for interne spenninger mellom de tre med bakgrunn i politisk uenighet, bør være langt mindre enn innen dagens Bondevik-kabinett (muligens, - det behøver i hvertfall ikke avskrives i forkant.)  

KrF valgte etter siste valg å gå mot Høyre for å komme i posisjon, Sp ble sittende marginalisert tilbake og Ap startet sin smertefulle prosess med å finne både sin egen sjel, politikk og ledelse.   Kanskje måtte det gå som det gjorde etter valget. Selv om Thorbjørn Jagland på valgnatta begynte å snakke om det han kalte «velferdsalliansen» i det nye stortinget, var dette i praksis ord uten politisk innhold. Ingen – aller minst i Ap – var moden for å tenke fundamentalt nytt når det gjaldt regjeringskonstellasjoner.  

I dag er dette endret. Ap har innsett at partiet alene ikke klarer å stable på beina et troverdig alternativ, et samarbeid med SV er imot velgernes vilje uttrykt i valg etter valg og Sp sier åpent at de nå ser et slik statsråds-samarbeid som eneste troverdige alternativ. Da gjenstår bare KrF (og Venstre pluss eventuelt uavhengige frihetlige).  Ingen kan forvente at landets statsminister eller andre i hans parti offentlig skal ta til orde for en annen statsrådskoalisjon enn den vi har i dag. Det betyr ikke at man ikke kan starte en indre modningsprosess.

Det er over tre år til neste stortingsvalg. Det kan bli tre meget harde år for KrF, som trolig må kjempe en stadig hardere kamp mot Høyre og Frp om saker som går helt inn i margen på partiet. Før eller siden når Bondevik med all sannsynlighet smertegrensen. Når den tid kommer, bør man ha kommet så langt at man åpent kan starte arbeidet med å stable på beina et alternativ til Høyre og Frp.  

Det alternativet bør bestå av Ap, KrF og Sp (samt Venstre og eventuelt uavhengige frihetlige, og ha en mest mulig anarkistisk politisk tendens. - Uten et Venstre over sperregrensen og et styrket Sp og minst mulig KrF og Ap i en 4 partikonstellasjon, tror vi ikke det blir et brukbart rød-grønt, dvs relativt frihetlig alternativ. Ap, KrF og Sp alene, spesielt med et kraftig tyngdepunkt i Ap og KrF, blir mer statlig og fundamentalistisk enn godt er. Men Sp tenker kanskje annerledes enn mange frihetlige? Har dere tid, så sjekk ut http://www.anarchy.no/frisch1.html for å lese om 'den tredje vei'. Vi tror en utvikling i denne retningen er riktig. Ragnar Frisch med nobelpris etc var ingen tufs, selv om vi ikke skal opphøye han til noen autoritet. Bemerkninger i parentes ved Folkebladet.)  

Det kommer forøvrig frem i ukens aviser at både KrF og Venstre ikke vil ha noe utilbørlig press fra Frp om mer høyre-populistisk "Argentina-politikk" og mer uopplyst pengevelde. Når enkelte i Høyre har foreslått at Frp skal inn i regjering, for å få mer øvrighets-økonomi og uopplyst pengevelde, har KrF og Venstre satt foten ned. KrF har vippeposisjon på tinget, og kan om Hagen og Høyre blir for frekke, danne en ny regjering i sentrum etter en tilnærmet "Grønt Gras" modell nevnt over inklusive Ap. Sponheim antyder at den alt kan komme til høsten, om Frp kjører sitt eget løp under nasjonal og stats-budsjett-behandlingen. Han har også presisert at Venstre er Norges mest antipopulitiske parti. Selv om Venstre er et lite parti på tinget, er det bra å høre at ikke alle har tenkt å slenge eg på populismebølgen. Når valgbetingelsene på denne måten er klarlagt skulle Hagen ta det ad notam. Om Hagen tror en "Grønt Gras-aktig" koalisjon alt i alt, på lengre sikt, vil tjene hans interesser, så kan han jo forsøke seg. Den kan vel gi en ørlite mer anarkistisk vri enn det nåværende høyredominerte statsrådet, men stortinget bestemmer jo mest uansett, så forskjellen blir vel ikke det helt store i inneværende periode uansett.

VG lufter tanken om en bred samlingsregjering som i Finland eller et bredt sammensatt kabinett som i Sveits. Disse to tingene må ikke blandes sammen. Det sveitsiske kabinettet er ingen utpreget regjering, men mer av et råd, som dertil har den maktløse sveitsiske presidenten. På det offisielle organisasjonskartet til Den Sveitsiske Konføderasjon (Confederatio Helvetica - CH) står "Nationalrat" og "Ständerat", de to delegerte "tingene" øverst på organisasjonskartet .Det ene har delegerte fra de selvstendige kommunerikene, kantonene, det andre er i hovedsak proporsjonalvalgt blant folket. Prester/geistlige er ikke valgbare. Nedenfor disse to konføderale rådene står "Bundesrat", kabinettet, som altså i hovedsak ikke er noen regjering, men et administrativt råd, - og så følger konføderaladministrasjonens departementer nedenfor på organisasjonskartet. Deres forvaltningsmyndighet er ganske sterkt begrenset av de respektive føderale, selvstendige kommunerikenes forvaltningsmyndighet. Dvs kantonene har meget stor autonomi i forhold til norske kommuner. De to delegerte tingene og hyppig folkeavstemninger, samt den kantonale autonomi og lokale folkeavstemninger der, skaper et ganske reelt folkestyre i offentlig sektor i Sveits, med liten arbeidsledighet etc. som resultat.

I Finland er det mer av en Nasjonal Samlings-regjering, dessverre for folket der - i motsetning til øvrigheten. Presidenten har relativt mye makt og flagger med hakekors og jernkors i sitt flagg. Inntektsfordelingen er farlig skjev, arbeidsledigheten er farlig høy, og det er også store rangforskjeller. Mafiaen, også Øst-Europeisk, har et godt grep i samfunnet. Det gamle tyske Preussen er populært som statsmodell hos relativt mange. Dette er ganske mye av det uopplyste pengevelde med populistiske tendenser og ikke noe å etterape for Norge.

Sveits har noe å lære oss på en del av det offentlige, men større inntektsforskjeller og mye "sjefen har alltid rett" og uopplyst pengevelde i privat sektor er ikke noe å ta etter. Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv advarer f.eks denne uken mot den sveitsiske privatiserte flygeledertjenesten. Det er ikke all privatisering som er samfunnsøkonomisk lønnsom, snarere kan det ofte være motsatt.

Han advarer også mot å gjøre den lyserøde sosialdemokratiske svenske modellen til noe "fyrtårn" for norsk politikk. At lærerne og sykepleierne har ca 200 000 i lønn i Sverige, men langt på vei rundt 300 000 i Norge, og at toppenes fallskjermene enkelt ganger tar helt av i Sverige, viser jo at den svenske mer byråkratiske modellen ikke er noe å strebe etter, selv om de etter sigende har noen færre fattige enn oss, og kanskje kan sies å ha et noe mer sosialistisk system. Men det svenske systemet er jo klart stats-sosialistisk, nærmere Kina og det gamle Sovjet på sine minst ille dager, ikke signifikant anarki og frihetlig sosialisme som i Norge. At Statsminister Gøran Persson nyss er anklaget for å ha brukt statens fly i partiets tjeneste hører med i dette bildet. Slikt er utenkelig i dagens Norge. Magne kjører rutefly i slike sammenhenger. Vi får forsøke å være vårt eget "fyrtårn". Albania, AKPs "paradis" var jo heller ikke stort å skryte av når realitetene kom frem, snarere tvert imot, bare noe brunrød humbug. (Red. merk.)

20. Mer om enronismen

Nettavisens Helge Meland spør 15.7.2002: Hva er det med Andersen? Revisorer er ikke bare kjedelige og humørløse pedanter. I hvert fall ikke revisorene i Arthur Andersen. Dessverre. Noen syntes kanskje litt synd på revisorene i Andersen da Enron-skandalen blåste som verst i vinter. Hvorfor skulle et stort og repektert revisjonsselskap gå over ende bare fordi noen ansatte ved Houston-kontoret sviktet? Mange kan sikkert si som visepresident Dick Cheney gjør i en reklamevideo for Andersen fra 1996: - Noe av det jeg liker med dem er at de gir oss gode råd om driften, utover det å bare drive revisjon ”etter boka”, sa Cheney, som da var sjef for entreprenørgiganten Halliburton.  

Nå viser det seg at også Halliburton er tatt for å ha blåst opp regnskapene, sammen med en annen av Andersen-kundene på videoen: Peregrine Systems. Andersen har i det hele tatt en overveldende ”markedsandel” i boblene som har vært presentert de siste ukene og månedene. Teleselskapene Global Crossing og Qwest, som solgte ”luft” til hverandre, var begge Andersen-kunder. Det samme var Merck, og selvfølgelig den største blemmen av dem alle: WorldCom. For balansens skyld bør det nevnes at revisjonsgiganten PriceWaterhouseCoopers er en god nummer to, med revisjonen for selskaper som Tyco International, Xerox og Bristol Myers Squibb, men dette er regnskap med småfeil i forhold til Enron og WorldCom.  

Så hva er det med Andersen? Hva i Andersen-kulturen gjorde at kunder som ønsket det mer eller mindre fikk lov til å revidere seg selv? Hvorfor var Andersen så mye mer vekstglade – på egne og kundenes vegne – enn de andre revisjonsgigantene? Dette må være en interessant oppgave for forskere innen organisasjon og bedriftsledelse. Vi andre får bare håpe at Andersen ikke har flere boblekunder gjemt oppe i ermet. (Vi syns vel kanskje du går farlig langt i å jatte med snyteriet og korrupsjonen i dette innlegget, Meland. Den "forståelige" tonen er et farlig signal til hvermannsen. Det er vel ingen grunn til å være naiv her. En må jo se dette på bakgrunn av hele grådighets og snyteri kulturen som er belyst over i denne filen og andre steder, og det lover ikke bra, selv om en selvfølgelig ikke skal 'male fanden på veggen' i tide og utide og rette baker for smed. Det er et skråplan i enronismen hvor grov kriminalitet er langt ute, mens det er alle grader av gråsoner og kjeltringstreker også. Det må nå gjøres noe for å få slutt på brorparten av råttenskapen, også i gråsonene. Og så melder pressen om at Utlendingsdirektoratet kaller inn til tilleggsintervju i 38 av sakene som advokatfullmektig Terje Tune var involvert i. Men dette er nok bare toppen av isfjellet, jevnfør det som er nevnt over om disse sakene. Red. merk.)

16.07.2002 skriver DN: Mer aksje-trøbbel for Bush og Cheney, med kilde TDN Finans. Tidligere aksjesalg har satt både president George W. Bush og visepresident Richard B. Cheney i USA i negativt søkelys. Det skjer samtidig som de to maner til moralsk opprustning blant amerikanske næringslivsledere. Det er jo ganske klart at det ikke virker særlig overbevisende og mase om andres forretningsmoral, når en selv er en del av problemet, enten det nå er i gråsonen eller direkte kriminelt. Bedre står det ikke til i Finansavisen til erkeplutarkisten Trygve Hegnar.

I dagens leder i Finansavisen tar ansvarlig redaktør Trygve Hegnar utgangspunkt i det han kaller valutatull fra Forbrukerrådet. Bakgrunnen er uttalelser om at bilprisene burde være lavere, grunnet den sterke kronen. Blant annet har man regnet ut at en Ford Mondeo til 295.000 kroner nå burde være 24.000 kroner billigere. - Regnestykket er selvfølgelig bare tull, for alle vet jo at i Norge utgjør særavgifter nesten halvparten av bilprisen, og bilavgiftene settes ikke ned, skriver Hegnar, som også peker på følgende: - Importørene kan ha inngått langsiktige avtaler, de kan ha tapt penger i lengre tid, som gjør det nødvendig og ønskelig å ta ut valutagevinsten selv, eller de kan ha en slik sterk markedsposisjon at de ganske enkelt tjener mer. Her er alt mulig i en fri økonomi. Hegnar mener Forbrukerrådet burde fokusere på andre og viktigere ting...

 "Her er alt mulig i en fri økonomi." mener altså Hegnar 16.07.2002. Fri for hvem Trygve & Co? Forbrukerne og grassrota eller plutarkistene. Når kostnadene går ned på grunn av sterkere krone og høyere valutakurs ville en redelig økonomi, som ikke var preget av det uopplyste pengvelde, gi tilsvarende lavere utgangspunkt for skatt og avanse, og dermed lavere pris også til forbruker, om enn ikke med samme prosent nødvendigvis. Hegnar & Co viser her at de egentlig er tilhengere av det uopplyste pengevelde. Å kalle dette "fri økonomi" er en fornærmelse mot frihetsbegrepet. Frihet for plutarkistene til å skape slavekontrakter for folket, både ved kjøp av goder og i arbeidsmarkedet, er ikke fri økonomi, men øvrighetsøkonomi og slaveri for folket. (Red. merk) Lørdag 20.07.2002 skriver Hegnar om "tragedie" i Finansavisens leder, med referanse til småsparere som har en lei tendens til å kjøpe på topp og selge på bunnen av aksjemarkedet, og i følge Hegnar aldri burde plassert sine surt ervervede kroner i aksjer. Dette med småsparernes tåpelige tidspunkter å kjøpe og selge aksjer på er nok historisk og empirisk et faktum, men det behøver ikke være slik fremover. Mandag 22.07.2002 slutter flere andre "eksperter" seg til denne klagesangen. Resultatet kan være at mange småsparere nå selger for å berge stumpene, og dermed dumper markedet enda mer, så Hegnar og andre plutarkister kan handle enda billigere snart i påvente av senere aksjestigning på lang sikt. De vi har snakket med av småsparere har vi gitt det råd å fortsatt ha is i magen. Bunnen er kanskje langt fra nådd, men det er likevel lys i enden av tunnelen på 5-15 års basis for aksjemarkedet sett under ett.

Den som sparer langsiktig og ikke gidder spekulere på salg nå og gjenkjøp på en eventuell senere bunn i markedet i 2002/3, kan dermed trygt la aksjefondsinvesteringene stå. Dagens Næringsliv skremmer med 20 års svikt aksjemarkedet med referanse til den store depresjonen rundt 1930-årene. Det var til og med før Keynes slo igjennom og "New Deal" i USA det DN. Nær sagt alle kjenner til bedre makroøkonomiske styringsknep i dag enn i de harde 30-årene. Selv om en del av Keynes, Monetarisme, etc er gått ut på dato, så peker bl.a moderne anarkistisk økonomi på nye forslag til løsninger både i makro og næringsøkonomi samt markeds og bedriftsøkonomien. Det er dermed liten grunn til å tro på 20 års sammenhengende depresjon i hvertfall. Forøvrig, flere av de småsparerne vi har snakket med har ikke tenk å selge aksjene nødvendigvis på minst 20 år, og kanskje la akseporteføljen gå i arv til neste generasjon - om ikke man får akutt behov for penger selv.

NY Times 20.07.2002. rapporterer: Dow Falls 390; Index Near 4-Year Low. Stocks fell sharply today as bad news about several large companies added to an atmosphere on Wall Street that has already been soured by accounting scandals and company collapses that have weighed on investor confidence. The Dow Jones industrial average lost 390.23 or 4.6 percent to close at 8,019.26. The Nasdaq composite index dropped 37.90 or 2.8 percent to 1,319.05 and the Standard and Poor's 500-stock index lost 33.81 or 3.8 percent to 847.75.... Amerikanernes børsindekser nærmer seg nivået for fire år siden. Siden det har vært en viss inflasjon tilsier dette svikt i realverdien av børsnoterte selskaper, men det kan jo være noe urealistisk pessimisme ute å går. Mer her har det nok uansett vært mye luft i kalkylene, og mer vil nok bli avslørt. For ikke å snakke om de som har vært ute på skråplanet og beriket seg urettferdig på andres, vesentlig småsparernes og folkets bekostning, enten det ha vært direkte kriminelt etter datidens lover eller ikke. Det er det uopplyste pengeveldet, plutarkiet, som Ragnar Frisch var så forbannet på, som har skylden. Det må jo sies at anarkistene i dag er ikke mindre irritert på plutarkiet enn Frisch, og vi har heldigvis flere og bedre råd og forslag til å rette opp skavankene. Men det krever en del systemendring!

21. Lederlønninger

Lederlønninger: Mange eierinteresser i bedrifter tror at å overby konkurrenter i en evig jakt på "den beste lederen" kan redde egen bedriften og sparepengene. Denne karusellen kan imidlertid bære galt avsted, og bidra til enronisme og galskapen, det irrasjonelle, ved det uopplyste pengeveldet generelt.

Men hvem fortjener egentlig høy lønn?  Virkelig gode bedriftsledere fortjener all den lønnen de kan få, har det vært hevdet. Men det samme kan man si som offisererer, lærere, leger, forskere, oppfinnere og kanskje også rørleggere. Dårlige ledere er grisedyre uansett hvor lite de tjener. De gjør stor skade. Det samme kan man imidlertid si om de øvrige. På menneskene rundt seg og derigjennom på virksomhetene. Men hva er en god leder? En drømmebedrifts-leder er klok og nysgjerrig, kjenner seg selv og skjønner sin egen begrensning. Slike ledere fortjener fet lønn, har det vært hevdet. Men det samme kan man si om en rekke andre yrkesgrupper, som ikke har tilsvarende "fet lønn" som næringslivstoppene anno 2002. Alle kan imidlertid ikke få fet reallønn, dvs over et visst nivå, uten å sprenge de realøkonomiske rammene, selv ved full sysselsetting, når alle yter optimalt og fordelingen av innsatsen på ulike produkter, ressursallokeringen ellers også er optimal, og gir maksimal nytte minus kostnader, dvs effektivitet og rettferdighet råder. 

I en tid hvor de ansattes hoder utgjør en økende andel av bedriftens verdier, er lederens fremste oppgave å forvalte hodene på best mulig måte. En moderne leder må være både faglig og personlig veileder. Mange bedrifters største kostnad er misfornøyde ansatte. De gjør ingen god jobb. De sitter inne på hverandres kontorer og snakker stygt - om ledelsen.

Men blir lederne bedre jo mer de får i lønn? Jo, - er det hevdet. "I den grad høy lønn bidrar til å øke lederens selvfølelse og personlige mot, er svaret ja.  Alle blir vi bedre når vi føler oss verdsatt." Men er det noen grunn til å tro at høy lønn motiverer bedriftsledere mer enn andre til å gjøre en god jobb? Neppe. Ut fra dette argumentet skulle da alle helst tjene mer enn 10 millioner i året av samfunnskaken for at den skulle bli størst mulig. Samfunnskaken tillater imidlertid som antydet ikke dette. Dette går ikke i hop. Om alle yter ca sitt beste og vi deler kaken ca likt, blir det ikke mer enn noen få hundre tusen på hver. Det er det vi i dag realøkonomisk kan rutte med ved et maksimalt effektivt og rettferdig system, dvs nær 100% anarki.  Dessuten er høy lønn bare en, og kanskje ikke den mest motiverende, måte å bli mer verdsatt på, utover et visst nivå. Mange går også for egen maskin og trenger ikke så mye anerkjennelse og påskjønnelse for å yte sitt beste. Kanskje disse er de beste lederne. Det er uansett mange sosiale motivasjons og sanksjonsfaktorerer, utenom penger, og nye kan oppfinnes. Penger er altså ikke alt i denne sammenheng.

Grådighet er et kjennetegn på det uopplyste pengeveldet. Det er hevdet at i dagens næringsliv er lederskap en egen profesjon som ikke nødvendigvis bør forveksles med toppledelse. Toppsjefer er de aller dyreste. De er gjerne profilerte personer som skal gi selskapene et ansikt. De skal først og fremst "styre skuta fremover". Toppsjefer må kunne selge fengende budskap til mediene. De må være tøffe nok til å gi de ansatte dårlige nyheter. De bør helst kunne begeistre - ansatte, mediene og eiere - og de må kunne holde overbevisende presentasjoner for nye investorer - i Norge, London, New York. Sjefen for et børsnotert selskap bør helst ha ført minst ett selskap til børs tidligere, kjenne finansielle spilleregler og uformelle strukturer i aksjemarkedet. Sånne mennesker er det visstnok få av i Norge. Derfor er de dyre hevdes det. - Trenger man egentlig å lønne slike galionsfigurer særlig mye? Trenger man slike overhode i gode nettverks-organisasjoner på et høyt IKT- nivå, med gode styringsverktøy, regnark etc. til å finne pris lik sosial grensekost ved kostnadseffektiv produksjon og optimalt volum og produkter som totalt gir størst nytte minus kostnader?  

Det er noe fundamentalt galt og tegn på det uopplyste pengevelde når foretakene priser over grensekost og dermed demonstrerer markedsmakt = (pris - grensekost)/pris, og ikke bruker stordriftsfordeler fullt ut der disse finnes, ikke tar nok hensyn til miljø, etc. og det ikke er full sysselsetting, alt ofret på profittens alter til en liten gruppe plutarkister. Telenor ble i denne uken avslørt i media for å prise nettopp etter dette feil systemet, maks ren-profitt, det uopplyste pengeveldet, bl.a. ved å ta seg grov monopolmargin på SMS meldinger. At man priser lavere på enkelte andre produkter hvor man ikke har så mye markedsmakt, hører med i spillet, men legitimerer slett ikke ikke fritt slag for profitten. Tilbake til lederlønningene.

I Kværners tilfelle var styret høsten 1998 så desperat etter å få fatt i en slik "stjerne"-toppleder-person at de betalte nesten hva det skulle være. Kværner skulle reddes. Kjell Almskog satt med alle godkortene, og fikk det som han ville. Fint for ham, helt til det viste seg at han ikke klarte jobben så godt. Da ble fallhøyden ekstra stor. Grådighet har også en pris. Men han tjente stort på fadesene også, med gullkantet fallskjerm. I dag er det slik at man får karret til seg en urettferdig stor sum enten man leverer eller ikke, og dette virker både ineffektivt og urettferdig. Dersom tilbud og etterspørsel, markeds-spillet ikke realiserer effektivitet og samtidig rettferdighet er det en feil på systemet som må rettes opp. I og med at effektivitet her er definert som Pareto-optimalitet, mulige real-løsninger hvor ingen kan få det bedre uten at noen får det verre, og det rettferdige er en del av disse Pareto-optimale løsningene, er det ingen motsetning her. Man kan oppnå begge deler. me i et urettferdig system må noen som regel får litt mindre når en skal bevege seg i retning det rettferdige. Øvrigheten har mer enn folket både i makt og penger uansett, det er folkets interesser som skal tjenes i systemet i ikke øvrighetens.

Helt bra blir det vel ikke før alle er folk, og ingen øvrighet trengs, dvs ca 100% anarki, men det lar seg ikke realisere i dag og i en fei. Men man kan bevege seg mer i denne retningen, på det Frisch kalte den tredje vei - økt grad av anarki. Når markedet og/eller offentlige systemer ikke leverer effektivt og rettferdig, må systemet endres for å rette på skjevhetene ved nye incentiv, motiverings og sanksjons-elementer samt institusjoner,  endringer i den sosiale organisasjonstrukturen bredt definert. Nå markedet gjør feil, må det korrigeres. Man må ikke gjøre den feilaktige konklusjon at dersom markedet av ulike grunner, det rene profittmotivet inkludert, medfører ditt eller datt som er tvilsomt, så opphøyes dette fundamentalistisk per definisjon til "det beste" og "sånn det skal være" uansett om resultatet er ineffektivt og/eller urettferdig, bare "fordi markedet har talt" på den eller den måten. Slik markedsfundamentalisme er ikke samfunnsgagnelig.

Ja, toppsjefer er historisk dyre, og enda dyrere i utlandet enn her til lands. Og det er for få av dem i Norge, blir vi fortalt. Men jeg er faktisk ikke så sikker på det. Det virker heller som om det skorter på styrenes fantasi og dristighet til å finne frem til nye emner. En rask gjennomgåelse av de store norske børsnoterte selskapene viser at det er de samme folkene som går igjen i ledelse og styrer - på kryss og tvers. Ingen nevnt - ingen glemt. Vi vet at det er sånn.

Årsaken? Spill på trygge hester. Det gjør seg godt å vise frem en Ole Lund eller en Harald Norvik type når norske investorer skal overbevises til å satse penger. Men det er langtfra gitt at styrejobben faktisk best forvaltes av mennesker som har 15 styreverv fra før. En filmprodusent som på død og liv må ha Julia Roberts og Clint Eastwood på plakaten, svir fort av budsjettet. Og det er ikke engang sikkert at filmen blir god.

Teleoperatøren Enitel, som gikk konkurs i september 2001 (landets tredje største konkurs noensinne til da), gikk i den fellen da de valgte ny styreformann. Mens ledelsen jobbet dag og natt for å redde selskapet, dro Øyvind Brøymer til USA for å delta i veteran-VM i roing. Deretter dro han på jakt. Brøymer tok over som styreformann i juni og sier i ettertid at han aldri burde tatt jobben. Det har han nok rett i, men han ble altså lokket inn "på veldig bristende forutsetninger". Hva slags motiver Enitels valgkomité skulle ha for å lure Brøymer inn i jobben, kan vi bare spekulere på, men det ligner veldig på trygge hester og plakatrytteri. Feighet har også en pris.

Ja, hvor mye sjef får man for 12 millioner? Forhåpentlig mye. Men man kan få bra saker for en million eller to også. Dersom markedet for næringslivsledere blir mer realistisk og ikke så meget preget av markedsmakt, "gutteklubben grei mafia", monopolistiske tendenser i ledergodtgjørelsen, kan selv de beste lederne ikke regne med å få mer enn en 1 million, og de middels langt mindre. Går det på dunken skal det ikke være fallskjerm, men tap for vedkommende. Slik er det for vanlige folk, de må over på vanlig arbeidsledighets trygd til de får ny jobb. Slik må det også bli for ledere. Ikke noe ekstra.

Kvaliteten på ledere er ikke alltid stigende med prisen. Snarere tvert i mot. En leder med moral vil aldri forlange mer enn 600-700 000 i lønn med prisnivået anno 2002, kanskje nøye seg med den laveste senior-godtgjørelsen i bedriften for å gå foran med et godt eksempel,  og umoralske ledere, som krever mer,  bør en unngå å ansette. Disse er erfaringsmessig mest interessert i å berike seg selv og sine venner i toppskiktet, plutarkistene, ikke samfunnsmessig verdiskapning, maksimal nytte minus kostnader av det foretaket driver med, og å tjene folket. Det bør også utdannes tilstrekkelig med  lederemner så tilbudet av kandidater til slike verv blir stort nok til å presse prisen på ledere, og karteller, mafiatendenser og markedsmakt-påslag i leder-godtgjørelsen må rives bort. I den grad man da overhodet trenger toppledere i fremtidsperspektiv. Kanskje et samfunnstjenelig bedrifts-rådgivende organ med en talsmann uten egen makt kan være bedre og en løsning for fremtiden.

"Mye vås om lederlønninger" skriver Toivo Møller Pettersen, adm. dir. i Clear Channel Norway i Aftenposten 17.07.2002. Toivo våser imidlertid stort sett selv. Her har vi å gjøre med en sterk eksponent for markeds-fundamentalismen. Innlegget oser av "§ 1. Markedet har alltid rett. §2 Om dette ikke er tilfelle, trer §1 straks i kraft." Å opphøye markedet til sjef og autoritet på denne måten - uansett - selv om det virker ineffektivt og urettferdig, f.eks p.g.a eksterne virkninger, u-utnyttede stordriftsfordeler,  kartell og/eller markedsmakt-tendenser, eller flaskehalser på grunn av vanstyre,  er naturligvis tøvete. Toivo nevner to grunner til at markedet driver opp lederlønningene, det ene er at en vil sikre seg "markedets beste leder" til egen bedrift for å få maks profitt. Da må en overby i lønn, pluss "sign on fee", risikotillegg og fallskjerm, kort sagt bedre økonomiske betingelser for å skaffe seg denne "avhopperen" fra konkurrenten. Kan vedkommende gøre susen i profitten, så kjører en dette løpet fordi det er lønnsomt. Altså så lenge "avhopper" -kostnaden alt i alt er mindre en forbedringen i profitten, så det blir det en netto-profitt for en selv på oppkjøpet av ny leder.   Det Toivi glemmer er at da må en dårligere leder ta over i den andre bedriften. Det kan jo hende det var rette mann på rette plass i utgangspunktet, selv om Toivo får større profitt ved å kapre "den beste lederen" ved overbud. Total profitten kan dermed synke, når en ser begge bedriftene under ett.

Forutsatt at det er proporsjonalitet mellom verdiskapning og profitt i dette spesielle tilfellet (noe det ikke alltid er som før nevnt, men det er slik under noen spesielle betingelser og forutsetninger), vil dermed verdiskapningen da bli mindre enn før, selv om Toivo får høyere profitt.  Dessuten er det ikke sikkert den antatt beste sjefen leverer på det nye stedet. Da blir det galt verre.

Generelt, om vi har et tilbud av sjefer i et samfunn som kan rankeres fra best til dårligst (helt ubrukbare er sjaltet ut), og samme antall bedrifter som skal ledes, så må jo noen ta til takke med de middels og dårlige og bare en bedrift kan få den beste. Det er ikke sikkert at en overbuds-policy, som gir storparten godgjørelse i millionklassen gir beste resultater når det gjelder å få fordelt sjefene ut fra effektivitets og rettferdighetshensyn. Og senker en hele lederlønnsnivået, slik at den beste får ca 1 000 000 NOK, og de andre tilsvarende laverere, vil jo lederne likevel kunne fordele seg på bedriftene på en optimal måte. Da kan varene bli billigere, lønningene til grunnplanet høyere, og til og med profitten til aksjeeierne gå opp. Det er  derfor ingen grunn til å beholde et slikt overbudsystem, spesielt ikke innenfor et "Gutteklubben Grei"  konsept. Toiovos overbuds-resonnement kan jo for øvrig brukes for å jekke opp lønningene for alle fagfolk og håndverkere som har noen gode, noen middels og noen dårlige. Dette vil jo bære helt galt avsted.

I praksis er trynefaktorer, Orwells "Animal Farm's" "noen er likere enn andre", og "Gutteklubben Grei mafia" også et element i slike godtgjørelses-systemer. Folk motiveres av så mangt utenom penger, og de som er mest motivert av penger er oftest håpløse ledere. Grådige ledere er verre enn grådige håndverkere og leger, men ingen av dem er å foretrekke framfor en som tar en rimelig pris og gjør en rimelig bra innsats, uten å stå på så hardt at han blir utbrent før tiden. Overbuds-markeder må ganske enkelt stenges. Headhunter-firmaer med all slags tøvet personlighets-tester og "Gutteklubben Grei" fakter er ofte en slags mafiareder, og burde forbys, og en ordinær helt åpen arbeidsformidling for lederemner komme i stand.

Dessuten må ledere som bare jakter på profitt bannlyses. Kan man ikke oppvise kvalifikasjoner på optimal samfunnsnyttig prissetting og markedsføring, kostnadseffektivitet og rettferdighet, nytte/kostnadsanalyse, både total og marginal, og kan og vil bruke dette verktøyet, så har man ikke noe å gjøre i ledertrøyen, det være seg i offentlige eller private foretak. Bedriftsledere er ikke annet enn avanserte håndverkere, de har mindre ansvar enn en general og en kirurg, og det er nok av utdannede økonomer i og for seg. Det skulle dermed, ut fra alt vi har sagt over, ikke være noe realøkonomisk fornuftig grunnlag for skyhøye lederlønninger. Slike skyldes en dysfunksjon ved markedet, et utslag av det uopplyste pengevelde og bør snarets fjernes med ulike midler.

Det er nok av økonomer, bare at de i dag kan alt for lite av det de skulle kunne, de må derfor oppdateres faglig, slik at de i større grad kan oppvise kvalifikasjoner på optimal samfunnsnyttig prissetting og markedsføring, kostnadseffektivitet og rettferdighet, nytte/kostnadsanalyse, både total og marginal, og viser at de kan og vil bruke dette verktøyet - både i offentlige og private foretak.

Det andre Toivo nevner som drar opp lederlønningene er høyere lønninger i utlandet, som trekkes med når utenlandske bedrifter kjøper seg opp i Norge og etablerer noe her til lands. I utlandet er lederne enda dyrere, og når utenlandske eiere etablerer seg i Norge tar de med seg denne ukulturen hit og ødelegger det mer effektive og rettferdige systemet her til lands. Når øvrigheten  skal ha mer av samfunnskaken på rimelig effektivt nivå, må andre få mindre, dermed er baksiden av medaljen framveksten av relative slavekontrakter på grunnplanet når øvrigheten skal ha mer. Slike store skjevheter i inntekt virker demotiverende på grunnplanet og øker misnøyen, spesielt i et system som har en egalitær kultur fra før, og mer urettferdighet dermed ikke aksepteres så lett. Dermed faller også produktiviteten da systemet blir mindre effektivt, og samfunnskaken blir mindre enn den kunne vært. Prinsippet må da være at når man skal etablere seg i anarkiet her til lands, så følger man anarkiets relative lave lederlønninger, ellers kan man ryke og reise. Toivo setter altså fingeren på to problemer som skaper uønsket høy ledergodtgjørelse, men man skal ikke som han opphøye dette til noe uunngåelig og legitimt. Det er ikke alt og alle former av tilbud og etterspørsel som kan godtas. Nå må dette monstrøse pengeveldet etter hvert knekkes en gang for alle.

Firmaer som kommer hit og bidrar til skyhøye topplønninger og enronisme, dermed mer øvrighetsøkonomi og mer relative slavekontrakter for folket, har vi ikke bruk for. Sånn blåbrun møkk kan holde seg der de kommer fra og danse rundt gullkalven der. Det må stilles krav om dette, lave lederlønninger, om de skal få lov til å etablere seg her. "Fri etableringsrett" for bedrifter her til lands kan ikke innebære skyhøye topplønninger, fritt slag for storkapitalen og dermed relative slavekontrakter for folket. "Friheter" som innebærer slaveri er ikke frihet med slaveri. (Red. merk.)

Rettferdighets-sans er bra: Terje Erikstad, Dagens Næringsliv 25.07.2002 skriver. "Smålighet, misunnelse" (Les heller rettferdighets-sans) og moralsk indignasjon over ublu lederlønninger er den beste medisin mot grådige sjefer. For ledere "stjeler" fra selskapene og kamuflerer det så godt de kan. Skyhøye lederlønninger i USA og Storbritannia har blitt forsvart med at disse toppsjefene er flinkere til å skape verdier for eierne enn i andre land. Opsjoner har gjort sjefer til milliardærer. Men hvorfor bry seg om det, så lenge aksjonærene blir styrtrike også? Nå har pipen fått en annen låt. Svindelen i Enron og WorldCom, samt det sviende kursfallet i aksjemarkedet, har gjort aksjonærene forbanna. Dessverre er de litt sent ute. Hadde amerikanske og britiske investorer, politikere og medier reagert med sinne da styrene innvilget de sinnssyke lønningene, kunne utfallet ha blitt langt bedre for aksjonærene.

Snittlønn på 12 millioner kroner: I Storbritannia hadde de ti best betalte lederne ifjor en samlet lønn på 81 millioner pund (950 millioner kroner). På inntektstoppen troner Jean-Pierre Garnier – lederen for legemiddelfirmaet GlaxoSmithKline – med 20,3 millioner pund (237 millioner kroner). Andre toppledere, som Vodafones Chris Gent og BPs John Browne, ligger ikke så langt bak. Lederne i de 100 største selskapene på den britiske FTSE-indeksen hadde en gjennomsnittslønn på rundt 12 millioner norske kroner (1,05 millioner pund), ifølge en undersøkelse som er gjort av nyhetsbyrået Reuters.

De britiske topplønningene, som er blant de høyeste i Europa, begrunnes ofte med den internasjonale konkurransesituasjonen. I USA tjener nemlig lederne enda bedre. General Electric-sjefen Jeff Immelt tjente nemlig 85 millioner dollar ifjor – det er godt over 600 millioner kroner selv med dagens lavere dollarkurs. En gjennomsnitts amerikansk toppleder tjener 50 millioner kroner (syv millioner dollar), ifølge en undersøkelse som er gjort av Mercer Human Resource Consulting. Litt sunn "norsk" misunnelse og smålighet ville ha begrenset den "smittsomme grådigheten", som sentralbanksjef Alan Greenspan nå fordømmer. Ledere med makt: En ny amerikansk forskningsrapport viser at amerikanske ledere har makt til å berike seg på bekostning av selskapet og eierne. Tre professorer og forskere ved Harvard Law School og University of California mener å kunne dokumentere at utformingen av lønnspakkene først og fremst ivaretar sjefenes interesser og ikke eiernes. Eksemplene er mange: Opsjonene er ofte utformet slik at sjefene blir rike, selv om kursoppgangen skyldes markedet og ikke at bedriften gjør det spesielt bra. Og faller kursen, så blir lederne gjerne kompensert med nye opsjoner. Bonuser utbetales selv om bedriften går dårlig. Ja, kabel-tv-selskapet NTL betalte ut bonus etter at det gikk konkurs.

Forskerne hevder at sjefene gjør hva de kan for å kamuflere at de skummer av midler til seg selv. En vanlig metode er å bruke såkalte uavhengige konsulentselskaper til å sy sammen pakker som offentligheten ikke skal klare å gjennomskue. Det å vise til at andre selskaper har godtatt like (grådige!) pakker er også virkningsfullt. Men toppsjefen står selvfølgelig ikke fritt til å bestemme lønnen sin selv. Styret – eller en egen kompensasjonskomité – tar den formelle beslutningen. Og disse menneskene er redde for sitt omdømme. Hvis de gir etter for sjefens ublu krav, så risikerer de å få svi for det selv. Det er her forskerne mener at reaksjonene fra omverdenen spiller en helt sentral rolle for å begrense sjefenes mulighet til å "stjele" fra eierne.

Klare og sterke reaksjoner i pressen og fra opinionsledere fører derfor til både lavere lederlønninger og lønnspakker som bedre ivaretar eiernes interesser. "Dette er antakelig ikke nok til å få luften tilstrekkelig ut av de oppblåste lederlønningene - bedriftsledelse er ikke noe annet enn et vanlig håndverk, og bør lønnes på vanlig tariff pluss en liten bonus om det går bra på grunn av egen ekstrainnsats", sier L. Jakobsen fra Internasjonalen: "En vanlig norsk næringslivsleder, dvs konsernsjef, bør toppen ha en halv-million samlet i lønn og bonus om det går bra på grunn av vedkommendes egen innsats. Driver han butikken farlig dårlig bør han som andre inkompetente få sparken uten fallskjerm." I Norge er det endel som har uttrykt frykt for at lave lederlønninger fører til at de beste lederne forsvinner til utlandet. Men kanskje det heller er de som er flinkest til å "skumme fløten" som drar? Da er det beste å la dem dra! - fortsetter DN. "Enig", sier L. Jakobsen. "Bare la mafia-plutarkistene dra."

Men hvorfor DN blander sammen legitim harme og rettferdighets-sans med "smålighet" og "misunnelse" skjønner jeg ikke. Er det slik at folk som har fått 10 millioner i bonus på åpent vis med pressens velsignelse har fortjent det? Det godtar ikke vi i Internasjonalen i hvertfall. "Eiendom (i betydningen plutarki) = tjueri", sa P. J. Proudhon. Og det er vi enige i når begrepet "eiendom" er definert på anarkistisk vis, som kapitalistisk, relatert til store økonomiske forskjeller - og ikke forveksles med besittelse, altså frihetlig, inklusive legal sådan. DN er bekymret for at toppsjefenes grådige godtjørelse går på bekostning av aksje-eierne. Så langt det gjelder småsparerene i aksjemarkedet er jeg enig, men plutarkistene tåler godt variasjonene i aksjemarkedet. De er det ikke noe synd på. De fleste har mer enn nok uansett, eller har levd høy på strå urettferdig i lang tid, og har rettferdigvis ikke vondt av et noe kummerlig liv en periode om de har gamblet fro høyt og tapt. Det DN ikke nevner er at de skyhøye lønningene og den monpolistiske profitten lederne subber til seg i form av en uhørt samlet godtgjørelse, frynsegoder inkludert, også går hardt ut over lønningene til vanlig arbeidsfolk i bedriftene, grassrota, de på gulvet - og ikke bare aksjeeierne. Det er det at de skyhøye ledergodtgjørelsene skaper relative slavekontrakter for en god del vanlige arbeidsfolk, som er kanskje er mest bekymringsfullt."

20.07.2002: Da sier jeg igjen GOD HELG til alle våre kontakter blant media, folk og øvrighet. Behovet for å "feste øksa", før Norge går av skaftet, er heller ikke blitt særlig mindre denne uken. Nå må det tas hand i hanke, for å rydde opp i "det uopplyste pengeveldet", røverbaronier og "masters of the universe", og holde Norge på den tredje vei som Ragnar Frisch anbefalte, mer frihetlig sosialisme og anarkisme, ikke grøftekjøring til høyre eller venstre, eller rygging nedover på det økonomisk-politiske kartet. V. h. S. Olsen, NACO.

Vi tjuvstarter på neste uke, dvs uke 30, allerede på søndag.

22. Tendenser til oklarki på arbeidsplassene

Tendenser til oklarki på arbeidsplassene er en ikke uvesentlig kilde til ineffektivitet og urettferdighet, herunder død og andre helseskader, og må nå tas på alvor.

Mobbes til selvmord og sykefravær. SAVNER APPARAT - sier  psykolog Ståle Einarsen, til Dagbladet 21.07.2002: JOBBER MED MOBBING, sier Tove Rydning i Fellesorganisasjonen. "Ja det kan jo hun si som kommer fra en heller fundamentalistisk marxistisk-dominert fagforening. Vår erfaring er at brunrøde marxister, mørkebrune populister, muslimske og andre religiøse fundamentalister og blåbrune markedsfundamentaliser og plutarkister er blant de verste mobberne når de kommer i maktposisjoner og får dominere miljøet." sier L. Jakobsen i Internasjonalen IWW/AI.

"De som er hardest utsatt for mobbing får samme symptomer som krigs- og torturofre. Mange får ikke hjelp," sier Ståle Einarsen. "Typisk at man roper på staten og "apparat" når dette skal løses. Er det noe mobbeoffere ikke trenger så er det stort "hjelpeapparat" og sykeliggjøring. Det er mobberne, oklarkistene, som er helt  syke, fungerer psykopatisk, forurenser arbeidsmiljøet og skal tas og settes på plass. Disse miljø-forurenserne skal stoppes, man skal ikke lage et kjempeapparat for offeret og la humla suse med hensyn på mobberne. Mobbingen er kriminell, og skal behandles som dette. Man skal ganske enkelt si opp hele oklarkiet der det oppstår, og "spre den røde&brune&blå møkka" på ulike andre arbeidsplasser, og de verste skal i fengsel først. Mobbeoffere skal få erstatning så det monner, betalt av pøblene, akkurat som folk som er utsatt for annen kriminalitet. Så blir det ikke behov for noe stort "apparat" og heller ikke så mange mobbeoffere. Å komme i klørne på psykolog og terapi-gjengen og bli sykeliggjort blir som regel bare enda verre -  annet enn når det er gått så langt at det er helt akutte problemer - dette er i hovedsak et helt feil spor. Mobberne spiller også gjerne psykopatisk på at offeret har et slags psykisk problem. Å spille opp til dette er helt feil. Poenget er at det skal ikke gå så langt at noe blir akutt hos mobbeoffere. Oklarkiet  skal stoppes før det tar av. Det er altså ikke mobbeofferet som er sykt, men mobberne og de er da kriminelt sykelige og de verste kan være modne for kriminalasyl.

Det dreier seg dels om livsfarlig morderisk ulvepakk som skal behandles deretter. Det kan være ensome farlige ulver, eller flokk-mobbing" sier L. Jakobsen fra IWW/AI: " At  marxistinfisert og annet autoritært "hjelpeapparat" skal etableres i stor skala er som sagt et feilspor. Dette blir omtrent som å sette kriminelle til å ta seg av etikken og etikk-opplæringen. Orwellsk "1984"-aktig dobbelt-tenkning og "storebror" mentalitet blir resultatet - dyrt og dårlig. Syke arbeids-miljøer, oklarkiske stater i staten må splittes opp, folk omplasseres og nye arbeidsmiljøer etableres for å overta virksomheten. Det er "krapylet" som mobber. Oppegående, frihetlige og selvstendige mennesker, kanskje med litt frimodige ytringer, tåles ikke i slike fundamentalistiske miljøer, der ingen i realiteten står på egne bein, men lener seg på hverandre og en forkvaklet ideologi, og dermed ikke får utrettet stort selv, og dyktige blir sett på som en trussel og hatobjekt. Sokrates går igjen, men det kan også være andre som mobbes. Stikkordet er annerledes tenkende kontra fundamentalisme!" 

- Jeg er en av de heldige som lever ennå, - sier en som ble mobbet til Dagbladet. Nå utredes nye metoder for å hjelpe ofrene. Psykolog Ståle Einarsen har spesialisert seg på arbeidsliv og mobbing de siste 12 åra. "Her trengs ikke mye utredninger, men 'mobbepoliti' og rask reaksjon for å sprenge sånn mafia og oklarki," sier L.J. - Mange sliter med alvorlige psykiske problemer, og det er ikke noe apparat i Norge der disse kan få hjelp. Arbeidstilsynet, verneombud og fagforeninger hjelper mange, men vi ser likevel at de som klarer seg best er de som slutter på arbeidsplassen, sier Einarsen. "Helt feil at mobbeoffere skal slutte", sier L.J.:" Det er mobberne som skal ut". Til høsten skal Einarsen evaluere en modell som utprøves i Danmark for å hjelpe mobbeofrene tilbake til livet og arbeidet: - Vi håper den innfrir forventningene, da kan den bli aktuell å prøve på norske mobbeofre, sier Einarsen. "Dette er å begynne i feil ende. Det er miljø-forurensingen som skal stanses. Man skal ikke la forurensingen fortsette uhemmet, og så sette inn mye penger på et apparat for å ta seg av ofrene. Oklarkiet må nå tas ved roten, ikke "løses" ved mer valium o.l. til ofrene.", sier L.J.  

Fagforeningene jobber med disse sakene og offentlige utredninger dokumenterer noe av problemet selv om det kan være store mørketall. - Mange har det for jævlig. Alle sakene vi har burde ført til et tilbud der folk som blir mobbet kan henvende seg. "Feil ende å begynne i som sagt, oklarkiet må fjernes. Det er der innsatsen skal gjøres," sier L.J. Nå er det helt tilfeldig hvilken hjelp folk får, sier Tove Rydning i Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere. - De må henvende seg til det ordinære hjelpeapparatet. Det kan være flaut, og mange forteller om plager som angst, søvnløshet, psykosomatiske smerter, og liknende, uten å fortelle om mobbingen, sier Rydning. "Ikke til å undres over, om jeg skulle bli mobbet og komme i oklarkiets klør, skulle det siste jeg ville gjøre være å åpne meg for f.eks en marxistoid-terapaut som kanskje er av samme ulla som mobberne..." sier L.J.: "Bort med oklarkiet - null øre til "hjelpeapparat". Fjern årsakene. Det er det eneste som hjelper. Ikke mer valium og terapi på de som egentlig er de friske, men plaget av herskertyper. Få de oklarkiske herskertypene vekk! En må dessuten være forberedt på at mobbing kan brukes for å sikre egne kretser jobber og karriere, mobbe ut folk som ikke er med i egen gjeng, slik at det er økonomisk kriminalitet inne i bildet også."

Statistikk fra Landsforeningen mot mobbing i arbeidslivet konkluderer med at rundt 200 000 mennesker blir mobbet på jobben. Beregnet ut fra det totale antall trygdede antas det at sykefravær grunnet mobbing koster det norske samfunnet 25- 30 milliarder kroner årlig. "I tillegg kommer andre kostnader, tapt produksjon både på grunn av fravær og konflikter på jobben, tap av trivsel, for ikke å snakke om tap av liv for de som blir mobbet til døde,", sier L.J. LO opererer med tilsvarende tall. - Vi tar mobbing på arbeidsplassen alvorlig. Målet er å få til kommunikasjon mellom partene sånn at man kan løse konfliktene før folk blir langtidssykemeldt eller saken havner i retten, sier Rita Leikan i LO. "Det går som regel ikke an å "kommunisere" og "løse konflikter" med fundamentalistisk pøbelvelde og oklarki på gang. Dette er kriminelt som annen mafia og må fjernes," sier L.J. De rapportene som er utarbeidet fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet, blant annet NOU 2000:27 og 21, tar for seg hele sykefraværet og hva som kan gjøres med arbeidsmiljøet for å få folk tilbake i arbeid.

I samarbeid med LO og andre fagorganisasjoner er prosjektet «Et inkluderende arbeidsliv» satt i gang for å bedre arbeidsmiljøet og minske sykefraværet. "Så vidt vi kjenner til er dette så å si bare pjatt, og pirking i overflaten av problemet", sier L.J.: "Mot kriminelt morderisk oklarki som driver folk til selvmord o.l. er det bare hard lut som hjelper, akkurat som mot annen mafia. Mer "politi og anarki", bort med oklarkiet! Det første man må erkjenne er at slikt morderisk pøbelvelde er kriminelt av verste klasse, på linje med andre typer drap. Medvirkning til drap er det som oklarki av denne typen  virkelig dreier seg om, og slikt skal straffes og håndteres deretter. Man kan ikke la dette fortsette og la humla suse og nøye seg med "reparasjoner og terapi" på ofrene, altså de som overlever drapsforsøkene." "NÅ MÅ DET RASKT TAS HAND I HANKE HER", sier S. Olsen fra NACO: "DET DREIER SEG OM LIV, HELSE OG STORE PENGER - ET GROVT ANSLAG PÅ ANTALL 'SELV'-MORD PÅ GRUNN AV MOBBING PÅ ARBEIDPLASSENE ER CA 100 I ÅRET, RAPPORTERT FRA FLERE HOLD - DET TILSVARER CA 1/3 AV ANTALL TRAFIKKDREPTE HER TIL LANDS - OG VISER KLART HVOR ALVORLIG DETTE MOBBE-DRAPS-PROBLEMET ER". S. Olsen minner også om at han tok opp dette problemet for en stund siden i tilknytning til en kritisk kommentar til et utspill fra arbeids- og administrasjons-statsråd Victor Normann om uførepensjonister i IJ@ nr 3(31) oppdatert, se www.anarchy.no. Uførepensjonering har ofte sammenheng med å bli utsatt for mobbing.

En viktig årsak førtidspensjonering er press og stress på jobben som følge av underbemanning. Det viser en fersk undersøkelse fra Agderforskning, se KK 06.09.2002. Dette kan dels ha sammenheng med rovdrift på ansatte, dels ha sammenheng med mobbing. Her er det sannsynligvis også ofte en kombinasjon som resulterer i førtids- eller uførepensjonering. En må dermed få bukt med mobbing og rovdrift for å få folk til å stå lengre i jobben, å fattiggjøre de som ikke orker mer av mobbing og rovdrift, press og stress, er helt feil og repressivt - derfor må både pensjoner og sykelønn holdes i hevd. Uønsket tidlig avgang i jobben må bekjempes på annet måte enn via fattigjøring. Da kan det gå helt galt - folk presser seg over evne og kollapser fullstendig, med samfunnsmessig kostbare sykehusopphold som resultat, eller rett og slett for tidlig død. Sånne "løsninger" holder ikke mål. 360 000 gruer seg til å gå på jobben hver dag på grunn av mobbing melder NRK Alltid Nyheter 18.11.2003. Det er jo ikke slik at disse tendensene henimot oklarki er så dominerende at samfunnet som helhet må karakteriseres som et oklarki, men det er nå viktig å få tak på denne mobbe-mafiaen og få disse oklarkiske tendensene nedover mot null. For mobboffrene er det et sant helvete.

23. Apoteker granskes

NRK 21.07.2002: Konkurransetilsynet varsler en grundig gjennomgang av apotekmarkedet i løpet av høsten. Bakgrunnen er at de tre store apotekkjedene, Apokjeden, GEHE og Alliance UniChem, ikke skal være interessert i å konkurrere på pris, skriver Bergens Tidende. De tre skal ha ventet at myndighetene skulle legge en begrensning på antall apotek. Dermed startet de en oppkjøpskamp som skal ha kostet dyrt. Så kom loven uten dette taket. Med dagens situasjon taper de tre penger. - Vi er ikke sikre på at konkurransen er god nok. Spørsmålet er om de har for stor markedsmakt. Generelt er tre aktører i minste laget for å få god konkurranse, sier avdelingsdirektør i Konkurransetilsynet, Lasse Fridstrø, til Bergens Tidende. Dersom tilsynet ikke er fornøyd med det de finner i sin gjennomgang, ønsker de aktivt å begrense kjedenes mulighet til å gjøre nye oppkjøp.

24. Ny skandale for UDI igjen. Menneskesmugling og falske pass på salg midt i Oslo

Nå må noe gjøres for å få utenlandsmafiaen vekk fra Norge, og norske bakmenn og lakeier i fengsel der de hører hjemme. Det selges  falske pass på Karl Johan. Midt i Oslo kan man kjøpe falske norske pass for 12 000 kroner. TV 2 avslører hvordan salget foregår.  Menneskesmugleren Vasilij skaffer falske pass til folk som vil inn i Norge eller andre land. Businessen drives midt i Oslo rett foran Stortinget. Han er menneskesmugler, og tilhører en organisert liga som fikser alt for penger. For eksempel pass. - Du gir bildene og i løpet av tre-fire dager lager vi til passet, sier Vasilij til TV 2s reporter, som ved hjelp av falsk identitet og skjult kamera utgir seg for å være interessert kunde. - Og når det gjelder immigrasjon og asyl så kan jeg komme med en hel mappe, de får ta kopier og all den informasjonen de trenger. Alt står der om asyl og immigrasjon osv, fortsetter Vasilij. Ifølge Kripos kommer 80 prosent av asylsøkerene til Norge med hjelp av smuglere. 9 av 10 asylsøkere kommer til Norge med falsk eller uten identitet. TV 2 har gjort skjulte opptak av flere møter med Vasilij i juni. På ett tidspunkt har ligaen 16 pass på lager. 6 nye og 10 blanke pass. - Jeg vil ha forskudd - ett tusen kroner. Etter at passene blir ferdig går vi gjennom kontrollen. De ser på det med ultrafiolett og scanner det. Det er da dere betaler, sier Vasilij. 

Ligaen (det er ganske sikkert flere mafia-ligaer, red. merk.) opererer i Oslo sentrum og lever av mennesketrafikk. Både til og fra Norge. - Alt kan fikses for penger. Proforma-ekteskap, bankkort, arbeidstillatelse. Vasilij jobber selv på en fabrikk i Drammen. Alle nødvendige papir har han kjøpt, viser han oss: - Jeg jobber med hans dokumenter. Han solgte dem til meg, skattekort, bankkort, Grønt kort. Midt på Karl Johan leverer Vasilij det falske passet til TV 2s reporter. Et norsk pass koster altså12 000 kroner. TV 2 fikk i løpet av to dager et pass med bilde av undertegnede med nytt navn. Kjøperene slipper å betale før passet er testet i passkontrollen på Gardermoen.  Vasilij er bare en liten fisk i et stort nettverk. Bak står en russer ved navn Aleksej og en nordmann. Disse to tjener store penger og holder seg godt skjult. Alt dreier seg om nordmannen, han ble med på det. Folk snakka med ham i dag og han sa ja, sier Vasilij ved et tilfelle. - Du skjønner, Aleksej har mange mellommenn. Så vidt jeg skjønte veldig mange sånne som meg. Kort sagt, han er i arbeid hele tiden. Han kjører jo en bra bil - en Mercedes, ikke hvilket som helst Mercedes, men en ganske kul Mercedes. Han har sine forbindelser, i pubene hele tiden. Har disse her tsjetsjenerne og alt. (Kilde Jan Ove Årsæther og Pål Andreas Mæland i TV2.)

Hvad fanden nøler I efter!- sa anarkisten Hans Jæger. Det samme spør vi! Her må det raskt rulles opp - og det hele utenlandsmafiaen på alle felter hvor den opererer - så godt som mulig og få dem ut av landet snarest. UDI virker så naive at man må klype seg i armen for å kjenne om man drømmer eller ikke når en hører sånt. Og politi, tollvesen, passkontrollører, arbeidsgivere, LO, skattemyndigheter, husutleiere, hotellpersonale, drosjesjåfører med øynene oppe, etc. - hvor er de alle oppe i alt dette innvandrings og asylkaoset. Avsløringene av kriminaliteten og kritikkverdige uakseptable forhold angående asyl og innvandring i vår og i sommer er trolig bare toppen av isfjellet. Er det stort sett bare grønnskollinger over hele linjen i ordensvesenet i vid forstand?! sier L. Jakobsen i IWW/AI. Man må da kunne avsløre et falskt pass? Må vi kalle inn reservepolitiet for å få frigjort de beste politifolkene til å få sporet opp utenlandsmafiaen og få sendt den hjem igjen der de kommer fra? Hvilke lovendringer må til for at vi fortsatt kan få være våre egne herrer i egne boliger og i eget land -  uten haugevis av ubedte gjester fra utlandet som driver mafiavirksomhet her? Time for action!

Og så kan man begynne med å rydde opp etter masseslagsmålet i Gøteborggaten i kveld. Sikkert noe mafia-greier og oklarkiske tendenser det også. Fortsetter denne utviklingen må IIFOR snart justere ned anarkigraden noen promille og øke kaos og oklarkifaktoren, dvs autoritærgraden, tilsvarende. Men vi håper IIFOR slipper en ny rating av Norge i autoritær retning. Men da må det snart handles. Nå har et vært nok pjatt!

Pass-mafiaen arrestert TV2 05.09.2002: Passfalskneren TV 2 avslørte i sommer, er nå dømt. I en aksjon i går kveld pågrep politiet fem andre utlendinger i saken. I slutten av juli dokumenterte TV 2 storstilt produksjon og salg av falske pass i Oslo sentrum. Dagen etter pågrep politiet russiske Igor - som denne uken ble dømt til fengselsstraff. Han vil bli utvist når dommen er sonet. - Han har tilstått å ha medvirket til benyttelse av falske dokument, og er dømt til 60 dagers ubetinget fengsel, sier politiadjutant Richard Beck Pedersen til TV 2. TV 2 avslørte at produksjonen foregikk i en leilighet i Bygdøy Allé - og ligaen gikk i skjul. Men i går kveld aksjonerte politiet. - Det ble pågrepet totalt fem personer og beslaglagt utstyr som knyttes til produksjon av disse dokumentene, sier Beck Pedersen. Det er tatt beslag i et norsk pass og en datamaskin med maler for å lage falske skattekort og arbeidstillatelser. En person er siktet for forfalskning. De andre er mistenkt for ulovlig opphold og brudd på utlendingsloven. "Det var på tide, og denne 5-mannsbanden er nok ikke den eneste som driver i falsk-pass-bransjen," sier L. Jakobsen fra IWW/AI.

22.07.2002: Nye pass fra høsten: Nye maskinlesbare pass som skal være nærmest umulig å forfalske er i trykken. I mellomtida oppfordrer Justisdepartementet folk til å ta bedre vare på passene sine, melder Dagbladet. "Noe mer bør nok settes i verk både mot pass- og innvandrings-mafiaen i alminnelighet. Politiet grep inn, men har ennå ikke funnet ut hvorfor ca 100 deltok i masseslagsmålet på Rodeløkka i Oslo ved 21-tiden i går....", sier L. J. til Folkebladet. - Det var helt kaos her. Vi kjenner ikke bakgrunnen for masseslagsmålet, men det ser ut til å ha en etnisk opprinnelse. De fleste har pakistansk eller indisk bakgrunn, sier operativ uteleder Snorre Haugen. En 26-åring ble behandlet og brakt bort med nakkeskader og kuttskader i hodet. Lillebroren hans står med to mobiltelefoner og innkaller slekt og familie. Han har kommet fra gjengslagsmålet uten synlige skader.- Det var meg de skulle ta for å vise at de er gangstere. De ringte på og gikk løs på mora mi da hun åpnet. Jeg og broren min dyttet dem ut, men de var for mange og reiv oss ned trappa. Der ventet en svær gjeng, forteller 20-åringen. Den 55-årige mora fikk epileptisk anfall og ble tatt hånd om av helsepersonell. 20-åringen som ble slått med knyttnever og slagvåpen, lover en grusom hevn hvis mora får varige men etter julingen.  Du kan skrive at de faen ikke skal bråke med mora vår, raser han og insisterer på at han ikke vet hvorfor ungdomsgjengen ville ta ham. (Kilde: Dagbladet) Senere på dagen: Politiet har pågrepet og siktet en russisk mann i forbindelse med kjøp og salg av falske pass. Mannen skal være en av mennene som søndag ble avbildet i en TV 2-reportasje. Mannen ble pågrepet på et asylmottak på Torshov i Oslo, bekrefter Oslo-politiet overfor VGs nettutgave.

"Ja det er jo en begynnelse..., " sier L. J. til Folkebladet: "Men her er det et nok et langt lerret å bleke." Stadig flere asylsøkere får bli i Norge fordi politiet ikke klarer å finne ut hvem de er. "Dette er helt uholdbart," sier L .J.:" Reglene må strammes inn!" Vi henviser forøvrig til asyldebatten på URL http://www.anarchy.no/dugnad.html . Politiet og spesielt PST har tidligere satt kampen mot mafia = mob rule, dvs oklarkiet bredt definert, eller rettere sagt tendenser henimot dette, høyt på dagsordenen. Det er nå på tide at denne prioriteringen slår gjennom i ordensvesenet bredt definert i større grad enn før. Når politiet er opptatt av en litt stor kinaputt som ble funnet under ABCDE-møtet, og skal etterforske noen litt overilte hunde-avlivninger for full musikk, er det noe feil med prioriteringene. NACO anmoder Politiet etc om å få orden i sysakene og topp-prioritere kampen mot utenlandsmafiaen og de norske bakmennene og lakeiene, så dette problemet kan bli redusert vesentlig. Det er nå på tide med et skippertak for å komme ajour etter tidligere svikt i kampen mot mafiaen og litt for stor naivitet. Men da må de naturligvis få skikkelige skuddsikre vester etc., som VG påpekte på lederplass for en tid siden, så ikke det er politiet, men mafiaen som blir tatt.

29.07.2002 rapporter Politidirektoratet om at man hittil i år har hatt 39 saker med menneskesmugling mot 38 i hele fjor. Dette er meget mulig bare toppen av isfjellet og kan indikerer at dette er i ferd med å ta av i feil retning. UDI skylder på manglende grensekontroll, men dette var da ikke noe stort problem ved ABCDE-møtet. Dette må man vel kunne få igang igjen. En må jo snart spørre seg hvorfor ingen tar skikkelig hand i hanke i dette problemkomplekset. Flere begynner å spekulere om at politi og øvrighet er influert av populistisk politikk, vil la mafiaen herje og lage oklarki så folk blir skremt og roper (lite veloverveid) på "sterk mann" med mye hierarki (les Carl & Co), og med politistat og et rikt og mektig oklarkisk politi og populistisk øvrighet som senere resultat. Også Arbeiderpartiet har sin populistiske fløy... Og mange i Høyre vil ha Frp inn i regjering...

I hvilken grad det er noe i slike spekulasjoner skal vi ikke ta stilling til her og nå. Vi vil bare nevne at selv om dette ikke skulle være en bevisst politikk fra så svært mange, så kan en rekke unnlatelses-synder, rivaliserende stater i staten, ansvarsfraskrivelse, sløvhet, mangel på struktur og aktiv problemløsning, inkompetanse etc. ubevisst medføre at demokratiet -

1. ikke (lenger) har de nødvendige selvkorrigerende feedback-systemer som automatisk justerer kursen tilbake mot stabil likevekt innenfor demokratiets rammer, som man ofte håper - "altså en god sirkel", men tvert i mot -

2. at det er selvforsterkende, automatisk virkende dysfunksjoner, selvfeilende mekanismer som kjører systemet ut av balanse, f.eks når en åpner for "det uopplyste pengevelde" - at personer kan ta seg friheter på andres bekostning, som resulterer i en kurs mot populisme, oklarki, og "sterk mann" pluss hierarki, og så i konsekvens mer oklarki etc. i en ond sirkel mot fundamentalisme og diktatur.

En slik ond sirkel er antakelig ikke ubrytelig, spesielt ikke i et tidlig stadium, men da krever det bevisst aktiv handling for å stoppe slik utglidning, i det offentlige rom bredt definert, i det politiske og økonomiske - sosiale system, blant dets viktigste beslutningstakere og opinionsdannere. Det første skritt på en slik opprettingsprosess er at de rette vedkommende er seg bevisst problemet, klart erkjenner den sannsynlige muligheten av at kursen går mot skjær, og at noe aktivt må gjøres for å få kursen på rett spor igjen, dvs at ingenting som trengs i en slik situasjon ordner seg selv. Så når dette er erkjent av relevante personer, så kan løsninger diskuteres, og man kan sørge for at det handles optimalt i form av mottiltak, innenfor demokratiet, et reelt demokratis (les: anarkis) rammer.

29.07.2002 Dagsavisen: SKAL TA PASS-BAKMENN - Justisstatsråden Odd Einar Dørum (V) varsler en omfattende tiltaksplan mot passkriminalitet og menneskesmugling. - Vi vil ta bakmennene hardt, sier Dørum til TV2. "- Vel, en bør vel ta hele mafia-gjengen, få ut ALLE de ulovlige innvandrerne fortere enn svint, og få satt toppene og bakmennene bak lås og slå", sier A. Quist fra IAT: "Nå må det ikke bare bli en "tiltaksplan", ord - men handling - fei hele mafiaen ut eller bak lås og slå! Å ta bakmennene, dvs ERKESKURKENE er en selvfølge, men også resten av de ulovlige innvandrerne, som også alle prinsipielt er SKURKER og kriminelle skal tas og kjøres ut av landet og det fortere enn svint. "All villains are archs, not only arch villains".

Vi har en mistanke om at Dørum er noe for preget av sin bakgrunn fra Sosialhøgskolen i Trondheim og ikke tenker klart nok i disse sakene. Det blir for mye "halliker, bakmenn og narkohaier" skal tas hardt. Resten er 'offere' som skal få en trygg havn i Norge, og bli håndtert av et enormt sosialvesen og politi. Jeg må bare få minne Dørum om at det er ikke lettere å rehabilitere prostituerte fra den Øst-Europeiske mafia enn enn norske innfødte horer - ikke lettere å rehabilitere en narkoman falskt asylsøkende fra Somalia på 'Plata' enn en fra Toten, og ikke lettere å sosialisere en småkriminell lommetjuv fra Romania enn en med opprinelse fra Trondheim, etc. - SNARERE TVERT I MOT!

VI VIL IKKE AT VÅRT SAMFUNN SKAL BLI "MEGA-'PLATA'-HOREGATE-TJUVTORGET" FOR ALLE MED SOSIALE PROBLEMER I VERDEN I OG UTENFOR MAFIAEN - DET HOLDER MED Å TA I MOT VIRKELIG FORFULGTE KVOTEFLYKTNINGER FRA FN - DØRUM MÅ SKIFTE PROFIL FRA SOSIALARBEIDER MED SNEVRE SEKTOR- PERSPEKTIVER TIL Å SE DET FRA VANLIGE ARBEIDSFOLKS, FOLKETS, SYNSVINKEL. HELE DEN ULOVLIGE INNVANDRINGEN ER Å BETRAKTE SOM MAFIA OG SKAL UT ELLER BAK LÅS OG SLÅ.

VI HAR MER ENN NOK PERSONER MED SOSIALE PROBLEMER SOM SKAL REHABILITERES MED INNFØDT BAKGRUNN HER TIL LANDS - VI SKAL IKKE IMPORTERE NOE I TILLEGG. FORSTÅTT DØRUM OG ALLE ANDRE DETTE MÅTTE ANGÅ!"

31.07.2002. Stadig mer vold mot politifolk på jobb gjør at tjenestemenn kan komme til å sile bort oppdrag som kan medføre vold og trusler, sier hovedverneombud Ole Valen i politi- og lensmannsetaten ." Ja dette høres jo ut som at det er på høy tid å gjøre noe med mafiaen, både innfødt og utenlandsk", sier A. Quist fra IAT: "En må også være klar over at nesten all kriminell og gråsone aktivitet krever en populistisk/fascistisk type organisasjon for å kunne operere og holde på i praksis. Dermed, om man arresterer og fjerner erkeskurkene, dvs. bakmennene, hallikene, narkohaiene, etc, en stakket stund, og lar skurkene og horene (prostitusjon er i og for seg ikke kriminelt i Norge, men det drar ofte mye annet ulovlig med seg) være igjen og i relativ fred, så rekrutteres det snart nye erkeskurker og hierarkier av kriminell populistisk/fascistisk type. Å konsentrere seg i hovedsak om bakmenn og erkeskurker fjerner dermed overhodet ikke problemet. Hele mafia organisasjonen må knekkes, både skurker og erkeskurker, hele hierarkiet - ellers får man ikke bukt med det.

I dag har Frp over 30% på meningsmålingene. Folk er redde for enronismen, den illegale innvandringen, utenlandsmafiaen, kriminaliteten som øker, kaos og oklarki. De skjønner ikke at om de slipper Carl & Co til, den "sterke mann", så blir det bare verre. Når skolen lærer folket autoritetstro, og media etc. nører opp under denne, så tror naturligvis mange at kriminalitet og kaos etc, - "alt" - løser seg med sterkere stat og autoritet, et mer autoritært system. Men all historie viser at da blir det bare galt verre. Vi kan sitere fra Folkebladets idedugnad for å illustrere dette ytterligere:

Troen på den "sterke mann" som skal rydde opp i kaos, oklarki og avmektighet er et slags falskt ekko av barnets opplevelse av at når det kommer opp i problemer på grunn av egen utilstrekkelighet og svakhet, så kan det bare rope på den sterke, store og klokere mamma eller pappa, som så kommer og ordner opp. Det er bare det at den "sterke mann" ikke er større, sterkere og klokere enn andre voksne. Vedkommende er ca alltid et beregnende maktmenneske uten mer vett og forstand og moral enn andre. Og når vedkommende får mer makt, så blir han/hun og hierarkiet hans/hennes desto mer korrupt og jævlig. Han (eller hun) er slett ikke den store gode far eller mor, de mektige og gode foreldre som hjalp oss mot avmakten og hjelpesløsheten i knipetak som barn.Vedkommende lurer oss bare til å tro det, spiller på dette falske ekkoet av det avmektige barnets rop på mamma eller/og pappa når vi føler oss avmektige i et knipetak, dvs autoritetstroen - for å herske over oss, herje og utbytte oss. Det er ikke englene blant oss som blir herskere og den "sterke mann" (eller kvinne). Historien viser at dette er sånn det er. Derfor er det ingen grunn til å gå i denne fellen på nytt. Hitler, Stalin, Franco, Pinochet, Mao, Pol Pot, Peron, og i noe mindre grad Tatcher, Reagan, Berlusconi, - herskere, skapte alle større problemer enn de som de "løste". Autoritetstroen må bort, og autoritet bli et glemt fremmedord, som Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle skrev i en kommentar i fjor (2001)."

04.08.2002: Aft.p. rapporterer om sløvt politi: Kriminelle ble rockevakter. Utstyrt med vaktbind og godkjenning av politiet, sørget flere tidligere straffedømte for vaktholdet på rockearrangementet Fjellparkfestivalen i Flekkefjord i helgen. Politiet innrømmer tabben. Dagsavisen skriver: Polititabbe åpnet for ulovlig innvandring. Politiet i Oslo får på pukkelen for dårlig utlendingskontroll. Alt politiet har krevd for å innvilge søknader om opphold er at søkerne sendte kopier av EØS-pass eller ID-kort via post eller faks. Både UDI og Politidirektoratet har nå satt foten kraftig ned på grunn av faren for misbruk av innvandringsreglene. "Ingen ytterligere kommentar - les det som står over i dette kapitlet..." sier A. Quist fra IAT.

25. Prioriterer grove saker

Det er de grove halliksakene politiet må konsentrere seg om, mener politidirektør Ingelin Killengreen i et intervju med Dagsavisen 07.08.2002. Ifølge politidirektøren er mye av prostitusjonen i dag organisert, og må angripes som organisert kriminalitet og ikke bare ved tradisjonell bruk av hallikparagrafen. - Tidligere har vi i stor grad fokusert på tradisjonell hallikvirksomhet. Vi registrerer at kriminelle nettverk deltar i organisert prostitusjon og handel med kvinner. "Det er bra politiet har registrert at prostitusjonen i stor grad er mafiotisk, og dermed har foretatt en strategisk omlegging som er forenelig med anarkofeministene syn her," sier A. Quist. Dagsavisen har pekt på den omfattende annonseringen for prostitusjon i Norge, og vi har informasjon om at en del av disse kan være en del av det organiserte nettverket, sier Killengreen , som også mener det er viktig å være oppmerksom på nye trender innenfor hallikvirksomhet, og at politiet får og bruker de riktige virkemidlene mot den organiserte handelen med kvinner. "Ja , her må det et skikkelig skippertak til," sier A. Q.

Ifølge Killengreen må myndighetene holde fast ved drømmen om en total bekjempelse av prostitusjon, skriver Dagsavisen. - Jeg synes ikke vi skal gå bort fra nullvisjonen for prostitusjon, sier politidirektør Ingelin Killengreen. "Der er vi enige, det samsvarer med idealet i det anarkofeministiske manifest fra 1982, " sier Anna Q. (Se link til Anarkofemist-internasjonelen på via "links" nedenfor) - Men virker det ikke mot sin hensikt å ha en utopisk målsetting om at all prostitusjon vil forsvinne? spør Dagsavisen - Det er politikerne som avgjør hvilke visjoner vi skal ha. Men etter min oppfatning vil det å gå bort fra nullvisjonen, gi et galt signal om at vi ikke ser så alvorlig på handel med kvinner, sier Killengreen. "Ganske enig, - forøvrig er anarkofeminismen også en politisk retning det er å lov å høre på i denne sammenheng, selv om vi ikke er "myndigheter" i den forstand at vi sitter på Tinget, " sier Anna Quist, som tydeligvis er langt på vei enig med "politimester Bastianna" Killengren i Kardemommeland, i hvertfall i denne saken. "Politiet kan vel også bestemme litt selv, dersom det virker til et godt og frigjørende formål," sier Anna Quist: "Myten om "happy hookers" og at en noen fritt og frivillig prostituerer seg er vel sterkt overdrevet. Kvinnehandel og sex mot penger er stort sett repressivt og representerer slavekontrakter og oppstår av nød, strukturell tvang pga mangel på alternativer - uansett. Selv om det er lovlig, bør samfunnet organiseres slik det blir minst mulig av det her til lands - helst ca 0.

I USA fortsetter børsnedgangen. Nettavisen 22.07.2002 skriver: Enron-ringvirkninger - Citigroup, som er en av långiverne til konkursselskapet WorldCom (en rekord konkurs, red. merk.), falt 3,96 dollar, til 32,04. Bakgrunnen for fallet er trolig en artikkel i Washington Post som avslørte at banken overførte store pengebeløp til Enron kort tid før skandaleselskapet gikk konkurs. – Finansinstitusjonene er hardt rammet av Enron-historiene. Mange frykter at selskapene har pådratt seg stor gjeld. Citigroup veier tungt og har stor innvirkning på resten av sektoren, sier Tom Heekin, sjef for aksjehandelen i Thomas Weisel Partners, til CNN Money. Svake telekom-tall Telekom-selskapet BellSouth bidro også til det markante fallet på Wall Street. Selskapet varslet om langt svakere kvartalstall enn ventet, noe som førte til at aksjen endte på 22,61 dollar, en nedgang på hele 5 dollar siden fredag. BellSouth sliter med dårlig etterspørsel i USA og Latin-Amerika. (se forøvrig linkene til børstallene for USA og Norge over)

26. Sult i Afrika og landbrukspolitikk - EU, Finansavisen og DN stryker i økonomi

NRK rapporterer 22.07.2002: I det sørlige Afrika kan 13 millioner mennesker dø av sult. Norge lanserer mandag et storstilt program for å levere mat til folk som sulter. Det har vært vanskelig å få hjelp fordi matmangelen til dels er menneskeskapt. "Det hadde kanskje vært en ide og slenge med noen kondomer på lasset og lære folk å bruke dem, ellers hjelper det lite med mat - om de dør av aids eller sulter ihjel litt senere pga overbefolkning og mangel på fødselskontroll," sier L. Jakobsen fra Internasjonalen:

"Jeg har også merket meg at plutarkiets hovedorganer i Norge - med Finansavisen som et motstykke til KUL (Kommunistisk Universitetslag) og "Den lyserøde" som Trygve Hegnar kaller den når de kverulerer - Dagens Næringsliv, som et motstykke til AKP-ml, men omtrent like fundamentalistiske til høyre og nedover som KUL og AKP til venstre og nedover på det økonomisk-politiske kartet (med noen hederlige unntak i staben til DN), fyrer av en bredside mot norsk (og EU/OECDs) nåværende subsidierte matproduksjon. DN var ute i forrige uke og akket seg over "polart jordruk" og Hegnar i dag (23.7.2002) smeller hardt til mot Marit Arnstad i Sp i verdiskapnings-debatten. Begge markedsfundamentalist-avisene blander stygt sammen marginalnytte tilsvarende lik markedspris for mette rike, og totalnytte for fattige på sultegrensen her på kloden. Dermed blir regnestykket og regnskapet, nytte minus kostnader, ved en omlegging av politikken til fjerning av subsidier og redusert produksjon her (Norge, EU/OECD) helt feil.

Dvs nytte fratrukket kostnader av redusert landbruksproduksjon på grunn av mindre subsidier i Norge og EU, eller OECD i sin alminnelighet, blir helt feil vurdert når markedspriser legges til grunn. Det er nemlig normalt ikke slik at total matvareproduksjon i verden går like mye opp, som produksjonen av mat i Europa/OECD går ned, ved å kutte subsidiene og dermed redusere matproduksjonen i Europa og OECD i sin alminnelighet. Ca all mat blir spist, (fratrukket normalt svinn og bufferlagere) og går matproduksjonen dermed relativt ned i forhold til folkemengdens vanlige vekst, vil sultedøden øke omtrent proporsjonalt. Dermed må man se på totalnyttene for de som ikke får noe mat, ikke bare marginalnytten til de rike. Siden prisen på liv er høy humanistisk vurdert, blir nyttetapet enormt når flere sulter ihjel enn det det ellers ville vært. Å legge om matproduksjonen ut fra markedspris, marginalnyttebetraktninger for rike og mette, vs bedriftsøkonomisk grensekost, altså kutte subsider og importere mer mat til OECD landene, er derfor ganske enkelt mord og drap og ikke samfunnsøkonomisk riktig, selv om det tilsynelatende gir marginale, bedriftsøkonomiske og snevert markedsøkonomiske gevinster. At landbruket i Norge kan effektiviseres er en annen sak, noe anarkistene går inn for. Men dette er ikke det samme som en liberalistisk eller populistisk landbrukspolitikk.

Det uopplyste pengeveldet er altså fremdeles levende i Finansavisen og Dagens Næringsliv på lederplass dessverre. Hvor korka og fundamentalistisk markeds-plutarkisk går det an å bli Hauglid og Hegnar? Å kalle dere kjøtthuer er en fornærmelse mot biffen. Dere får herved stryk i samfunnsøkonomi og økonomi overhodet, for markeds- og bedriftsøkonomi må alltid innordne seg samfunnsøkonomiske mål, nytte minus kostnader, for å være brukbar. "Dere er noen store idioter!" - skal kanskje ikke lærere si til elever selv om det er sant (av pedagogiske grunner). Men jeg er anarkosyndikalist samt fagforeningstalsmann og ikke lærer, og dere er ikke elever heller, og derfor kan jeg godt si det slik. Jeg gjentar Hauglid og Hegnar: DERE ER NOEN MORDERISKE, JÆVLIGE OG STORE IDIOTER!!!!!! STRYKER I ØKONOMI !!! SAMMEN MED EN GOD DEL PERSONER I HØYRE OG FREMSKRITTSPARTIET!!! OG I EU-BYRÅKRATIET! Dersom dere mot formodning ikke er enige i dette resonnementet, så gi feedback (reply), så skal dere få vite hvor David kjøpte øllet også!

I denne forbindelse kan vi minne om en av Ragnar Frischs bemerkninger fra artikkelen "Det uopplyste pengevelde": "Å gjenopplive det uopplyste pengevelde er som om en vil forsøke å finne svaret på et stort og vanskelig regnestykke, og så i forblindet iver tar i bruk metoder som kan gi en mer nøyaktig bestemmelse av fjerde og femte desimal i svaret uten å se at disse metodene samtidig fører til større feil i første og annen desimal. " Her kan vi relatere gevinstene i verdens samlede velferd/nytte i "fjerde og femte desimal" til marginalnytte-fremgangen for de rike og mette ved å fjerne matvaresubsidiene, mens "større feil i første og annen desimal" skyldes totalnytteendringen for de som sulter ihjel p.g.a relativt mindre matproduksjon i verden, når vi lar markedet få råde grunnen alene, ved å kutte ut mat-subsidiene.

Ragnar Frisch skjønte nok godt essensen i forskjellen på totalnytte og marginalnytte i samfunnsøkonomiske lønnsomhetskalkyler, siden han bl.a arbeidet en del med såkalt kardinal valghandlingsteori i forbruket, hvor man påpeker at om en person kunne preferanse-rangere små endringer i forbruket av ulike godekombinasjoner, så kunne man prinsipielt regne seg frem til totalnyttevirkninger ut fra dette - målt i penger. Denne metoden er imidlertid ikke særlig praktisk brukbar, da dette blir for abstrakt og komplisert til at folk bevisst klarer å forholde seg rasjonelt til et slikt teoretisk preferanse-skjema for små endringer i godekombinasjoner. Den direkte totale valghandlingsteorien, som er utviklet av IIFOR, hvor man ikke evaluerer små endringer i godekombinasjoner i forbruket, men belyser totalnytten ved å se på hele forbruket under ett, altså ikke marginale endringer, men situasjonen helt med eller uten godet i ulike valgsituasjoner, er imidlertid mer praktisk orientert med hensyn på å belyse verdien av totalnytten målt i penger. Kan man f.eks velge mellom 1. ikke å få vann i det hele tatt, men få så mye kostbare diamanter å smykke seg med som man bare måtte ønske, og 2. drikke seg utørst så lenge man vil, men da ikke få noen diamanter i det det hele tatt (altså valg i forbruket, ikke for salg), så velger naturligvis alle vettuge mennesker tilfelle 2. Dermed kan vi si at totalnytten, nytteverdien av nok vann målt i kroner, i hvertfall er større en verdien av kostbare diamanter så mye en måtte ønske til å smykke seg med. Dette kan naturligvis utbroderes mer i detalj gjennom ulike "direkte total-valgeksperimenter" av lignende type, uten at vi skal gå nærmere inn på dette her og nå.

27. Devaluering

Devaluering av NOK 23.07.2002: Den norske kronen har i løpet av en uke falt i verdi med 4,6 prosent mot dollar. Det er i tid og omfang helt på linje med en god, gammeldags devaluering. Inntrykket av en ren nedskrivning blir forsterket ved at verdien av kroner mot euro har sunket med 3,7 prosent i løpet av de siste 14 dagene. Mot sveitsiske franc har verdien falt med 4,4 prosent og mot pund med hele 4,8 prosent i løpet av 14 dager. Kronens verdi har svekket seg like sterkt som høsten 1998 da daværende sentralbanksjef Kjell Storvik til slutt måtte la kronen flyte. Dagens situasjon er imidlertid helt annerledes fordi kronen har bak seg en periode med ekstraordinær styrking av verdien. Siden nyttår har kronen styrket seg kraftigere enn i noen annen periode siden 1920-årene. "Tja, det er en turbulent situasjon, og frykten for at substansen i norsk økonomi vil bli skadet av den siste rentehevningen fra sentralbanken, økt arbeidsledighet etc., kan ha fått valuta-spekulantene til å tro at Norge ikke er en så "trygg havn" som tidligere antatt, og dermed flyttet pengene et annet sted" sier S. Olsen fra NACO.

24.07.2002: ER NORGE BEST? av L. Olsen (IIFOR): Jeg må for det første beklage fagforenings-talsmannen L. Jakobsens krasse ordbruk til Hauglid, Hegnar etc. fra Hm! i går. Det var lite akademisk, nesten et hakk verre enn banningen fra den nå avgåtte LO-formannen Haagensen. Her på forskningsavdelingen snakker vi om økt mortalitetsfaktor i den tredje verden på grunn av for utstrakt bruk av marginalnyttebetraktninger og mangel på totalnyttekalkyler i samfunnsøkonomiske lønnsomhetsanalyser av fjerning av matsubsidier. Det låter jo mer akademisk, men betyr omtrent det samme. Men fagforenings-talsmenn er jo litt uhøflige av og til med plutarki-tilhengerne. Vi mer akademisk anlagte får bare ta det med godt humør. I dag har FN kommet med en rankering av land der Norge er på topp, som vi har kommentert nedenfor.

28. Norge er fortsatt best

24.07.2002 skriver Aftenposten: Norge er fortsatt det beste landet å leve i, viser en rapport fra FN. Human Development Report 2002 fra FNs utviklingsprogram (UNDP) viser at Norge fortsatt ligger på førsteplass i verden når det gjelder såkalt menneskelig utvikling. Indeksen for menneskelig utvikling (HDI) inneholder faktorer som frihet, forventet levealder, utdanningsnivå og inntekt per person. UNDP har rangert 173 and i verden, og Norge ligger på toppen som i fjor. Sverige har klatret ni plasser siden 1990 og er nå det nest beste landet å leve i. Bak Sverige følger Canada, Belgia og Australia. Finland er nummer ti og Danmark ligger nede på 14. plass. Flere afrikanske land kommer dårlig ut i undersøkelsen. På de siste 24 plassene ligger land sør for Sahara. Verst er det å bo i det borgerkrigsherjede Sierra Leone. Moldova er det europeiske landet som kommer dårligst ut, rangert som nummer 105.

"Slike undersøkelser blir jo ganske overfladiske da", sier L. Olsen fra IIFOR. "Frihet" kan jo være så mangt. Det er stor forskjell på "frihet" til å ta seg friheter på andres bekostning, og frihet uten andres frihets berøvelse. Rangsforskjeller kan også komme inn i bildet. Levealder og inntekt i gjennomsnitt per person sier heller ikke så mye. Om øvrigheten stikker av gårde med brorparten av både levelengden og inntekten og folket har lite av begge deler, så kan man jo ikke si at samfinnet er særlig velutviklet selv om disse gjennomsnittsmålene er høye. Mye utdanning er et slit og noe man i hovedsak tar for å skaffe seg et levebrød, altså et input og en produksjonsfaktor, og ikke så mye et output eller produkt som har direkte trivsel/nytte i seg selv på linje med en forbruksvare. Dette gjelder først og fremst yrkesutdanning, men også mer eller mindre tvungen almenutdanning (kanskje til og med i anarkisme). Dette kan da i større eller mindre grad være å anse som et nødvendig onde for å få seg en god jobb og høy inntekt og kunne delta på like fot med andre i samfunnslivet og (der det finnes) demokratiet. Hva man lærer og ikke lærer, og kvaliteten på utdanningen, er jo også ganske vesentlig - ikke bare lengden. Trolig er det dermed mest fornuftig å holde selve utdanningsnivået utenom en slik analyse, og konsentrere seg om fruktene av denne. Ellers står man i fare for å telle et i hovedsak input med output. Det blir også en tendens til dobbelt-telling. (Et unntak kan være lystbetonte frivillige kurs man tar for samfunnsinteresse og/eller hobby, f.eks i studiesirkler - dette er en form for output.) Dermed, når vi ser det fra folkets, og ikke øvrighetens - perspektiv, kan tallene og rangeringen av landene være ganske misvisende.

IIFOR har foreslått en annen indikator for menneskelig utvikling som grovt og delvis avspeiler anarkigraden i samfunnet, basert på demokratisk økosirk; 1. gjennomsnittsinntekten for folket (ikke øvrigheten) som avspeiler økonomien, 2. systemkostnader, rangs- og inntekts-forskjeller herunder også fattigdomsmål - satt opp så det avspeiler relativ frihet for folket, - og 3. levelengde for folket (ikke øvrigheten). Man kan også regruppere en slik indeks og fordele delindeksene på 1. autonomi og 2. sosialisme respektive, siden "faktorenes orden er likegyldig", og lage estimater for disse to variablene separat.

Man kan så bruke formlene knyttet til det økonomisk-politiske kartet til å beregne et grovt estimat på anarkigraden i samfunnet på basis av anslagene for sosialisme og autonomi-graden. Disse formlene og kartet bygger implisitt på den velferdsteoretiske politisk-humanistiske grunnforutsetning om at autonomi og sosialisme, i betydningen respektive den politiske og økonomiske frihet (her regnet i vid forstand inklusive godhet, handlefrihet og demokrati, etc. basert på anarkistiske prinsipper bredt definert) er like viktige for menneskelig velferd og trivsel. Denne humanistiske gunnforutsetningen kan tas som et aksiom, og/eller begrunnes eller illustreres ytterlige. Vi skal ikke ta denne diskusjonen opp i detalj her, bare nevne at om en blir plaget ekstremt og slått ihjel ved vold, tilsvarende ca 100% statisme, eller plaget ekstremt, med økonomisk slaveri, til en sulter ihjel som et utslag av ca 100% plutarki, så er det omtrent ett fett og like jævlig for folk (Enda verre blir det om disse to elementene kombineres i et ekstremt ultrafascistisk holocaust). På den andre siden er "god" økonomi uten frihet og "frihet" uten god økonomi, ikke så mye å skryte av. Er både økonomien og friheten i orden, gjennom en høy grad av sosialisme og autonomi slik disse begrepene er definert i anarkistisk perspektiv, så kan man si at lykken smiler til folket, dvs det er en høy grad av anarki. Disse eksemplene underbygger eller illustrerer den nevnte grunnforutsetningen for det økonomisk-politiske kartet. For folket her til lands vedkommende kan det jo da være betryggende og interessant at ikke bare IIFOR etc, men også statsminister Magne Bondevik i en kommentar til FNs kåring av Norge til det beste landet ( på NRK Alltid Nyheter 24.07.2002) nettopp uttrykker at han vektlegger disse to elementene like mye, i samsvar med det økonomisk-politiske kartet.

IIFOR's indeksforslag for sosial og menneskelig utvikling etc. reflekterer også at øvrigheten som regel både har større makt, frihet, inntekt og levelengde etc. enn gjennomsnittet for folket, grassrota, og at det dermed demokratisk sett er hvordan samfunnet er for folket - inkludert de svakest stillte, ikke øvrigheten - som er mest interessant for å kåre hvilket samfunn som er best. Norge vil nok sannsynligvis komme ut på topp, eller høyt oppe, også her, men for andre land kan det nok skje omplasseringer på listen i forhold til FN-rapporten. Topptunge samfunn med stor arbeidsledighet (og eventuelt relativt mye oklarki, dvs pøbelvelde og mobbing o.l.) vil f.eks i større grad falle igjennom når vi tar utgangspunkt i folkets perspektiv og ikke det nasjonale eller øvrighetens. Anarki er velferd for folket, bredt definert , inkludert frihetsfaktorer og økonomi med markeds og miljøfaktorer".

29. Barnehage og storting - barnehage på stortinget? 1.

25.07.2002. Det er mye rare og noe panikkartede reaksjoner på variasjonene og nå nedgangen i aksjekursene blant den politiske øvrigheten. Det er både delvis fornuft og en del ufornuftige forslag ute å går. Generelt har variasjoner i aksjekursene i og for seg ikke noe særlig realøkonomisk betydning, dersom man ikke gjør unødvendige dumheter på grunn av en ned eller oppgang på børsen. Blant annet har aksjekurs-nedgangen avfødd en nokså tøvete diskusjon om prisen på barnehageplasser og volum på tilbudet. Forbruker-prisen, dvs egenandelen, på en barnehageplass må naturligvis settes etter ut fra hva som er samfunnsøkonomisk mest lønnsomt til enhver tid. Ved effektiv drift og god miljøkvalitet, vil dermed optimalt volum nås, og resten av inntektene til barnehagene skal dekkes over den mer generelle avgifts- og skattesekken.

Når stortinget med Carl I. Hagen (fra feriestedet sitt i Spania) i spissen i dag opptrer helt byråkratisk og forsøker å oppkaste seg til sjef over Norge, dvs sjef over både Norges Anarkistråd (NACO), Statsrådet (STACO), Folket, fornuften og IIFOR, etc, bør naturligvis dette ikke godtas, selv om det kanskje kunne få interessante politiske følger med et kabinettspørsmål på saken og eventuelt statsrådskifte. Anarki er rasjonell, frihetlig sosialisme, bl.a i følge professor Noam Chomsky. Blir det irrasjonelt, "stå på krava på tørre møkka" som Carl I. Hagen i dag proklamerer, dvs makt over rett, - så må dette motarbeides.

Stortinget har rent byråkratisk og temmelig hodeløst apt etter svenskene og vedtatt en egenandel, barnehagepris til forbruker, per måned på 1500 NOK (som forøvrig er mer enn 1500 SEK for tiden). Det er ikke sikkert en skikkelig nytte-kostnadsanalyse vil gi denne (marginal-)prisen. Norge har også en vesentlig høyere inntekt, også for barnefamiliene - enn Sverige, og det er da naturlig å sette kvaliteten høyere enn over kjølen bl.a. Dette impliserer isolert sett høyere egenandel, pga færre barn pr ansatt og høyere kvalitet på rom, leker etc. enn i Sverige.Egenandelen må imidlertid uansett settes ut fra hva som er samfunnsmessig mest lønnsomt under de rådende forhold ellers, under hensyn til helheten og de berørte individer. Dessuten må kontantstøtten revurderes og sees i sammenheng med barnehage-tilbudet. Vitsen med mer barnehagebruk og kollektivt barnepass forøvrig (f.eks dagmamma) er jo primært å få frigjort mer arbeidskraft alt i alt, øke arbeidstyrken så man netto får frigjort mest mulig arbeidskraft for mer produktive formål, få denne ekstra arbeidskraften i arbeid - og derigjennom få større nasjonalprodukt = realinntekt og dermed større velstand og velferd her i landet.

Hele poenget er at det ved kollektivt barnepass er stordriftsfordeler i forhold til individuell privat familiebasert pass, når familiene er små. Egenandelen må dermed settes så lavt at et optimalt antall barn er i barnehage eventuelt hos dagmamma, så man får frigjort det man kan av arbeidskraft netto. Dette betyr at barnehager og annet barnepass ikke kan betraktes som en vanlig bedrift i en samsfunsøkonomisk lønnsomhetsbetraktning. Produktet er todelt og lages både på tilbuds og forbrukersiden. Produktet består av barnepass og frigjort arbeidskraft på konsumentsiden, som ved å sysselsettes i næringslivet gir økt verdiskapning. Denne duale karakter av produktet gjør at prissettings og volum-tilpasningen blir helt spesiell, i forhold til andre typer bedrifter. Bare viss det ikke blir frigjort arbeidskraft i forbruksenhetene som finner sin anvendelse i næringslivet, blir barnehage likt med en vanlig bedrift. I så fall er det normalt ingen merkbare stordriftsfordler, og prisen skal settes lik marginalkost som da er ca lik gjennomsnittkost. Vi skal se på et eksempel for å illustrere poenget.

Spesielt hjemmeværende enslige mødre/fedre med ett barn (og familier med to voksne og en av dem hjemmeværende med ett barn) er en uhyre ressurs-sløsende omsorgs- og oppdragelsesform. Om en barnepasser i barnehage eller dagmamma kan håndtere 5 barn kvalitets-sikret, så kan man netto få frigjort 5 - 1 = 4 årsverk om 5 enslige hjemmeværende mødre/fedre med ett barn setter ungene i barnehage eller bruker dagmamma, da dette bare krever 1 årsverk mer i barnehagesektoren eller 1 dagmamma, - og om alle 5 kommer i jobb blir altså nettoen 5 - 1 = 4 årsverk. Til en gjennomsnittsinntekt av 200 000 kroner vil da nettogevinsten bli 5x200 000 - 200 000 = 1 000 000 - 200 000 = 800 000. Har det vært ledig rom i eksisterende barnehager eller en dagmamma benytter de tidligere hjemmeværendes leiligheter (som da blir stående tomme på dagtid) til barnepasset, blir dette (800 000) en nettogevinst. Full-kost dekning (vanlig privatisert markedspris) er da lik en barnepasser til 200 000/5barn = 40 000 kr. Tar man en så høy pris vil rimeligvis ingen av de hjemmeværende gå ut i jobb, men leve på stønad i tilfelle enslige, eller på samboer/stønad i tilfellet med to voksne og ett barn med en hjemmeværende.

Dermed vil den samfunnsmessig lønnsomme egenandelen, riktig egenbetalt stykkpris, måtte settes så lavt at alle 5 går ut i arbeid. Det kan godt være at dette bare vil skje dersom egenandelen er vesentlig lavere enn 1500 kroner per måned. Det kan f.eks være mer riktig å sette denne til noe mye lavere for å få realisert arbeidskraftspotensialet. La oss anta at dette kan skje ved 2000 kr. egenandel per år. Dermed blir samlet inntekt fra egenandelene bli 10 000 og resten 190 000 må dekkes over skatteseddelen til de fem som kommer i arbeid. Det blir en skatteøkning på 190 000/5 = 38 000 hver seg. Dvs optimal skatteøkningen per snute per år er på 38 000 kombinert med egenandelen på 2000.

Kan man få lokket alle de enslige mødrene/fedrene og andre hjemmeværend med ett barn ut i arbeid selv med en høyere egenandel, så skal dette høye nivået brukes, for det er ingen grunn til å ta mer over skatt enn nødvendig. Folk liker ikke å betale skatt, bl.a fordi det rent individuelt og isolert sett er en tvungen innbetaling, (selv om man demokratisk kan ha stemt direkte eller på partier som har den ønskede skatteprofil, og/eller på annen måte har deltatt i den offentlige beslutningsprosessen som har resultert i skattevedtaket, og dermed som en del av kollektivet, på like fot med andre, også fritt og ikke tvangsmessig har deltatt i denne kollektiv beslutningen om skatten, og dermed er innstilt på å betale sin rettferdige del som en del av en kollektive løsning). Kollektive løsninger virker som regel nyttemessig nesten alltid litt "firkantet" og skatten bør dermed være et minst mulig beløp, så lenge man får realisert den optimale, samfunnsmessig mest lønnsomme løsningen, dvs her at alle 5 kommer i arbeid. Å overlate mer enn optimalt og strengt nødvendig til politiske og kollektive beslutningsorganer, vil som regel gi suboptimale og byråkratiske, i denne forstand "firkantede", løsninger. Men dette betyr naturligvis ikke at alt optimalt kan individualiseres. Anarkismen er ikke bare individuell frihet, men også kollektiv frihet, hvor individet deltar på like fot med andre berørte i beslutningsprosess og implementering av løsninger, når dette er strengt nødvendig og optimalt.

Må man bygge mer barnehage-lokaler, kjøpe mer leker etc., kommer nåverdien av byggekostnaden, vedlikehold etc. neddiskontert og regnet per år delt på 5 (antall nye unger i kollektiv omsorg) i fratrekk som økte kostnader i nytte-kostnadsanalysen og trekker ned den samfunnsøkonomisk lønnsomhet av barnehagesatsingen. Bruker man halvoffentlige (delvis offentlig lønnede) dagmammaer, så blir det imidlertid ikke ekstra lokalkostnader etc. Dette kan derfor sees på som en særdeles lønnsom form for kollektivt barnepass, om kvaliteten sikres.

En kan forøvrig merke seg at for familier med fem barn eller mer og en hjemmeværende til å passe på dem er det ingen gevinst å hente samfunnsmessig på å sette ungene i barnehage. Da går vinningen opp i spinningen og vel så det. Regningen da blir 1 ny barnepasser = 200 000 og 1 hjemmeværende ut i jobb = 200 000 dvs 200 000 - 200 000 = 0 samfunnsøkonomisk gevinst. Til fratrekk kommer også eventuelle nødvendige utvidelser av barnehage-lokalene etc. Dette betyr at egenandelen må settes så høyt at 5-barns familier og mer enn 5 barn beholder sine unger hjemme, eller på andre måter hindres adgang til det offentlige skattesubsidierte tilbudet. I dette tilfellet er det samfunnsøkonomisk ulønnsomt å benytte kollektivt barnepass, om ikke andre forhold kommer inn i bildet. Et problem kan være at man kan trenge en relativt lav egenandel for å lokke de enslige og andre hjemmeværende med 1-barn ut i arbeidslivet (og benytte barnehage/dagmamma), og kanskje en høy egenandel for å holde 5-barnsforeldre hjemme. Det må da være et topris system eller en pris-skala som avspeiler den samfunnsmessig mest lønnsomme løsningen. Lav pris for de med ett eller to barn, og høy pris for de med mange. Ellers blir det ikke samfunnsmessig optimalt. Det mest tøvete er at par med flere barn sender en del i barnehage og dermed tar opp plasser for enslige mødre/fedre og andre 1 barnsfamilier med en voksen hjemmeværende, og samtidig sitter igjen med ett barn hjemme og er hjemmeværende med det. Da blir det bare samfunnsmessig kostnad og ingen gevinst av dette, samt betaling for latskap. Sånt går ikke an. Det kan vel ikke være en relativt fattig offentlig kasses oppgave å skatte-finanisere økt (uoptimal, ineffektiv og urettferdig) fritid for hjemmeværende.

Det er nokså klart at det er optimalt med mange flere kollektive barnepassplasser i Norge enn i dag og bruk av disse, og egenandeler og skattefinansiering, utbygging av barnehage- og dagmammaplasser og prissystem bør utformes i pakt med dette. Men bare de tilfellene som reelt frigjør netto arbeidskraft, og jo mere jo bedre, er interessante samfunnsøkonomisk. Skal nye barnehager og halvoffentlige dagmammaordninger bygges ut trinnvis må naturligvis enslige mødre/fedre hjemmeværende med 1 barn, samt familier med to foreldre og 1 barn med en hjemmeværende voksen fases inn først. Dernest de med to barn og en hjemmeværende voksen. Så familier med en hjemmeværende voksen og 3 barn. For de med 4 barn er gevinsten marginal og ingen med 5 barn eller flere må få en eneste skattesubsidiert barnehage plass. Dette gjelder altså om man satser på kvalitets-stell med maks 5 barn per voksen barnepasser. Folk som ikke går ut i full stilling bør ikke få barnehageplass. Det bør altså være et krav om at bare tidligere hjemmeværende med barn som går ut i full jobb, får offentlig barnestellplass. Andre, altså de som fortsatt blir hjemmeværende, men opptar plass i barnehage eller hos dagmamma bør normalt ganske enkelt nektes slike skattesubsidierte plasser da det ikke gir merkbar samfunnsmessig gevinst. Et alternativ til nekting av plass er at prisen for slike er satt til full markedspris (100% egenandel), altså 40 000 pluss eventuelt lokale-kostnader etc. i dette eksemplet, da det i dette tilfellet som nevnt ikke er samfunnsøkonomiske stordriftsfordeler. Disse kan imidlertid like godt ordne seg med helt private barnehager, uten offentlige tilskudd.

Halvoffentlig finansierte og utdannede dagmammaer er som antydet over kanskje noe å satse på, da slikt kollektivt barnepass ikke krever bygging av kostbare barnehager, fordi man kan benytte leilighetene til den frigjorte arbeidskraften. Videre, en så lav pris som 1500 NOK x 11 måneder (i det vi tar bort en måneds ferie) = 16 500 per år er trolig en noe lav egenandel, spesielt for flerbarnsfamilier. Men som sagt, egenandelen må settes så lavt at de som driver urasjonelt barnepass, dvs privat familiepass med mindre enn ca 4- 5 barn pr passer, kommer i arbeid ute istedet, og stordrift basert på kvalitet utnyttes. Dette er sannsynligvis ca 5 barn per passer, kvalitets-sikret. Det som ikke tas på egenandel, bør stort sett tas inn i økt skatt på de samme barnefamiliene, de ca 40 000 (i dette eksemplet) må betales uansett. Gevinsten ligger da i at netto frigjort arbeidskraft kommer i lønnsomt arbeid i offentlig og privat sektor og at man da får mer inntekt både til å betale økt skatt (og egenandel) for å dekke de økte barnepassutgiftene kollektivt - og i tillegg en god del inntekt ekstra for andre formål. Man kan ikke få i både pose og sekk, dvs alle barna det er effektivt å ta ut i kollektiv omsorg til en lav egenandel, og ikke betale økt skatt. Som nevnt i hovedsak bør nok barnefamilene ta den økte betalingen over skatteseddelen selv, da de samme familiene også får hoved-gevinsten i form av høyere inntekt.

En må imidlertid merke seg at det blir galt å ta all betaling over skatteseddelen (null i egenandel). Da blir det normalt alt for mye kollektivt stell og/eller kø. Det er også galt å ta all betaling over markedet, fullkostdekning via egenbetaling. Da blir etterspørselen og tilbudet mindre enn optimalt i samfunnsperspektiv. Det riktige, som gir best samfunnsøkonomisk løsning er å betale noe via egenandeler (positiv forbrukerpris) og resten via skattesystemet, fortrinnsvis blant de som er direkte berørt, på en slik måte at stordriftsfordelen ved kollektivt barnepass blir optimalt utnyttet, dvs for familier med få barn. De som har mange barn utnytter stordriften i barnestellet stort sett selv. Der er det lite til ingenting å hente på kollektivt barnepass, som belyst ovenfor. Finner man ikke en nøyaktig entydig prisliste av nytte-kostnadsanalysen i første omgang, får man prøve seg fram og sette en relativ høy egenandel først, og så redusere egenandelen/skattesubsidie forholdet (i samsvar med økning av tilbudet av barnepass-plasser) til hele arbeidskraftpotensialet etterhvert er frigjort og satt i produktivt arbeid i næringslivet - og ikke blir gående ledig.

Når stortinget har tabbet seg ut byråkratisk på denne måten, ved å ta et tall så og si ut av ut av luften (1500 neste år? per måned per barnehageplass) uten egne undersøkelser, må det naturligvis gjøre et nytt, mer fornuftig vedtak i saken - man må justere seg etter fornuften - og ikke "stå på krava" som et slags stalinistisk AKP-underbruk eller populistisk Frp-"sjefen har alltid rett" organ.

Kontantstøtten bidrar til å binde arbeidskraft kunstig i privat omsorg, og er dermed i hovedsak kontraproduktiv, om kvaliteten på oppdragelsen og omsorg er tilstrekkelig i barnehagene/dagmamma, noe den bør bli. Dermed bør denne byråkratiske støtteordningen antakelig avvikles når barnehage-tilbudet/dagmamma utvides etter fornuften og samfunnsmessig lønnsomhet. Hele barnestellpakken må dermed revurderes av et kompetent forskningsorgan på nytte-kostnadsanalyse, som kan knytte til seg relevante eksperter på barnestell-kvalitet og kostnadseffektiv drift i barnehage-sektoren og holde dialog med stortinget, kommunene og andre relevante organer. Det finnes sikkert flere institutter som kan gjøre jobben, eventuelt i samarbeid. IIFOR kan på dugnad lage en grov disposisjonen for et slikt prosjekt. Det skal ikke være nødvendig å belaste skattepengene ekstra for sånt. Dette bør folk kunne ordne på dugnad.

26.07.2002: Snyter foreldre for priskutt: Barnehagesatsene går ikke ned fra 1. august, selv om statsrådet har bevilget 200 kroner pr. barnehageplass av skattepengene akkurat til det formålet. De fleste kommunene endrer ikke prisene. Reduksjonen i egenandelene bør naturligvis i sin helhet veltes over på relevante forbrukere, men dette er ikke alltid så lett. Skulle ikke forundre meg om en del av støttebeløpet indirekte eller direkte havner i lomma på kommunetopper i form av høy lønn, toppgasje, eller surres vekk i byråkrati på annen måte. At NRK-Alltid nyheter refererer at en SV-topp, Karin Andersen,"forstår kommunenes prioritering" i denne sammenheng gjør ikke bekymringen for dette mindre, snarere tvert i mot. Øremerkede penger bør jo gå til det de er øremerket for.

IIFOR kommer til å send ut et helt foreløpig prosjekt-forslag i neste uke, for høring på e-mail til stortinget og andre utredningsmiljøer. Så kan alle bidra med sitt - GRATIS. Til og med Carl I. Hagen! Nytte-kostnadsanalyse er både spennende, lærerikt og interessant. Et godt alternativ til kryssord og quiz-nøtter i ferien.

Det ligger vel i dette nytte-kostnadsanalyse-eksemplet implisitt en foreløpig disposjon for hvilke faktorer som må belyses nærmere så en kan få lagt en rasjonell plan for utbygging av barnepass-sektoren, og implementert denne det vil si

1. optimal fordeling på barnehage og eventuelt halvoffentlige dagmammer (eller dagpappaer), kontra pass basert på hjemmeværende - privat,

2. en utbygging i pakt med innfasingen nevnt over, altså først de med 1 barn per hjemmeværende, så de med 2 etc. Man må altså skaffe seg oversikt over dette arbeidskraft-potensialet.

3. Dessuten må en få oversikt over kostnadene utover lønn for barnehagenes vedkommende, altså lokaler, tomt, utstyr, leker etc. Dette vil også kunne påvirke hvor langt en vil gå i å slippe til større familier i kollektivt barnepass. Jo mer ekstra kostnader - desto mindre lønnsomt, er hovedregelen.

4. Det samme vil antall barn per passer, dvs kvalitets-sikringen på denne måten påvirke. Optimalt antall barn per passer må fastsettes.

5. I tillegg må utdanningskostnadene for kvalitets-sikrede barnepassere trekkes inn, og eventuelt også kostnader ved utdanning for å få den frigjorte arbeidskraften i full jobb i næringslivet. Om en også skal trekke inn husarbeidet utenom barnepasset i vid forstand kan også diskuteres. Men i dag, med mye halvfabrikata og ferdigmat, salater og annen kvikk-mat, mye husholdningmaskiner og høy standard på boligene, etc. er dette et mer marginalt element, som antakelig ikke behøver å tillegges så mye vekt i nytte-kostnadsanalyser når samfunnsmessig lønnsomhet av mer eller mindre offentlig barnepass skal vurderes. Man kaster til vanlig ikke bort mye tid på dette uansett. At en kan legge mye arbeid i festmat, er en annen sak, men det er gjerne i helgen eller i ferien. Dessuten går mange mer ut og spiser enn tidligere. Om dette er kvalitets, miljø og arealmessig effektivt i forhold til prisen, kan diskuteres, det er ikke alltid kollektive løsninger er mest effektive og bra, men det er uansett ikke noe å legge så mye vekt på i en slik barnepass-analyse som vi her legger opp til.

6. Dessuten må innfasingen kombineres med en tilstrekkelig ekspansiv makro- og næringsøkonomisk politikk så økningen i arbeidsstyrken virkelig kommer inn i mest mulig produktivt arbeid, dvs det som gir maksimal nytte minus kostnader i samfunnsøkonomisk perspektiv. En kan forøvrig merke seg at nasjonalproduktet, NNP eller BNP, i dette eksemplet vil øke med 1 000 000 NOK om alle 5 kommer i fullt arbeid, mens nettoverdiskapningen faktisk bare er på 800 000 NOK, da det krever at en person blir bundet opp i kollektivt barnepass, dvs at dette er nok et eksempel på at NNP og BNP ikke reflekterer verdiskapningen på en korrekt måte.

7. Kontantstøtte-ordningen er kontraproduktiv og bør avvikles til fordel for mer og optimalt kollektivt barnepass. Pengene spart på dette kan settes inn som en del av satsingen på kollektivt barnepass. Dessuten må fordelingen egenandel (brukerpris per barnepass-plass) kontra skattefinansiering og hvem som skal betale skatten avklares nærmere. Generelt må dette innordnes den almene økonomiske-politikken. Forholdet til kommunene må også avklares.

8. Arbeidsledigheten er jo for tiden økende i Norge, og det virker ganske malplassert å sette i verk kostbare barnepass-tiltak for å øke arbeidstyrken nå, når en ikke evner å få bukt med den nåværende økning i ledigheten engang. Man får vel først begynne å få arbeidsledigheten ned mot sveitsisk nivå, før man går sterkt inn med tiltak for å øke arbeidsstyrken. Folkebladet/IJ@ har diskutert hvordan dette kan gjøres rasjonalt flere steder. Byråkratiske "handlingsregler for avkastningen av petroleumsfondet" og såkalt "inflasjons-styrt rentepolitikk", virker ikke umiddlebart optimalt i den nåværende situasjon. Det er KrF, ikke Frp som er i vippeposisjon. Populistiske reve- og barnestreker a la Argentina, fra ulike partier, bør dermed ikke hindre en optimal økonomisk politikk via stortinget.

9. Eventuelt.

10. Feedback mottas med takk, men når dette mer prinsipielle nå er foreløpig belyst og delvis avklart, har ikke IIFOR noen ide om å delta i en helt detaljert utredning. Det er nok av forsknings-institutter og departementale organer som kan gjøre 'fotarbeidet' i nytte-kostnadsanalyse, altså sy skoen etter denne lesten. Men IIFOR vil følge med for kritiske kommentarer etterhvert som saken utvikler seg. Dette opplegget viser forøvrig klart at nytte-kostnadsanalysen må bygge på politiske forutsetninger som valg av kvalitets-standarder etc., men også en relevant samfunnsøkonomisk modell-ramme for analysen for å kunne bli rasjonell. Derfor må en dialog mellom stortinget og det offentlige rom, og forskningsinstitutter som skal foreta analysen skje. Dersom de politiske forutsetningene ubetinget skal tas av økonomene blir det ekspertvelde, ikke reelt demokrati og anarki. Ekspertene (som IIFOR, og andre med samfunnsvitenskapelig kompetanse) skal bidra med sitt, men ikke overkjøre folket, politikere og media, det offentlige rom. Dette opplegget er et godt eksempel på det Frisch kalte 'det tredje alternativ', se linken til artikkelen om det "uopplyste pengevelde" over. Kommer ikke ekspertene inn i bildet på denne måten, går det også galt. Da blir det lett synsing, overbudspolitikk, ineffektivitet og urettferdighet, og at det går over stokk og stein.

V. h. L. Olsen, IIFOR, forskningsavdelingen

26.07.2002: Da sier jeg igjen GOD HELG til alle våre kontakter blant media, folk og øvrighet. Behovet for å "feste øksa", før Norge går av skaftet, er nok heller ikke blitt særlig mindre denne uken, snarere tvert imot, til tross for at FN setter Norge høyt. Nå må det tas hand i hanke, for å rydde opp i tendenser henimot "det uopplyste pengeveldet", røverbaronier,"masters of the universe" og oklarki, samt holde Norge på den tredje vei som Ragnar Frisch anbefalte, mer rasjonall, frihetlig sosialisme, dvs anarkisme, ikke grøftekjøring til høyre eller venstre, eller rygging nedover på det økonomisk-politiske kartet.

V. h. S. Olsen - NACO.

30. Barnehage og storting - barnehage på stortinget? 2.

Oppdatert i uke 31. 29.07.2002. Ja - en foreløpig test av arbeidshypotesen indikert ved spørsmålet til over ga følgende resultat:

1. Barnehage og storting - Blir barnehagesatsingen noe av? Spør Hallvard Bakke i dagens kommentar i Dagsavisen. Stikkord: Bondevik har lovt å følge opp stortingets vedtak om barnehageplasser til 1500 NOK per måned. Antydet prislapp ca 5, 5 milliarder NOK. Vanskelig å kombinere med lovte 31 milliarder i skattelette fra samarbeidskameratene. Lavere skatt eller subsidierte barnehageplasser går ut på ett, ergo - pengene er ikke problemet. Sverige har bommet med sin "maxtaxa" på 1500 SEK. Etterspørselen etter plasser øker mye og blir større enn beregnet (les: overoptimalt og dermed urasjonelt). 40 000 nye barnehageplasser krever minst 4000 nye førskolelærere, i tillegg til de 2000 vi mangler fra før, skriver Bakke. "Skal de nye stelle 40 000/4000 = 10 barn hver da? - Det blir ikke kvalitets-sikkert", sier A. Quist fra anarkofeministene IAF/AFI: "Dette smaker ikke av anarki, men sosialdemokrati og halvstalinisme! Et anarki som Norge må ha høyere kvalitets- standarder på barnepass enn det lyserøde svenskeveldet (med en dash av brunt, som syndikalistavisen Arbetaren nylig påviste) og det brunrøde diktaturet på Cuba.

Bedriftsbarnehager med fullt statstilskudd og gratis plass er foreslått - med prioritet for egne ansatte. "Det kan lett bli uoptimalt for stort tilbud og etterspørsel , i det familier med flere barn kan ta opp plass for ett-barnsfamilier, slik at frigjort arbeidskraft blir lite eller null, " fortsetter A. Quist. Satsingen til de fire partiene på tinget er tilsynelatende backet opp av en meningsmåling fra Opinion/Aftenposten med 67% for, 26% mot og 7% vet ikke. Høyre-velgere har 57% for. Men 84% tror ikke det blir noe av, kun 10% tror løftene blir innfridd. Ikke så rart at folk er skeptiske sett i historisk perspektiv: Stoltenberg-statsrådet lovet 6000 nye plasser for barn under 3 år - resultatet ble 800. For i år var målet 10 000. Nå justeres dette ned til 7500. Et problem er at stortinget setter målene mens kommunene skal gjenomføre dem. Fordelings-skjevheter diskuteres. Statistisk Sentralbyrå har regnet ut at økt barnetrygd fra tredje barn og oppover gir størst utjevningseffekt. "En generell lav egenandel på barnepass vil trolig gi barnerike familier uoptimalt antall plasser", sier A. Quist: "- Og hvis den skattebetalte andelen tas fra barnetrygden vil det ikke bare kunne bli ineffektivt, men også kunne gi skjevere fordeling." Konklusjonen er at til tross for løftene, er det ikke sikkert at de foreliggende forslagene blir fulgt opp. Forslagene er heller ikke i samsvar med konklusjonene fra nytte-kostnads eksemplet fra IIFOR, dvs de har ikke tatt hensyn til hovedpoenget ved mer offentlig barnepass - at det skal frigjøre mest mulig arbeidskraft for produktive formål - og at egenandels-prisene og subsidier over skatteseddelen må settes deretter. Det er dermed trolig like bra det foreliggende forslaget til barnehagesatsing blir skrinlagt, og at en mer optimal satsing settes i stedet, basert på en grundig nytte-kostnadsanalyse f.eks utarbeidet etter IIFORs prosjekt-disposisjon nevnt over.

2. Barnehage på stortinget? Dagens Dagblad (29.07.2002) og Sommeråpent på NRK TV1 bekrefter hypotesen om at Stortinget av og til er mye likt en 'barnehage', dvs ikke basert på voksne folk, men mye barne- og røver-streker og faenskap, oklarki med nær 666 promille autoritærgrad. To "småpsykopater" av noen unge damer på Tinget (begge 26 år), Inga Marte Thorkildsen (SV) og Ine Marie Eriksen (H), som i følge visepresident Inge Lønning går Carl I. Hagen en høy gang i hersketeknikk ved å spille forurettet og "prügelknabe"uten virkelig grunn, får passet påskrevet av nettopp Carl I. Hagen: "- Bli tørr bak ørene. De jentungene, kan ikke tro de skal komme - uten erfaring og med lite kunnskap - og bli hørt fordi de er jentunger". Jørgen Kosmo har fått beskjed av de to småheksene om at han er en del av "de herskende gubber på Tinget". Per Sandberg (Frp) er en "sleip jævel" og en "kynisk mann som representerer et lavmål i politikken", i følge hekseungdommen. Kynikeren og sleipdjevelen på sin side mener utskjellingen er en usaklig hevn fordi at han vant over SV-heksa i et innringningsprogram om innvandring i vinter: "Inga Marte Thorkildsen tapte så det suste" slår Sandberg fast. Han tar kritikken "med knusende ro" og sleipjævelen kårer uten omsvøp ungheksa fra SV som "taperen".

"Gubbeveldet består både av menn og kvinner" i følge jyplingene og indikerer dermed at 'tvekjønnede hekser/djevler' også finnes på tinget. Hill-Marta Solberg svarer: "Uforskammet". "Enkelte bruker hersketeknikker,..." sier Sylvia Brustad. Parlamentarisk leder i Høyre, Oddvar Nilsen, "ønsket ikke kommentere utspillet"; Ine Marie (H) hevder på sin side at hun ble "urettmessig refset" av Kosmo og ble "helt shaky". Høyres Inge Lønning "er en av de verste" i følge Inga Marte (SV). Lønning svarer: "De burde lære seg noen herskerteknikker med en gang. Politikk dreier seg om makt, og alle politikere ønsker å herske. De lider ikke akkurat av sjenanse, så det er rart de føler det sånn." Han blir stemplet som "sjuende far i huset" sammen med Carl I. Hagen - av den lille SV-heksa naturligvis, som også mener Hagen er en "flisespikker" og "får henne til å føle usikker på en ekkel måte". "Ja, ja - vi merker oss de partipolitiske markeringene, og legio hersketeknikker i bruk både av hekser og djevler, unge og gamle - på Tinget," sier L. Jakobsen fra Internasjonalen, som er bekymret både over arbeidsmiljøet på Tinget, og over "barnehagens" evne til å foreta optimale vedtak på folkets vegne, dvs om det fungerer av folket - for folket: "Hvorfor ikke likegodt kalle Tinget for Blokksberg og sesjonene for heksesabatter? Dermed blir Stortingsvalget et spørsmål om hvem som skal dra til Blokksberg! - Jeg er ikke sikker på at IIFORs saklige utspill om barnepass i Norge få større tjangs enn en 'snøball i helvete' når saken kommer opp på Tinget!"

"Tja, det kan vel hende autoritærgraden og oklarkiet på Tinget avtar noe når høstsesjonen kommer i gang," sier S. Olsen fra NACO: "Selv om det noen ganger smaker av litt av et helvete og 'barnehage' på Tinget, behøver vi ikke male 'fanden på veggen' sånn uten videre. Inge Lønning mener jo f.eks at dette utspillet dreier seg om (råtne?) "tomater i agurktiden" og indikererer altså et media-spill hvor 'småheksene, de tvekjønnede og hanndjevlene' er unødvendig trukket opp og satt opp mot hverandre av journalistene. Dagbladet ved Kaja Haldorsen & Co fyrer i hvertfall godt opp med overskriftene: "Gubbene glefser tilbake","Jentene lirer av seg dumheter", "Stortinget er den eneste arbeidsplassen i landet det er godtatt og oppføre seg bedritent", "Skjelte ut Hagen - nå får de svar"og "Bli tørr bak ørene". Det kan jo hende at "killertomatene"på Tinget blir til mer normale 'grønnsaker' og 'pumpkins' og ikke så mye 'hotheads' utpå høsten når sommervarmen har gitt seg litt, og media og det offentlige rom forhåpentligvis blir mer kjølig og saklig innrettet. 'Jentungene' påpeker jo også at pressen har overdrevet en del, og at det egentlig ikke var så ille på Tinget.

"Barnehagen" fortsetter på NRK-TV1 01.08.2002: ... Og vi vil heller ikke tilbake til statismen og sosialdemokratiet.... (Fra FB's EU-debatt). Debatten var mellom Bondevik og Stoltenberg: Sistnevnte konstruerer opp og prater om "ørten" typer av forvirring i sentraladministrasjonens politiske system (les kaos = "anarki" = "uten erke"), og roper på "sterk mann" (seg selv må vite = erkesosialdemokraten), sterkt statsråd = regjering og ikke lenger anarki - og vil ha KrF og Sp som gissel i en SV+Ap dominert regjering. Det blir for statlig og fundamentalistisk til å være interessant. Det er bra at det er litt "bauting fram og tilbake" og debatt samt dialog i det offentlige rom, så en får belyst ulike standpunkter - og at Stortinget har det siste ord (altså når det ikke er folkeavstemning) i sentraladministrasjonen, på det konføderale nivå her til lands. Statismen til Ap, med blåkopier A4 skjemastyring servert fra toppen og ned, - halvstalinistisk flertallsdiktatur - var en sorg for landet og en parodi på demokrati. Det er mye bedre nå! Derimot et "Grønt Gras"-type statsråd med V,KrF,Ap,Sp kan som nevnt over muligens være noe... Da i tilfelle med en anarkistisk innretning på politikken! Og ikke Ap-PM... SV, Frp og RV holder ikke i statsrådet, selv om ikke alle er like autoritære i disse partiene.

Bondevik ville naturligvis ikke være med på Stoltenbergs opplegg, henviste til indre motsetninger (stater i staten) og fare for handlingslammelse i et slikt statsråd - og mente vel at det nåværende ca 53% anarki var bedre orden enn flertallsregjeringen SV,Ap,Sp,KrF foreslått av Stoltenberg. Magne har også truet med kabinettspørsmål om han ikke får igjennom statsbudsjettet til høsten uten for mye overbudspolitikk og populistisk vrøvl. Carl I Hagen har jo kommet med en rekke utspill i retning populistisk overbudspolitikk i sommer. 04.08.2002 melder Aft.p. Etter Stoltenbergs uttalelser om at høstens statsbudsjett først og fremst er "Regjeringen" og Frp.s ansvar, svarte statsministeren med å kalle ham "uansvarlig", mens KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland mente det var "et barnslig og umodent utspill".

"Das war eine grausame salbe", sier L. Jakobsen, som jo ikke er kjent for å legge fingrene mellom selv i enkelte tilfeller: "Bondevik prater for mye om at han skal regjere og om regjeringen. Han låter av og til som en hersker og regjerer og ikke minister, som egentlig betyr 'folkets tjener', han prater som en "sterk mann" og regjeringssjef i en regjering, og ikke et statsråd som han de facto er talsmann for. Han glemmer visst at Høyre har flertallet i statsrådet, og andre enn statsrådets partier har flertallet på Tinget. Dessuten har han det offentlige rom og sterke organisasjoner samt media og folket å forholde seg til. Og så er det dette med ettermæle da... Derfor burde han ikke blåse seg så mye opp. Kom ned på bakken Bondevik! At Svarstad Haugland, en av de virkelige 'heksene' på Tinget i dag erklærer at hun tror på helvete, er jo forøvrig heller ikke noe å undres over. Stortinget er jo helvete nok i massevis, skal en dømme etter sommerens utspill i media i retning oklarkisk "barnehage".... Når vi snakker om barnehagefinansiering og den kontraproduktive kontantstøtten, så fungerer den altså reaksjonært og populistisk, og den er utvilsomt Svarstad Hauglands og Bondeviks verk, og bør like utvilsomt avskaffes snarest til fordel for et rasjonelt, frihetlig, barnepass, som IIFOR har foreslått.

(07.08.2002 har Bondevik ett innlegg i Aftenposten under overskriften "forsøpling av politisk debatt", der han mener seg feilsitert på spissformuleringen over, men bekrefter stort sett innholdet, og da er man vel kanskje bortimot like langt? red .merk.)

31. Kontantsstøtte ideen og andre saker hos vårt finske broderfolk

04.08.2002 Kontantstøtte-ideen ble i sin tid "importert" fra det relativt populistiske Finland, hvor bl.a den sterke presidenten har hakekors og jernkors i sitt offisielle flagg, og hvor altså kontantstøtten er en del av den finske Nasjonale Samlings-regjerings "Kinder, Kirche und Küche" politikk. NRK rapporterer om at den finske regjering krangler like mye som Stortinget på sitt verste, altså a la autoritær "barnehage". Finland er verstingen blant de nordiske land (her regnet eksklusive Baltikum) når det gjelder populistisk/fascistoid politikk og det uopplyste pengevelde, med relativt store lønns og rangsforskjeller, inklusive stor arbeidsledighet, mye fattigdom,og ganske mye ineffektivitet og urettferdighet samt mafia. At den finske ambassade i Oslo for relativt kortere tid siden (på slutten av 1990-tallet) klarte å tabbe seg ca 100% ut ved å invitere flere norske krigsveteraner sammen med en del NS-frontkjempere på et "hyggetreff" i finsk Nasjonal Samlings ånd", bare viser hva vi her har å gjøre med. 'Kjakan' Sønstebø troppet opp og fortalte ambassaden "hvor David kjøpte øllet". Hadde ikke Folkebladet nå i ettertid fått tips fra det norske krigsveteran-miljøet og også takk for vår dekning av "kammerlås-saken" som en trofast HV, hjemmefront, Milorg (og Anorg) avis, hadde antakelig dette typiske finske UD-populistrøret aldri kommet for en dag i pressen - men nå slipper vi altså nyhets-bomben om denne skandalen.

Bondevik burde forstått at kontant-støtten er noe reaksjonært populistisk møl, og holdt seg for god til å "importere" sånt som binder folk irrasjonelt til kjøkkenbenken og barnepass, her til lands. Han burde luktet lunta når finnene er et foregangsland når det gjelder kontantstøtte. Vi vil forøvrig sende en solidarisk hilsen til det plagede finske folk, arbeiderklassen inklusive AFIF, som selvfølgelig ikke hefter for påhittene til den populistiske overklassen og øvrigheten i landet. Øvrighetens krumspring forkleiner naturligvis heller ikke den finske arbeiderklassens plass og popularitet innenfor Norden, snarere tvert i mot - med en sånn populistisk overklasse fortjener de ekstra solidaritet og respekt. Hele NAC og AI støtter naturligvis våre finske kamerater i boikottaksjonen mot det finske nazi-presidentflagget. At det går an å ha et sånt offisielt flagg i det hele tatt i et demokrati, er høyst forunderlig og skaper avsmak for den finske politiske øvrigheten. At den finske øvrigheten med feltmarskalk Mannerheim i spissen i 1942 i sitt "Ord til den finske forsvarsmakt 1917-1942" kunne prestere følgende erklæring: "Jeg kaller dere til å følge meg i den hellige krig mot vår nasjonale fiende. Fra sommerens graver reiser seg i denne stund våre falne helter som flokker seg om oss, i dag da vi som som våpenbrødre av Tysklands veldige krigsmakt drar i korstog mot vår fiende, for å sikre Finnlands framtid". (kilde: Det unge Europa. Kamban Forlag, Oslo 1942.)

Enhver idiot utenom øvrigheten nå som da i Finland må jo skjønne hvilken rolle, for ikke å si skjebne, de finske "untermensch" ville fått om Tyskland hadde vunnet andre verdenskrig. Finnene stort sett er jo ikke særlig ariske, men noe ganske for seg selv. De ville helt sikkert ikke fått det hyggelig i Gross-Germania under Hitlers førerskap, sikkert enda verre enn folket i Norge under Quisling-lakeien. At finnene også har en kjempestor statue av Mannerheim midt i Helsinki, sier også en del. Feil mann å feire spør du meg... At han snudde kappen etter vinden i 1944 og snudde ryggen til sine kjære "våpenbrødre" da krigslykken for Hitler var over, er jo så sin sak. Finnene hadde åpenbart vunnet på ikke satse på tyskerne i det hele tatt. Vant tyskerne hadde finnene tapt og blitt innlemmet i Gross-Germania. Tapte tyskerne måtte finnene tape mange liv unødvendig. Altså et tap - tap spill. Bare stormannsgale populister kjører et sånt dødfødt løp...

"Selv om en mer ekspansiv makro- og næringspolitikk er på trappene for å få bukt med arbeidsledigheten, kan ikke dette gjøres ved generell overbudspolitikk Vi har bl.a ledige stillinger i enkelte næringer, og arbeidsledighet i andre, så her trengs det en aktiv nærings- og arbeidsmarkedspolitikk, kombinert med økt generell etterspørsel, for å få til bedre kapasitetsutnyttelse. Anarkisme er i følge Noam Chomsky som nevnt rasjonell, frihetlig sosialisme, og selv om kabinettspørsmål på budsjettsaken (som Bondevik har truet med) isolert sett smaker av autoritet og ikke er noe særlig frihetlig akkurat, så kan man jo noen ganger vinne i både rasjonalitet og sosialisme på denne måten, og kanskje i konsekvens også berge det frihetlige sett på sikt. Da tenkes det ikke på en påstått mer eller mindre fiktiv fordel kun på lang sikt "ut i det blå", men reell frihetlighet umiddelbart etterpå og bærekraftig. Det kan jo også som nevnt gi et interessant statsrådskifte om Samarbeidskameratene blir vippet av pinnen (lite sannsynlig). Ca 53% anarki som situasjonen er i Norge anno 2002 er jo uansett langt unna det anarkistiske ideal med 100% anarkigrad. Det kan dermed nok være rom også for et kabinettspørsmål enkelte ganger, om oklarkiet og populismen holder på å ta over - selv om det naturligvis ideelt sett bør være minst mulig bruk av tvangsmidler og undertrykkelse i et anarki," sier S. Olsen fra NACO:

32. Noen frie tanker om frihet og frivillighet m.v.

Det må her understrekes at begrepet frihetlig kan forstås i mer snever forstand, f.eks i retning av 100% frivillighet og/eller synonymt med autonomi - og i en videre forstand som synonym for anarkisme (jevnfør libertaire fr.) bredt definert. Når vi snakker om anarkisme som rasjonell, frihetlig, sosialisme, så tenker en i første rekke på frihetlig i mer snever forstand, f.eks som autonomi, men det videre begrepet, altså som synonym for anarkisme, kan også legges til grunn uten at det blir inkonsistens. Da må det rasjonelle og sosialistiske oppfattes som delelementer i det anarkistiske, som likevel er noe mer, f.eks autonomi, i tillegg til de to nevnte delelementene. I så fall kunne det egentlig holde med å si frihetlig eller libertær, og man tar da med "rasjonell og sosialistisk" bare for å understreke at disse to faktorene er viktige delelementer i begrepet frihetlig = libertær = anarkisme og anarkistisk.

Frihet og frihetlighet må jo som regel innebære en form for frivillighet for å ha konsistens, men det kan godt være noe mer enn bare frivillighet og/eller autonomi. Når anarkistene snakker om føderalisme og frie kontrakter er det jo vanlig å understreke dette med at kontraktene både a) skal være frie i seg selv, ikke inneholde slaveri-elementer, og b) være "fritt og frivillig inngått" - ideelt sett. Det kan jo være at friheten og det frihetlige rasjonelt tilsier en pakkeløsning, og da kan jo denne igjen ha individuelle begrensinger i retning en personlig og/eller sosial kontigent, avgift, skatt eller restriksjoner av annen karakter for å virke effektivt og rettferdig, selv om en fritt og frivillig tilslutter seg pakkeløsningen. Nå er det naturligvis ikke frihetlig å lage pakkeløsninger av alt, men av og til er slike nødvendige, f.eks fordi saker og ting fysisk henger sammen, og/eller for å beholde friheten på en bærekraftig måte. De bør uansett ikke inneholde autoritære elementer så langt det kan unngås. Men pakkeløsninger vil i seg selv bl.a måtte inneholde visse begrensinger mot f.eks "free riders" - "gratispassasjerer", for at ikke den enes frihet skal bli den andres slaveri. Vi skal ikke drøfte dette nærmere her, bare nevne at "free rider" problematikken er noe av det aller viktigste i anarkistisk og samfunnsvitenskapelig analyse overhodet.

Å lage pakkeløsninger, selv i en mest mulig frihetlig utforming, når det ikke er nødvendig er imidlertid som regel autoritært. Det er grader av undertrykkelse og tvang - fra det mest autoritære via moderat kontraktmessig tvang - basert på frivillig inngåelse (kjent fra f.eks narkoman-omsorgen) og kontrakter med større elementer av frivillighet også underveis. Selv 100% anarkisme kan imidlertid ikke realistisk vurdert være basert på 100% frivillighet, sett individuelt og isolert, hele tiden - i alle sammenhenger. Et slikt 100% "fred, frihet og alt gratis"-samfunn hvor alle alltid får det 100% som de vil - helt fritt - og i denne forstand også 100% frivillig, f.eks at ferdigstekte kyllinger kommer gjennom luften av seg selv når en vil spise noe slikt, osv, er jo en praktisk umulighet. Dette har lite til ingenting med ca 100% anarki å gjøre, da dette kun dreier seg om realistiske, prinsipielt og praktisk gjennomførbare systemer. Det vil i praksis alltid være knapphet på ressurser og tilganger, og trenges nødvendige pakkeløsninger, som gjør 100% frivillighet hele tiden og i alle sammenhenger, sett individelt og isolert, for alle - til en umulighet. At en som generell regel skal basere seg på frivillighet så langt det kan rekke, er imidlertid hevet over tvil i frihetlig sammenheng, men frihet er altså bare bare ett blant flere anarkistiske prinsipper, dog nok det viktigste.

I begrepet om det anarkistiske 100% ideal, det 100% frihetlige ideal ligger det at alle skal ha det så fritt som mulig, så langt det ikke er basert på andres ufrihet og slaveri. 100% frihetlig er ikke det samme som at alle alltid får det 100% som de vil - helt fritt - og i denne forstand også 100% frivillig. Men det skal være maksimal og lik frihet for alle, så langt det ikke medfører andres frihets berøvelse, andres ufrihet og slaveri. I suffikset "lig" i begrepet frihetlig ligger det altså en begrensing som dels avspeiler at verdens ressurser er knappe i forhold til menneskelige behov, dels at ikke noen skal skaffe seg frihet på andres bekostning, ved å undertrykke andre og få de til å slave for seg, dvs statisme - ulike former for politisk/administrativt arki, oklarki, pøbelvelde og mobbing inkludert, og/eller kapitalisme - økonomisk plutarki. Den teknologiske utvikling, miljømessig inkludert, inklusive vitenskapen, har bidratt til å frigjøre ressurser som ellers ikke var tilgjengelige. Dermed står det anarkistiske ideal med optimal forvaltning i humanistisk perspektiv i dag og i fremtiden, i og for seg for en større og stadig større økonomisk og annen frihet enn tidligere tider.

Barnehage-spetakkel på Stortinget og i media til tross. De foreslåtte kammerlåsene på AG3-ene ble i hvertfall 'islagt', mot store deler av pressens og forsvarets vilje i vårsesjonen, og det kan jo tyde på at Tinget har en viss tenkeevne når det kommer til stykket. Uansett, å fjerne sluttstykker på HV-våpen eller installere kammerlåser, som går ut på ett, er jo en mye mer alvorlig feil enn en tabbe i barnehage-spørsmålet. Husk 1940. Det var viktig at dette ble stoppet og HV-grassrota ble hørt. At man senere besluttet å fjerne tennstempelet i geværet som HV-folk har hjemme er begredelig. Dermed får HV-folk skaffe seg private jaktvåpen som de kan forsvare seg med ved en eventuell mobilisering, til de når det stedet hvor tennstemplene deles ut, - noe vi sterkt oppfordrer til.

Hvordan det går i barnehage-spørsmålet er mye mindre viktig. At en ikke skal overvurdere Stortingets rasjonalitet i og for seg, er en annen sak. Men det opererer jo ikke i vakum heldigvis. Det blir i hvertfall ikke noe bedre styring alt i alt med "sterk mann - regjering" enn det nåværende anarki. Forøvrig, også anarkister er politikere (og fagforeningsfolk etc.), men vi vil i motsetning til Stoltenberg, Lønning og andre partipolitikere ikke herske, kun ha noe innflytelse - ikke på egne vegne, men ut fra folkets interesser, som en del av folket, blant de mest bevisste av disse, - i motsetning til øvrigheten, som vi også vil ha minst mulig av - det bør herskes minst mulig - kun koordineres - og vi vil ha mest mulig reelt demokrati = anarki."

02.08.2002: Da sier jeg igjen GOD HELG til alle våre kontakter blant media, folk og øvrighet. Behovet for å "feste øksa", før Norge går av skaftet, er heller ikke blitt særlig mindre denne uken. Nå må det tas hand i hanke, for å rydde opp i "det uopplyste pengeveldet", røverbaronier og "masters of the universe" samt autoritær "barnehage" med rivaliserende "stater i staten" på Stortinget/sentraladministrasjonen, og holde Norge på den tredje vei som Ragnar Frisch anbefalte, mer rasjonell, frihetlig sosialisme og anarkisme, ikke grøftekjøring til høyre eller venstre, eller rygging nedover på det økonomisk-politiske kartet. V. h. S. Olsen, NACO.

Og så var det i gang med nye saker i uke 32. Skjønt nytt og nytt... Sykehussaken har vi jo flere innlegg om i hoved-debatten, dvs "idedugnaden for norsk politikk i det 21. århundre", se via links nederst på siden.

33. Kritikk av Alvheim/Frps sykehus-privatiseringsforslag

Kritikk av Alvheim/Frps sykehus-privatiseringsforslag samt forslag til alternativer. Alvheim står for populisme og uopplyst pengevelde. Når Stortinget i oktober skal behandle statsbudsjettet, vil det bli strid om framtiden for norske sykehus. Lederen for Stortingets sosialkomite, Frp-veteranen John Alvheim, går nå inn for at nye sykehus i Norge skal bygges og driftes av private investorer, som så skal leie ut lokalene til de ulike offentlige helseforetakene. "At en slik autoritær, populistisk og i konsekvens asosial type som John Alveim skal lede sosialkomiteen er en skam for Norge. Først skaper han/Frp kunstig grunnlaget for å øke privat etterspørsel etter helsetjenester og sykehus ved å skape urealistiske forhåpninger om raskt vekst i tilbudet uten å øke skattefinansieringen, og nå skal han sørge for at det uopplyste pengevelde, plutarkistene, og børshaiene - skal sko seg på folks elendighet i tillegg. Da blir det naturligvis enda dyrere for folk, i sum skatte og annen finansiering - rene plyndringen av folket - rå populistisk utbytting og spill på folks elendighet. Dette henger altså ikke på greip i det hele tatt - rene kvakksalveriet for å holde oss til et medisinsk uttrykk." sier L. Jakobsen fra Internasjonalen.

– Skal vi få bygget noe nytt, er vi nødt til å benytte oss av at det finnes villige private investorer, sier Alvheim. Han mener det bør være åpenbart for alle at de nødvendige utbyggingene i Norge ikke kan tas over statsbudsjettet. "Det blir jo ikke noe billigere av om pengefyrstene skal få spekulere fritt i folks elendighet," sier L. J. "Vi minner om følgende "Kronprinsen" hans, Terje Søviknes, han med sexskandalene, men fremdeles ordfører i Frps "utstillingsvindu" på Os, skjønner ikke at å selge ut kommunal eiendom billig til private, leie det dyrt tilbake finansiert med bl.a låneopptak på salgskapitalen, og feste opp resten a la Farum kommune, er økonomisk svindel av folket. Vi skjønner at Søviknes er en populistisk/liberalistisk kjeltring, og vi venter bare på "Os-gate", tilnærmet lik det danske "Farum-gate", et økonomisk "Watergate", som VG skriver om 27.4.2002: "Mønsterbyen" som ble skandale. Hele liberaliseringen og privatiseringen dvs triksingen i Farum endte opp med netto milliardgjeld og skatteøkninger på over 20 000 per snute. Her er det det politiske grunnlaget som er feil, ikke noen få "brodne kar" som Søviknes fabler om. Se http://www.anarchy.no/dugnad.html . Les også om sykehusene på denne filen.

Dette problemet gjelder i enda sterkere grad for sentraladministrasjones realkapital, som sykehusene. Det gjelder for all offentlig og kooperativ realkapital.

– Dette er fremtidens måte å gjøre det på, sier Alvheim. Han nevner Sykehuset i Buskerud, i Follo og Kongsvinger som noen av de mest aktuelle kandidatene for privat investering i sykehusbygninger. "Alveim går som alle populister baklengs inn i fremtiden, og står for det motsatte av reelt fremskritt. Å kalle populistpartiet "Fremskrittspartiet" er Orwellsk "1984" nytale." sier L.J.

Staten overtok ansvaret for sykehusene ved nyttår, etter daværende helsestatsråd Tore Tønnes (Ap) rekordraske gjennomføring av lov om helseforetak. Når regjeringen legger fram årets statsbudsjett rundt 10. oktober, vil et nytt investeringsregime for helseforetakene – sykehusene – ligge i budsjettet, opplyser Helsedepartementet. Stortinget må altså allerede i høst ta stilling til om det ønsker å la John Alvheim få oppfylt sine drømmer om privatutbygde sykehus i Norge. Planer for utbygging av sykehus for et sted mellom 40 og 60 milliarder kroner ligger allerede i køen. "For det første kan en stille et spørsmål til lederlønningene og plutarkistiske tendenser generelt innen "helseforetakene". Kommer de private plutarkistene inn og skor seg på dette på investeringssiden og eiendoms-siden blir det "Farumgate" 2, ganske så visst. Regningen, sum skatte og annen finansiering må naturligvis folk flest betale uansett. Dette dreier seg om profittspekulasjon i folks elendighet. Frps forslag er en ren skandale. Tempo trengs og det er ledige hender i Norge og utenlands i Norden, så det skal nok kunne gå bra, men det skal ikke gjøres profitt på utbygging, kapitalistisk eiendom og dyr utleie av sykehus på folkets bekostning. Hele sykehus-systemet må omlegges i retning flat struktur, både hva lønn, rang og eiendomsdrift angår. Mer anarkistisk styring gjør det bra og billig, - bort med populismen og liberalismen" sier L.J.

– Det er begrenset hva man kan gjennomføre i år. Det blir nok bare noen promille som bevilges over dette statsbudsjettet. Mitt håp er at vi kan komme raskt i gang med disse helt nødvendige utbyggingene, og ikke vente på statlige bevilgninger som kan ta mange år, sier Alvheim. Han mener saken om privat utbygging er så prinsipielt viktig at den bør fremmes som egen Stortingsmelding fra regjeringen, ikke innbakt i budsjettet. "Børsspekulasjon og profittspekulasjon i folks elendighet som Alvheim i konsekvens går inn for - godtas overhodet ikke," sier L.J.

Alvheim har ingen betenkeligheter med å la private overta bygging av sykehus, og frykter heller ikke at profittmotivet kan bidra til å senke kvaliteten på bygningene. Han viser blant annet til erfaringene fra Storbritannia og Frankrike, der privat eie og offentlig leie er blitt vanlig. "At det er "vanlig EU-standard" betyr ikke at det fungerer billig og bra for folk flest. EU er som kjent i følge Nobelprisvinner og økonomiprofessor Ragnar Frisch det uopplyste pengevelde. Det visste han allerede i 1961. Det er ikke blitt mindre uopplyst over tid, bare mer enronistisk og korrupt." sier L.J. Se http://www.anarchy.no/eu.html

– Det er en forutsetning at de private investorene bygger ut fra de behovene helseforetakene setter, sier Alvheim. "Byråkratiske 'forutsetninger' fungerer ikke i praksis, det viser all erfaring. Skal han snart foreslå å putte jødene og farvede i konsentrasjonsleir og sette dem til å bygge billig ved hjelp av slaveri, når ikke annet "fører fram"?"

KrF er på vippen. Både Ap og SV håper at stortingsflertallet vil avvise Alvheims forslag. –. Sosialkomitemedlem Bent Høie (H) sier at han ikke har noe imot at private kan eie og drifte sykehusbygninger. – Det vil være interessant å se om privat drift kan være en bedre måte å forvalte bygningene på, sier Høie. Han tror imidlertid ikke at det vil bli noe billigere for det offentlige å leie enn å eie. "Vi vet hva 'Farumgate' og EU-private sykehus er, - dyrt og dårlig for folket. Vi behøver ikke nye undersøkelser. Konkurransen fungerer ikke. Det vet vi. Det er enronismen som hersker. Liberalisme og populisme er et ineffektivt og urettferdig pengesluk for folket og derfor "out"." Kristelig Folkepartis helsestatsråd Dagfinn Høybråten var ikke mulig å nå for en kommentar i går. "Får håpe han har bedre vett enn Alvheim/Frp og Høye/Høyre," sier L. Jakobsen fra Internasjonalen IWW/AI. Senere på dagen (07.08.2002) rapporterer NRK-Alltid nyheter at helsestatsråden Dagfinn Høybråten uttaler at han og statsrådet "avviser Alvheims forslag om å la private investorerer bygge statlige sykehus" og føyer til at de har "ingen planer om noen storstilt privatisering av sykehusene". "Han har åpenbart bedre vett enn Alvheim, sett ut fra folkets perspektiv, i hvertfall i denne sammenheng, og det er jo både betryggende og bra," sier L. Jakobsen kort etter i en kjapp kommentar til Folkebladet. Mens vi snakker om sykehus så kan det nevnes at VG på lederplass i dag kommenterer at det er rot i køordningene, og at Dagsavisen rapportere om åpenbare feilprioriteringer i Oslo. De første evalueringene etter omleggingen til "kjempe-helseforetak" i statlig regi, lover ikke spesielt bra. Mange, både politikere og andre, skjønner også at denne fastlegeordingen, denne håpløse kommunistisk-marxistiske byråkratiske krampetrekningen fra Arbeiderpartiet, er en hemsko som er mer til skade enn gavn, og at ordningen snarest bør avvikles.

34. Private kan overta? Nei!

08.08.2002 NRK: "Private kan overta - Tre nordnorske sykehus vurderer å sette ut all pasientbehandling på enkelte avdelinger til private leger." Styret i Hålogaland helseforetak, som er underlagt det regionale helseforetaket Helse Nord, vurderer å sette øre/nese/hals-tjenesten og den kirurgiske poliklinikken ut til private aktører. Samtidig vurderers det å konkurranseutsette merkantile funksjoner, kantinedrift, rengjøring og vaskeri. De som eventuelt blir berørt av tiltakene er sykehusene i Narvik, Stokmarknes og Harstad. Forslagene er foreløpig til utredning, og det vil ikke bli tatt endelig stilling til dem før i september. Styreleder Ellen Pedersen i Hålogaland helseforetak sier at bruk av private foretak vurderes for å spare penger og å skaffe nok spesialister til sykehusene. "Vi har sett hvordan åpningen for privat foretak i helsesektoren har presset opp legelønningene da de spekulerer i andres elendighet. Pengene på offentlige helsebudsjetter rekker dermed til mindre og mindre legetjenester under ellers like forhold. Dette gjelder ikke minst spesialistene som jo har enda mindre konkurranse enn andre leger. Dessuten vil økte legelønninger tendensielt også medføre økte lønninger til annet helsepersonell. Siden man får mindre og mindre ut av de offentlige kronene, vil dermed behovet for "private" helsetjenester øke, og så kan legene etc. utnytte sin markedsmakt enda mer, skru opp lønningene - og så blir det enda dyrere. Dermed blir det enda mindre å få for de offenlige kronene, etc i en ond sirkel. Her er det jo ikke grenser for hva legene til slutt kan ta via markedet, for folk er jo villige til å betale omtrent hva som helst når det står om liv og helse. Det blir imidlertid ikke mer helse av dette alt i alt. Det blir dyrt og dårlig.

I et system hvor alle bare er interessert i å gjøre penger på andres elendighet kan umulig kvaliteten og nivået på helsetjenestene opprettholdes og utvikles på optimalt nivå. Det må enhver kunne forstå. At man kan sette ut kantinedrift, vaktmestertjenester og regnskap (forutsatt at det ikke er til et enronistisk regnskapsbryå) i enkelt tilfeller, er så sin sak, men dette kan ikke generaliseres til selve helsetjenestene - og hygiene, renslighet og andre kvalitetsfaktorer kan også svekkes ved privat, profittdrift. Det er klart det har betydning hvem som eier og drifter sykehusene. Private investorer har jo andre motiver enn maksimal nytte minus kostnader for pasienter og folk i sin alminnelighet. Kvalitet og nivå på helsetjenester blir ikke bra når det er styrt av profittmotivet. Det er alt for lett å spekulere og profittere på folks elendighet i helsebransjen. Generelt kan man si at helsespørsmålet er et spørsmål om totalnytter i stor grad, dvs enten eller - liv eller død.

Markedet er derimot innrettet mot marginalnytter og tar ikke direkte hensyn til totalnyttene. Dermed ser det bl.a ut som det er mer lønnsomt å foreta visse kosmetiske operasjoner (marginalnytte-bestemt), enn mange livbergende tiltak og forebyggende virksomhet, som går på totalnyttene. Prisen på liv er humanistisk sett meget høy. Står livet plutselig i fare og en får valget mellom enten livsviktig behandling, eller et tonn diamanter å smykke seg med (altså i forbruket, ikke for salg), så velger alle rasjonelle behandlingen - ikke diamantene.Siden liv og helse oftest er knyttet til totalnytte-endringer - enten eller - og ikke så mye de marginale, dvs både og - samt små endringer i volumet, kommer dette imidlertid ofte dårlig fram i markedet. Å overlate helsebransjen til vanlige profittbaserte markeder blir dermed som hovedregel dyrt og dårlig - uoptimalt, også i tilfeller hvor konkurransen fungerer. Vesentlig horisontalt organiserte sykehus i lønn og rang, basert på rasjonell frihetlig sosialisme, maks nytte minus kostnader, effektivitet og rettferdighet, enten det skjer kooperativt og/eller i nettverk, individuelt eller offentlig i kommunal, interkommunal eller konføderal/statens regi, eller tilsvarende andre "flate" organisasjoner, er veien å gå. Det uopplyste pengevelde bør det være minst mulig av i helsesektoren.

Dagen etter kommer Dagfinn Høybråten med et utspill der private sykehus og klinikker som har kontrakt med "helseforetakene" skal komme inn under stykkprisfinansiering med egenandel og resten skattefinansiert via subsidier, dvs offentlig refusjon - til sykehusene. Her må nettopp "pakkeløsnings-tankegangen" nevnt i avsnittet om frihet ovenfor legge stil grunn, om dette tiltaket skal virke effektivt og rettferdig. Skal de private komme inn under refusjonsordningen må de også ta sin rettferdige bit av "drittjobbene" som ikke kaster noe særlig av seg, dvs akutt-tjeneste og lignende, alt som har svakt dekningsbidrag, og derfor gir liten fortjeneste i markedet, men høy totalnytte-effekt. Ellers vil dette privatiserings-tiltaket medføre store og større lønnsfosrkjeller, øke lege og andre lønninger i privat helsetjeneste, som så vil dra opp lønningene i det offentlige helsestellet, etc. i en ond sirkel - som påvist over. Ved riktige pakkeløsninger kan/vil imidlertid private helseforetak kunne få en lite hierarkisk, altså horisontalt preget lønns- og rangs-struktur, samtidig som en får økte valgmuligheter for pasientene, bedre kapasitetsutnyytelse, og dermed økt effektivitet og rettferdighet i helsesktoren generelt. Nettverks- og/eller kooperative organisasjonsformer vil lette dette.

Nøkkelen til en heldig utvikling i sykehus-sektoren er altså å binde opp de private sykehusene i pakkeløsnings-kontrakter der de ikke får noe ekstra fortjeneste i forhold til det offentlige, utover det de kan ta ut i form av kostnadsbesparelser ved eventuell mer rasjonell, kostnadseffektiv drift. Uheldige vridninger ved at de private kan spekulere i å gjøre lite kostnadskrevende og relativt lønnsomme operasjoner etc. med offentlige subsidier, må forhindres. Kan ikke de private ta en rettferdig bit av de "tunge" operasjonene og annet helsestell, skal de heller ikke få full refusjon, subsidier, på det "lette", men må klare seg med tilsvarende mindre subsider for en gitt operasjon/behandling. enn de offentlige sykehusene. Private helseforetak som skal avlaste de offentlige, må heller ikke få anledning til å spekulere i rent kosmetiske luksus-operasjoner på si. Slike operasjoner bør gjøres uten offentlige subsidier i helt private klinikker - uten offentlige subsidier via folks skatteinnbetalinger. Skattepenger til subsidering av privat profitt må i hovedsak unngås. Ellers blir det hverken effektivt eller rettferdig.

09.08.2002." Aftenposten drar fram de tøvete, ineffektive og urettferdige skyhøye toppløninngene i "sykehusforetakene" i dagens hovedoppslag. Mer enn en million i gasje for å leke intendantsjef og bokholder på en liksom konkurranseutsatt bedrift! Se å få sparket krapylet av noen byråkrater og få inn noen flinke ærlige som vil jobbe for 500 000. Er det ingen får man kurse noen. Det er plenty av sivil og sosialøkonomer her til lands som kan nok bokholderi i husøkonom klassen til å kjøre rundt med den gjengen som nå hersker der for halve prisen, i hvertfall etter en kjapp faglig oppdatering. Aft.p Aften avslører hårreisende mobbing fra sjefens side av en epileptiker som jobber på en ditto sykhusavdeling, men saken løste seg når media og organisasjoner kom på banen, heldigvis. Råttenskap og sjefs-oklarki er det rette ordet i denne sammenheng. Og Dagbladet dokumenterer mer autoritær "barnehage" på Tinget... Det er også mange gode finter mot det uopplyste pengevelde i andre deler av pressen, og Jan Petersen har mannet seg opp til å avvise det Amerikanske tøvet i tilknytning til den internasjonale terror og krigsforbryterdomstolen. Kanskje domstolen burde få en avdeling mot internasjonal økonomisk kriminalitet og mafia også? Men Amerikanerne har et poeng. Dommernes uavhengig må sikres. Domstolen må ikke bli et politisk styrt - noe i retning av en "Stalinprosess"-type domstol, og dermed bli et redskap for mer eller mindre diktaturregimer i FN.

Videre, vi nå må ta et skippertak for å få ut utenlandsmafiaen (kriminaliteten øker farlig mye, både indirekte og direkte på grunn av den), og samtidig sørge for en mye strammere grense-"sil"-politikk så en hindrer ytterligere rekruttering utenfra til mafiavirksomhet her til lands - dette har topp prioritet. MEN DET MÅ IKKE SKJE PÅ TVERS AV MENNESKERETTIGHETER OG RETTSSIKKERHET - Å dilte etter det populistiske og plutarkiske EU/Schengen, som Erna Solberg vil, og svekke retts-samfunnet er vi sterkt i mot. Det riktige er her et både og - ikke enten eller. Å forsøke å kurerer utenlands-mafia og oklarki med statlige mafia og oklarkimetoder, bærer bare galt avsted." sier L.J., som også ønsker god helg til alle i vår lille krets av lesere og aktivister (S. Olsen er som dere vel har skjønt på ferie for tiden.( Red. merk) .

"Det blir helt feil det som Erna Solberg, kommunal og regional-statsråden nå sier at hun vil - å arrestere og handle dramatisk kun på mistanke og dermed kjøre over stokk og stein, med vidtgående fullmakter til statsbyråkrater og politi. Erna påstår at dette forslaget ikke er populitisk, men det er nettopp det det er. Det er jo bl.a så mange populistiske og naive personer både i politiet, UD, UDI. og ellers i maktapparatet som blir berørt, at vi kan ende opp med at populistene blant 'asylantene' får bli her, mens de relativt frihetlige blir sendt ut - at de frekkeste får bli og de som har best sak blir sendt ut. Det Erna Solberg foreslår er til og med et hakk verre enn en standrett. Vi har jo ikke borgerkrig, revolusjon eller kupp med en masse væpnet konflikt her til lands. Da behøver man ikke overdrive i retning standrett - og uansett kan man ikke legitimere populistiske/fascistoide metoder. Når vi skal ta et skippertak mot utenlandsmafian kan det imidlertid komme til enkeltstående tøffe situasjoner, og det må en være forberedt på, ha en såpass styrke ordensmessig at færrest mulig av mafiaen vil utfordre den når den skal knekkes. Det går også an å benytte muligheten til å sende ut folk på skjellig mistanke midlertidig, altså alle som åpenbart, høyst sannsynlig ikke er i livsfare ved utsendelse, og så behandle eventuell asylsak noe senere på vanlig måte, rettslig tilfrestillende.

Ved et skippertak mot mafiaen må naturligvis også rettsapparatet gjøres klar til det som skal gjøres på den ene eller andre måten. Uansett må skippertaket foregå i redelige, ordentlige, ryddige, frihetlig forsvarlige former og innholdsmessig - og ikke populistisk Frihetlige ideer må uansett ikke misbrukes til å pseudo-legitimere politistat og populistisk politikk. Som sagt kan det kanskje trengs noen tøffe tak, spesielt fra politiets side, men dette må som nevnt ikke utarte til politivold, politi-oklarki og politistatsmetoder, med brudd på menneskerettigheter og rettssikkerhet. Både Erna Solberg og justisstatsråden har enkelte ganger vist tilløp til grov uforstand i populistisk retning når problemene kommer for en dag. Slike tendenser må stoppes - og et frihetlig skippertak innledes. Nå må det ryddes opp i utenlandsmafiaen (og den norske) - "trygt, kjapt og billig", også i sosiale omkostninger!" hevder A. Quist fra IAT.

09.08.2002: Asyl-utspill slaktes - hevder Dagsavisen: "Mens Frp jubler over Erna Solberg, slaktes kommunal-statsråden av sine politiske motstandere for at hun vil utvise utlendinger som er mistenkt for å være kriminelle. I et forslag til endringer i utlendingsloven foreslår kommunalstatsråd Erna Solberg nå at utlendinger som er mistenkt for å ha begått alvorlig straffbare handlinger, blir utvist fra Norge - uten at det foreligger noen rettskraftig dom. På Stortinget er det bare Frp som er tilfreds med kommunalministeren." "Det er jo hyggelig at det av og til er flere som er enige med anarkistene", sier A.Quist.

"Når Dagbladet på lederplass 09.08.2002 omtaler Frp som liberalistisk så er dette en feilaktig betegnelse. Det er mye rart og litt av hvert politisk i Frp, også bl.a noen liberalister, men hovedtendensen i partiet med Carl I. Hagen, Siv Jensen, Alvheim og Hedstrøm i spissen er klart populistisk, snu kappen etter vinden "sjefen har alltid rett " folkeforførings politikk, overbud og mye brunt. Frp må aldri få noe å si her til lands, i hvertfall ikke med den ledelsen, kulturen og strukturen som nå hersker." sier A Quist fra IAT.

Helvete på Stortinget bekreftet. Våre teorier om at helvete ikke er lokalisert til Gehenna i Israel, som teologiprofessor Jacob Jervell påstår, men faktisk eksisterer i levende live på Løvebakken, har nå fått en klar bekreftelse i form av et vitnesbyrd fra et troverdig sannhetsvitne SVs Inga Marte Thorkildsen, som jo selv har vist at hun er litt av en heks i det siste. At hun nå forsøker via brev til kollegene på Tinget å fremstille seg som en engel og helgen, bare styrker hypotesen om at vi her har å gjøre med en liten heks, som nå i tillegg fremstår som angrende synder. Huff. Spist er spist - og gjort er gjort Inga Marte. Husk det. Vi syns ikke hun skal gå å be Frps erkedjevel Per Sandberg om unnskyldning personlig på hans kontor.Hun får heller ta en injuriesak om den kommer. Å frivillig gå på bålet for å brennes på denne måten inne i Per Sandbergs private helvete på Tinget, vil vi ikke anbefale. En ting er å krype til korset - å krype for djevelen er jo noe annet. Vi anbefaler ingen av delene. Nå har denne farsen av en såpeopera gått langt nok etter vår mening. Vi begynner å få en smule "Sympathy for the devil" (her manifistert gjennom Inga Marte og Ine-Marie) som Mick Jagger sang om før han ble reaksjonær: IKKE GÅ OG KRYP FOR SANDBERG INGA MARTE - da mister du all respekt både som heks og helgen og person. Da blir du et rent null! Prøv heller å reise kjerringa ved å opptre som folk i fremtiden. Aftenposten Aften 09.08.2002 i et oppslag med tittelen "Jentunger ber "gubber" om fred", bekrefter forøvrig våre humoristiske arbeidshypoteser om at Stortinger av og til er noe i nærheten av 666 promille autoritært, altså et lite helvete, i det det kommer for en dag at "at den første tiden har vært "et rent helvete!" (sitat Thorkildesen) var i og for seg en korrekt gjengivelse". Ja så vet vi hva vi her har gjøre med, folkens, la oss håpe Tinget senere kan anta en noe svakere autoritærgrad. Time will show?! - Uttaler L. Jakobsen til Folkebladet.

35. Hamsunsenter?

Noen personer i en kommune i Nordland har planlagt et senter for skribenten Knut Hamsun, stornazisten. Folkebladet registrerer at det er lite folkelig oppslutning om dette, spesielt bruk av skattepenger til dette formålet - jevnfør følgende pressemelding mottat av FB.

NEI TIL HAMSUNSENTER!

Det har i den senere tid foregått en nazi-revisjonistisk historieforfalsknings-kampanje der nazisten og rasisten Knut Hamsun bl.a blir framstilt som radikal frihetlig og anarkist i sine yngre år, og at hans nazisme og NS, Quisling samt Hitler dyrking nærmest er et slags tilfeldig 'senilitetsfenomen' som ikke skal tillegges særlig vekt. Samtidig blir hans bøker stadig mer oppskrytt uten reelt grunnlag.

Denne "hvitvaskingen" er imidlertid basert på sitater som ikke er representative, tildels forfalsket og tatt ut av sin sammenheng, utelatelse av de viktigste fakta, annehåndsmateriale som er forvrengt og ren synsing etc.

Faktum er at Knut Hamsun, selv om han hadde forakt for justismordet på Chicago-anarkistene i 1886, allerede den gang - fra og med 1880-årene hadde et gjennomført rasistisk og førerorientert, nasjonal-sosialistisk type politisk syn.

Hans betydning som forfatter er også fullstendig overdrevet. Bøkene er preget av en psykopatisk umodenhet som samsvarer godt med hans nazistiske grunnsyn, og er middelmådige og forkvaklede ideologisk. 'Völkischer såpeopera' er det mest dekkende uttrykket. Nazisten Hamsun skulle aldri hatt noen Nobelpris, det skulle imidlertid anarkisten Henrik Ibsen, som Hamsun gikk til rabiate angrep på.

Hadde ikke den svenske øvrigheten vært så völkischer-tysk-infisert, noe som bl.a også i dag er tilfelle, jevnfør sommerens avsløringer i syndikalistavisen Arbetaren om at faren til dronning Silvia var stornazist m.v., så hadde denne middelmådige forfatteren aldri fått noen Nobelpris. Den er altså høyst ufortjent.

At det skal brukes offentlige, statlige midler, betalt av folkets skatter, til et senter for denne umodne nazistiske 'kitch-forfatteren' er, dersom så skulle skje - en gigantisk skandale, og en fornærmelse mot hele folket (i motsetning til øvrigheten inkludert brune elementer).

Ikke en øre av folkets skattepenger til noe Hamsunsenter!
Ingen statuer eller gater oppkalt etter fyren heller!
Vi vil ha bedre sykhus og eldreomsorg i stedet!
Gjør om kommunale vedtak om et slikt sted

V. h. Hm!

36. Hamsun var aldri anarkist - men alltid mørkebrun. En representativ dokumentasjon.

Boikott Hamsun-året!

Hele forfatterskapet er brunt - man kan ikke på ærligvis skille mellom "forfatteren" og "nazisten"

I sin reiseskildring fra USA kalt "Fra det moderne Amerikas Aandsliv" (1889) hevder Knut Hamsun bl.a.: "Anarkismen er en videnskabelig Teori, en Lære, som endog næsten forstandige Folk bekender sig til,..." Altså Hamsun, som vel regner seg selv som forstandig, sier klart fra at det er "næsten forstandige" som bekjenner seg til anarkismen, altså ikke de virkelig forstandige. Her ligger en klar avstandstaken fra anarkismen fra Hamsuns side. At han har lest om anarkismen og en tid var interessert i emnet gjør naturligvis ikke Hamsun til noen anarkist eller frihetlig. Like lite som det faktum at mange anarkister f.eks godt vet hva nazisme er og er beleste på temaet, gjør disse til nazister.

At Hamsun også hadde en og annen venn som hadde interesse for anarkismen og at han bar en sort sørgesløyfe i jakkeslaget i protest mot justismordet på Chicagoanarkistene i 1886, og dermed feilaktig ble kalt anarkist av en minister fra USA og av Morgenbladet fordi han tok avstand fra justismordet på Chicagoanarkistene, gjør naturligvis heller ikke Hamsun til anarkist. På denne tiden brukte anarkistene vanligvis røde flagg, så den sorte fargen på sløyfen kan rimeligvis ikke peke hen på anarkistisk demonstrasjon, men på et 'sørgemerke' over et usedavnlig grovt justismord. At det tilfeldigvis var anarkister som fikk unngjelde er dermed sikkert underordnet i denne sammenheng.

Svært mange mennesker og organisasjoner av ulike politiske retninger, også marxister, reagerte i varierende grad med avsky på justismordet og hengningen av Chicagoanarkistene etter Haymarket affæren. Det ble da også opptakten til feiringen av 1. mai som arbeidernes internasjonale kampdag. Hamsuns protest mot justismordet var ikke spesielt sterk, og han gikk såvidt vites aldri i noe 1. maitog. Arbeiderbevegelsen i USA støttet også i stor grad opp om demonstrasjonene mot justismordet. Hamsuns protest er heller ikke noe forsvar for anarkismen, eller entydig angrep på den amerikanske øvrighet i motsetning til folket, men først og fremst et beinhardt angrep på den alminnelig "mann i gata" i USA, folket og demokratiet i sin alminnelighet, som han gir hovedskylden for justismordet.

I Ascehougs leksikon (1969) blir Hamsun kritisert for følgende: "Helt fra sin ungdom så Hamsun på Amerika og den angelsaksiske verden i det hele som den moderne "materialismes" egentlige hjemsted. Noen dypere forståelse av den demokratiske ide hadde han heller ikke. Han hadde sterke tyske sympatier, og sluttet seg til den bevegelse som Nasjonal Samling representerte". Denne bevegelsen som det her siktes til er nettopp den populistiske Völkischer-bevegelsen bredt definert, som allerede en god stund før århundreskiftet (1900) begynte å danne seg i Tyskland etc. og hadde røtter i "anti-materialistiske" strømninger, med rasime, førerkultus og angrep på demokratiet som hovedingredienser. Disse strømningene spredde seg raskt til visse kretser i Norden, som også Hamsun må sies å være en hovedeksponent for ganske fra starten av hans forfatterskap. Begrepet "Völkischer" kan i dag som antydet over best oversettes med populistisk/fascistisk/nazistisk, og har sitt mest typiske uttrykk i Hitlers avis "Völkischer Beobachter".

Dette antidemokratiske kommer også klart til uttrykk i Hamsuns reaksjon på justismordet på Chicagoanarkistene, i boken "Fra det moderne Amerikas Aandsliv", 1889: "Her er et gabende Hul i den amerikanske Frihed, et Hul, som netop holdes aabent af det tykke Demokrati, der i Amerika hersker saa absolutistisk over Friheden.

Anarki er som nevnt (se http://www.anarchy.no/norway.html ) demokrati, reelt folkestyre, reelt demokrati, og hans generelle angrep på demokratiet er dermed også prinsipielt et klart angrep på anarkismen. Hadde Hamsun vært anarkist hadde han forsvart demokratiet, men påpekt at det i dette tilfellet nettopp ikke var særlig demokratisk, og et klart overgrep fra øvrigheten med ansvaret 100% plassert der. Hamsun tar i stedet utgangspunkt i "en mand med almindelig amerikansk Gennemsnitsdannelse" som hovedsyndebukk i sitt resonnment - ikke øvrigheten. Han retter angrepet mot det han kaller "Folk af alle Samfundsklasser", og skiller altså ikke på anarkistisk vis klart mellom folk og øvrighet. Denne mangelen på klart skille mellom folk og øvrighet er typisk for nasjonalsosialismen, og nasjonalistiske resonnementer: Nær sagt hele befolkningen i USA settes i "samme båt" av Hamsun, og folket - ikke øvrigheten - får hovedskylden for misæren i 1986, et typisk nasjonalsosialistisk og nasjonalistisk resonnement.

Hamsuns kritikk av Chicago-justismordet er i hovedsak akkurat samme type resonnement som nazistene bruker for å gjøre jødene falskt til syndebukk for justismordet på Jesus, selv om okkupasjonsmakten, øvrigheten ved Pontius Pilatus opplagt var den skyldige i dette justismordet. Går det galt, f.eks justismord, er det folket som blir syndebukken og falskt blir pålagt den egentlige skylden i følge nazismen, ikke øvrigheten - som ansvarsfraskrives etter "Førerens lov": §1 Sjefen har alltid rett. §2 Om dette ikke er tilfelle, trer §1 straks i kraft. - Selv om det naturligvis er øvrigheten som de facto har ansvaret, i slike saker.

Hamsun avrunder i tråd med et typisk nasjonalsosialistisk resonnement kritikken av justismordet med følgende rasistiske utsagn og angrep på folket i USA: " Den viser os dette Folk, som for den største Del er sammensat af Europas laveste Mennesketyper, gaa omkring og dømme fra Livet deres Lands intelligenteste Idéførere, fordi disse bekender sig til meninger, som den store hujende Hob ikke fatter et Bogstav af.» (våre uthevninger) Dette var altså ikke riktig, da arbeiderbevegelsen i USA sto samlet i fordømmelsen av justismordet.

I den grad han i egne øyne og på feilaktig grunnlag 'sympatiserer' med 'anarkismen' er det fordi han misforstår den og tror det er en udemokratisk førerideologi, av tilnærmet nasjonalsosialistisk karakter.

I 1890 kom «Sult» ut. Et verk med naturalistiske, selvbiografiske og erotiske trekk. Boken fikk blandet kritikk. I følge Lars Frode Larsen skal denne boken være påvirket/inspirert av Hans Jæger. Dette blir av nazirevisjonistene sett på som et tegn på "anarkisme". Hamsun benektet imidlertid selv en slik innflytelse alt i 1896, og Hans Jæger var dessuten heller ikke å regne som anarkist da denne boken ble skrevet. Det var først litt senere Jæger tok et standpunkt for anarkismen.

I et avisinnlegg, «Røde, Sorte og Hvide», i 1891, skryter Hamsun av indianere, som et slags "herrefolk": "Indianerne er et Folk af Diplomater, kløgtige Hjerner, med den stejleste Tapperhed [...]», mens Afro-amerikanere, derimot, hadde han lite positivt å si om. De var «[...] et Folk uden Historie, uden Traditioner, uden Hjerne, et Slavefolk uden Stolthed og Ære, Pøbel fra Arilds Tid [...]». Hamsun målbar altså helt klart rasistiske fordommer som var utbredt i forløperne til - og den senere mer uttalte - populistiske "Völkischer"-bevegelse - dette i motsetning til anarkistene på denne tiden, som var klart antirasistiske. Ibsen f.eks forsvarte jødene.

I 1903 påstår Hamsun om sitt forhold til anarkismen: «Jeg har været omvendt mange gange i mine Dage. Jeg var i Amerika, da Chicago-Anarkisterne blev myrdet av Autoriteterne, og da var jeg endog Anarkist. Saa jeg har været svært til kar. Og det er ikke frit for, at jeg enda hælder lidt til den anarkistiske Theori, skjønt jeg finder den i Praxis mindre og mindre mulig i vort nuværende Samfund. Og heller ikke kan jeg sige, at jeg forstaar altsammen af den. Men noget av den har kanskje Fremtiden for sig.»

På denne tiden var anarkismen relativt populær, og Hamsun innrømmer jo selv at han "har vært omvendt mange gange", dvs overflatisk snur kappen etter vinden, og at han ikke "forstaar altsammen af den." - For i det hele tatt å kunne uttale seg seriøst om anarkismen bør man vel ha satt seg såpass inn i den at man forstår hva det dreier seg om. Det sier jo Hamsun selv at han ikke gjør.

Vi vil derfor slå fast at Hamsuns påståtte tilslutning til 'anarkismen', skyldes at han opererer med et misforstått vrengebilde av anarkismen, en slags førerideologisk og uriktig nazistoid feiltolkning av anarkismen, som han altså i et blaff har "sluttet seg til", og at han dermed aldri de facto har vært anarkist, men alltid tilhørt den nasjonal-sosialistiske og Völkischer/populistiske orienterte ideologiske retning. Som nazistene i dag forsøker han opportunistisk å blande kortene ved å fremstille seg som noe anarkistisk når det passer seg sånn, for dermed falskt skaffe seg slags frihetlig alibi for sin autoritære humbug av en ideologi.

At han umodent praler med dette og påstår at "da var jeg endog Anarkist" og "Saa jeg har været svært til kar" bare underbygger at dette ikke er troverdig. Ordet "endog" innebærer jo her en de facto avstandtaken, og det samme "svært til kar". Anarkistpåstanden kan altså ikke tas som seriøst ment, på grunn av måten det er formulert på og konteksten - det er åpenbart en ren tilsnikelse for (falskt) å virke frihetlig i den aktuelle sammenheng.

I 1929 var ikke Hamsun lenger så interessert i å få søkelyset rettet mot sine «ungdomssynder». Det var da ikke lenger opportunt å (falskt) fremstille seg som frihetlig, og sannheten kom for en dag. Da skrev han at selv om de gikk med det sorte båndet til minne om Cicagoanarkistene, så var følgende et faktum: «men vi var ikke netop Anarkister for det». «Jeg mindes ikke hvor længe vi var barnslige nok til at gaa med dette sorte Baand, men det var vel bare til vi fik en ny Trøie». At han her åpent innrømmer at han tidligere løy om sin tilslutning til anarkismen, er typisk populistisk og nazistisk: Løgnen og sannheten går hånd i hånd, opportunistisk og uten hemninger hos denslags typer. Å kalle en slik psykopatisk, autoritær type for anarkist er en fornærmelse mot alle anarkister - og påstanden om at Knut Hamsun noengang var anarkist avvises dermed på det sterkeste.

I 1917 ga Knut Hamsun ut "Markens grøde". Denne er feilaktig blitt kalt å stå for "agraranarkisme". Navnet "Sellanrå" peker mer i retning selvtekt, okkupasjon og settler-romantikk enn anarkisme. Bokens åpningsavsnitt om en plass som "om enn aldri så öde likevel neppe vil finnes noe sted i hele verden"; "Slik blev stien til gjennom den store almenning som ingen eiet, det herrelöse land." etc., - har heller ingenting med anarkisme å gjøre. Anarkisme har i og for seg ikke noe med ødemark og allmenning å gjøre. Almennings-styring kan virke både urettferdig og ineffektivt. Anarkisme er en form for samfunnstyring: Det står for styring, koordinering uten hersker/hersking, effektivitet og rettferdighet, små lønns- og rangsforskjeller, etc., og har ikke noe med å ta seg til rette i en almenning eller på andres bekostning å gjøre. Dette er nazismens ideologiske og praktiske konsekvens, ikke anarkismen.

Den reaksjonære, fascistiske siden av Hamsun fikk sitt klareste uttrykk i hans «Himmelbrev til Byron» (1904) med de i ettertid uhyggelig frempekende linjene:

Nu, ridder, er tid for en jordisk klage!
Vort liv føres ned av arbeiderkrapyl,
av fredspratets plage,
av kvindesakshyl.
Vor jord blev et menneskehetens asyl.
(Se, klagen er uten sirater og pynt
og uten begyndelse benfremt begyndt.)

«Sirater» betyr dekorasjoner, parentesen er en understrekning av at dette er Hamsun rett på sak og rett fra leveren, uten omskrivninger. Vi vet jo hvilken politisk retning som i det 20. århundre skulle bli fredssakens, kvinnesakens og arbeidernes verste fiende, men allerede i 1904 utgjorde disse sakene selve hovedskillet mellom fremskrittets og reaksjonens krefter. Hamsuns reaksjonære forakt for arbeidere, fredsarbeid og kvinnesak er så ekstrem at han karakteriserer en jord preget av disse samfunnselementene som et galehus.

Konklusjonen er altså entydig at Knut Hamsun aldri var anarkist, alltid i voksen alder populistisk og nazistisk i varierende grad, og dermed heller aldri noe frihetlig, men tvert i mot meget autoritær.

(Ved M. Solberg, for Granskingskommisjonen av Knut Hamsuns forhold til anarkismen. Folkebladet og Norges Anarkistråd slutter seg også enstemmig til det standpunkt at Hamsun aldri var anarkist eller frihetlig, men populistisk og autoritær. At han falskt forsøkte å posere som litt anarkistisk en stakket stund, endrer ikke på dette. I dag er det også nok av nynazister som falskt gir seg ut for å være anarkister, og f.eks kaller seg "nasjonal-anarkister". Disse forveksler Hitlers "Das Dritte Reich", med Proudhons og Frischs "tredje alternativ" og kan ikke tas seriøst som noe anarkistisk. Det er bare noe provokativt rør, akkurat som den såkalte"'rasisisme og fører-'anarkismen'," til Knut Hamsun.)

PS. 16.01.2007: Hamsun-senter bygges for 80 millioner i Hamarøy. Nordland fylkeskommune garanterer for pengene det vil koste å bygge senteret. Det blir Hamsunsenter i Hamarøy. Byggingen kan starte allerede til høsten. Dette er klart etter at fylkesrådet for økonomi i Nordland vil gi de nødvendige garantier. Anarkistenes aksjon mot bygging av et Hamsunsenter har altså ikke ført fram. Vi vil imidlertid fortsette aksjonen mot at veier/gater og sted/plasser blir oppkalt etter Hamsun. 19.02.2009 forsøker Turid Larsen i Dagsavisen å trekke paralleller mellom den anarkistiske Pippi Langstrømpe og Hamsuns autoritære hovedperson i "Sult". "«Sult» og «Pippi Langstrømpe» er altså to litterære slektninge," hevder Larsen. Norges Anarkistråd tar avstand fra denne sammenblandingen av autoritære og frihetlige tendenser i litteraturen. Dette tjener bare reaksjonære, autoritære krefter. For mer informasjon om den anarkistiske Pippi Langstrømpe, klikk på http://www.anarchy.no/astrid.html .

Dronning Sonja er fascinert av Knut Hamsun. Blant hans mange bøker er «Victoria» en av favorittene. Om Hamsuns nazisympatier sier hun: "Jeg synes vi må kunne ha to tanker i hodet på en gang." Der tar hun etter anarkistenes mening helt feil. Hele Hamsuns forfatterskap er mer eller mindre gjennomsyret av fascistisk, autoritært tankegods. Det er således på ærlig vis å umulig å skille dette. At åpningen av Hamsun-året er lagt til 19. februar, forfatterens dødsdag er ikke tilfeldig: "Det er noe symbolsk ved at vi åpner Hamsun-jubileet på hans dødsdag, fordi det er litteraturen som lever", sier nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein, som har hovedansvaret for gjennomføringen av Hamsun-året. Det er best å la Hamsuns litteratur også ligge død. Bøkene hans bør bare  leses på linje med Hitlers "Mein Kampf", til skrekk og advarsel. At øvrigheten trykker Hamsun til sitt bryst, forundrer oss ikke. Anarkistene er i mot hele Hamsun-året. Vi boikotter arrangementene og håper folk flest vil følge vårt eksempel. Hamsun-året er en skam. Nazistene gleder seg. Les de frihetlige Wergeland, Ibsen, Øverland og Bjørneboe etc. i stedet.
---
Kommentar fra Sverre

Til S. Olsen: Du som mener at man heller burde lese frihetlige forfattere som f.eks. Bjørneboe burde jo kanskje ha undersøkt hva han selv mente om saken. http://home.att.net/~emurer/texts/digter.htm . Alf hadde en fin kommentar:" Det finnes en hel del selvopptatte drittsekker som likevel er geniale forfattere. Problemet med selvopptatte drittsekker som ikke er geniale forfattere er større."
----
Svar til Sverre
Hamsun og Bjørneboe

Takk for tilbakemelding Sverre. Men kritikken din treffer ikke helt på Norges Anarkistråds resolusjon om Hamsun. For det første angående http://home.att.net/~emurer/texts/digter.htm , Jens Bjørneboe: Knut Hamsun's Centennial (1958 ) , så er dette skrevet lenge før Bjørneboe ble anarkist. Og Bjørneboe anses av anarkistene like lite å være en autoritet som Hamsun, og andre samfunnstopper. Vi har i resolusjonen ikke tatt noe stilling til behandlingen av Hamsun i landssvikoppgjøret, som Bjørneboe tydeligvis er irritert over. Men Bjørneboe mente neppe at forfattere skal kunne gå mer strafffrie for forbrytelser enn andre. Bjørneboe var, og de fleste anarkister er, mot den mobbingen som f.eks. unger av landssvikere har blitt utsatt for.

Det er ingen oppfording om å boikotte bøkene til Hamsun i vår resolusjon. De fleste anarkister har nok både lest noe av Hitlers Mein Kampf, Hamsuns bøker, Lenin og Marx, inklusive undertegnede, og alle bør naturligvis ta en titt på slikt for å vite hva autoritære står for, men det er viktigere å kunne den frihetlige litteraturen, og folk bør helst prioritere den. Vi er naturligvis ikke tilhengere av bokbål, eller noe slikt. Mange anarkister mener at Hamsun er hausset opp som forfatter i forhold til de mer frihetlige. Bøkene hans er ikke så lite preget av avansert ukebladsromantikk, med autoritært fortegn, og appellerer vel mest til øvrigheten og deres menighet, spesielt folk med autoritære tendenser.

I resolusjonen står også "Vi vil imidlertid fortsette aksjonen mot at veier/gater og sted/plasser blir oppkalt etter Hamsun.""Det er best å la Hamsuns litteratur også ligge død. Bøkene hans bør bare leses på linje med Hitlers "Mein Kampf", til skrekk og advarsel.""Anarkistene er i mot hele Hamsun-året. Vi boikotter arrangementene og håper folk flest vil følge vårt eksempel. Hamsun-året er en skam. Nazistene gleder seg. Les de frihetlige Wergeland, Ibsen, Øverland og Bjørneboe etc. i stedet." Hitler-statuer, veier og plasser, og Hitler-år i Norge er vi i mot. Det samme gjelder Hamsun. Men folk får naturligvis lese hva de vil for oss, men vi oppfordrer altså folk til å konsentrere seg om de frihetlige. Folk flest har jo begrenset med tid til å lese. Leser de bare Hamsun og Hitler etc. uten motforestillinger, kan de lett bli autoritære... Det er bedre om de velger de frihetlige, i hvertfall først. Kan ikke se at det er noe uanarkistisk i dette.

Resolusjonen over er også publisert som kommentarer til Dagsavisen artikkel "Om hundre år er allting husket", se http://www.dagsavisen.no/meninger/article399649.ece og på Nationen debatt, se http://www.nationen.no/debattforum/posts/list/13796.page . Norges Anarkistråd har også en kommentar til Turid Larsens artikkel "Hamsun og Pippi", se http://www.dagsavisen.no/kultur/article399233.ece .

PS. 26.03.2009: Boikotten av Hamsun-året fortsetter! Øvrigheten - fiffen - velter seg i den mørkebrune bokhaugen som Hamsun etterlot seg! Folket derimot gir stort sett blaffen i Hamsun-året, og godt er det!

07.04.2009. Ikke Hamsun-steder i Oslo. Oslos byrådsleder Erling Lae avblåser jakten på en plass eller gate oppkalt etter Knut Hamsuns forfatterskap. "Jeg synes det er trist," sier lederen for Hamsuns jubileumsår, Vigdis Moe Skarstein. Krangelen om hvorvidt Knut Hamsun fortjener en offentlig plass oppkalt etter seg i hovedstaden har rast i flere år. Ved 150-årsjubileet for Hamsuns fødsel, var det flere øvrighetspersoner som hadde håpet at Oslo i det minste ville hedre forfatteren med en gate eller plass oppkalt etter en av hans bøker eller romanfigurer. Nå viser det seg at det ikke blir noe av verken "Hamsuns plass", "Nagels gate" eller "Ylajali torg" i Oslo. Forsøket på å kalle opp en plass eller gate etter Knut Hamsun ble nedstemt av Oslo bystyre i fjor sommer. I stedet ble det flertall for et kompromissforslag, hvor bydelene kunne komme med navneforslag hentet fra Hamsuns bøker eller romanfigurer. Forespørselen gikk ut til fem sentrumsnære bydeler.

Men ingen av bydelsutvalgene har kommet opp med et eneste konkret forslag. Sagene, St. Hanshaugen og Gamle Oslo sier blankt nei, og viser blant annet til at Knut Hamsun ikke hadde noen spesiell tilknytning til deres bydel. Grünerløkka er i utgangspunktet positivt innstilt til Hamsuns gate, men ikke til kompromissforslaget. Byrådsleder Erling Lae (H) legger ballen død for denne gangen, og tror det kan gå lang tid før Knut Hamsun igjen blir heftig diskutert i Oslo bystyre. "Det utvikles helt nye bydeler i Oslo som vil trenge nye gatenavn. Kanskje avstanden til krigen er tilstrekkelig stor om ti års tid," sier Lae. Da forslaget om Knut Hamsuns plass ble nedstemt i bystyret i fjor, var det flere lokalpolitikere som trakk fram den over femti år gamle landssvikdommen mot forfatteren. Erling Lae forstår reaksjonene. "Det er ingen tvil om at Hamsun kanskje er landets største romanforfatter gjennom tidene. Men for mange er det vanskelig å skille forfatteren og landssvikeren," sier Lae. Narvik, Stokmarknes, Hamarøy, Mo i Rana og Bodø har  gater oppkalt etter Knut Hamsun, og bystyret i Grimstad vedtok nylig med knappest mulig margin å få sin egen "Hamsuns plass". Men for flertallet av Oslos bystyrepolitikere er Hamsun-navnet fortsatt uspiselig.

Norges Anarkistråd mener at Hamsun ikke er en så stor romanforfatter som øvrigheten vil ha det til og at man ikke på ærlig vis kan skille mellom landssvikeren og forfatteren. Forfatterskapet er mørkebrunt som Hamsun selv. Det er bra Oslo ikke kaller opp noe offentlig sted etter Hamsun. Narvik, Stokmarknes, Hamarøy, Mo i Rana, Bodø og Grimstad burde fjerne Hamsun-navn fra sine steder. Norge burde være uten offentlige steder oppkalt etter Hamsun.

Resolusjonens avsnitt 07.04.2009 er også publisert som en kommentar til Dagsavisens artikkel "Ikke plass til Hamsun i Oslo", under tittelen "Boikotten av Hamsun-året fortsetter! Øvrigheten - fiffen - velter seg i den mørkebrune bokhaugen som Hamsun etterlot seg! Folket derimot gir stort sett blaffen i Hamsun-året, og godt er det! Ikke Hamsun-steder i Oslo", se http://www.dagsavisen.no/kultur/article409386.ece .

Hele resolusjonen per 07.04.2009 er også publisert som en kommentar til Dagsavisens artikkel "Hamsuns spøkelse" under tittelen "Øvrigheten - fiffen - velter seg i den mørkebrune bokhaugen som Hamsun etterlot seg! Folket derimot gir stort sett blaffen i Hamsun-året, og godt er det! Norge burde være uten offentlige steder oppkalt etter Hamsun", se http://www.dagsavisen.no/meninger/article409548.ece . Dagsavisens artikkel og resolusjonen fra Norges Anarkistråd har avstedkommet en diskusjon med en del brune elementer på denne linken, bl.a. to innlegg fra en "Dr. Funkelstein" direkte rettet mot resolusjen fra Norges Anarkistråd, som bl.a. skriver " Jeg gir vel faen i om Hamsun var nazist". Norges Anarkistråd svarte med følgende replikk 13.04.2009: Svar til "Dr Funkelstein" fra anarkistene. Anarkistene mener altså at Hamsun er oppskrytt, at han stort sett dyrkes av øvrigheten, og at det mørkebrune går igjen i større eller mindre grad i hele forfatterskapet. Det du skriver om frihet er lik med avdøde Jürg Haiders Frihetliges Parti i Østerrike, og såkalte "nasjonal-anarkister", bare noe brunt rør. Å ligne anarkistene med kommunister faller på sin egen urimelighet. At brune som du elsker Hamsun forundrer ikke oss. Vi har altså et annet syn. Også Hitlers "Mein Kampf" er mye lest verden over... Smaken er som baken, den er som kjent delt. Noen, som du, liker tydeligvis det som kommer ut av baken, dandert og servert på gullfat, og vi ønsker fortsatt god appetitt! Anarkister spiser ikke slikt.

22.06.2009. Israelsk kritikk av norsk Hamsun-markering. Norge svekker det internasjonale arbeidet med å fremme kunnskap om holocaust ved å hylle Knut Hamsun og markere 150-årsdagen for hans fødsel, mener jødiske kritikere. Norge har for tiden formannskapet i ITF, en sammenslutning av 26 land som samarbeider om å fremme kunnskap om folkemordet på europeiske jøder under andre verdenskrig. Fra jødisk hold kommer det kritikk. Flere har merket seg at Norge i år markerer Hamsun-året i forbindelse med at det er 150 år siden nobelprisvinneren ble født. "Den skandaløse statsstøttede hyllesten av Hamsun er kun toppen av isfjellet som gjør at Norge aldri skulle ha blitt valgt til å lede ITF," sier den israelske professoren Manfred Gerstenfeld til avisa Haaretz. Gerstenfeld har gjentatte ganger tidligere anklaget Norge og nordmenn for antisemittisme, og han er ikke alene med sin kritikk. Også den jødiske lobbyorganisasjonen Anti-Defamation League i USA er meget kritisk. Lederen for den israelske avdelingen av Simon Wiesenthal Center, Ephraim Zuroff, mener markeringen av Hamsun skader ITFs arbeid med å fremme kunnskap om holocaust. "Det kaster en skygge over sammenslutningens arbeid og gjør det til noe mindre effektivt og mer symbolsk," sier Zuroff.

Hele resolusjonen over er også publisert som en kommentar til Dagsavisens artikkel "Tausheten" 21.07.2009 under overskriften "Boikott Hamsun-året! Hamsun var mørkebrun i hele sitt voksne liv, og dette preger hele forfatterskapet..." , se http://www.dagsavisen.no/meninger/article427342.ece .

Også Den Internasjonale Raoul Wallenberg-stiftelsen har sluttet seg til kritikken, og i VG 22.07.2009 kalte den dronning Sonjas deltagelse ved åpningen av Hamsun-året i vinter for en skandale. "Det var mange genier som var nazister. Men jeg vet ikke om noen som har blitt hyllet av et statsoverhode," sa Baruch Tenembaum etter å ha sendt et krasst brev til Slottet. Han leder den jødiske stiftelsen som arbeider med å holde minnene om Holocaust i live, og er like forarget over at kronprinsesse Mette-Marit etter planen skal åpne det nye Hamsun-senteret på Hamarøy den 4. august.

23.07.2009 Har Dagsavisen en artikkel "Politikk på gjengrodde stier", der den jødiske kritikken blir avfeid med at det er den Israelske høyresiden som blåser seg opp. "Men selv Israels ambassadør til Norge, Michael Eligal, har akseptert den "viktige og klargjørende uttalelsen", som IFT-formann Tom Vraalsen kom med tidligere denne uka: Det er forfatteren som feires. Nazisten fordømmes, som før." heter det i Dagsavisens artikkel. Anarkistene, som ikke kan tas til inntekt for Israelittisk høyrepolitikk, har imidlertid hele tiden hevdet at Hamsun var mørkebrun i hele sitt voksne liv, og dette preger hele forfatterskapet - godt historisk dokumentert - og at man følgelig ikke kan skille mellom "forfatteren" og "nazisten". Derfor: Boikott Hamsun-året! Hele resolusjonen per 23.07.2009 er også publisert som en kommentar til nevnte artikkel i Dagsavisen, se http://www.dagsavisen.no/meninger/article427838.ece .

24.08.2009. TV2 skriver: Israels utenriksminister Avigdor Lieberman hevder Norge fremmer antisemittiske holdninger. Det er feiringen av forfatteren Knut Hamsun som opprører den israelske utenriksministeren, skriver den israelske avisa Haaretz i sin nettutgave. "Jeg ble forbløffet over den norske regjeringens beslutning om å feire 150-årsdagen til Knut Hamsun, som beundret nazistene", sa Lieberman søndag. "Han ga den litterære prisen han hadde vunnet til Josef Goebbels i 1943, og i en nekrolog hyllet han Hitler som en kriger for menneskeheten", sa Lieberman om Hamsun. Lieberman gikk i tillegg ut mot Norges deltakelse under FNs rasismekonferanse i april. Mens flere land gikk ut av salen i protest da Irans president Mahmoud Ahmadinejad holdt tale under konferansen, valgte den norske delegasjonen å bli sittende. "De norske representantene var blant de få som ikke gikk ut, og i dag forstår jeg at det ikke er en tilfeldighet. Hvor dypt kan du synke?" - Lieberman er leder i det ytterliggående partiet Yisrael Beiteinu som er ganske reaksjonært, men selv en "blind brun kylling" som Lieberman, kan finne et gullkorn. Han har et poeng, selv om han overdriver antisemittismen i Norge, men den finnes, og kan nok bli mer omfattende av Hamsun-feiringen.

11.11.2009. Rune Borren skriver i Dagsavisen, "Hamsun. Nu, igjen og på ny.": Tenk om de siste ukene av Hamsun-året kunne vies til hva som gjør forfatteren så vital og lest på alle kontinenter, mens jevngamle nobelpristakere har støvet ned. Kan man istedenfor å lete etter nyanser av brunt, finne ut hva Hamsuns flyktige magi består i? Ikke noe å lure på: Hamsun leses først og fremst av øvrigheten, brun-stripete med blå, grønn, eller rød stasj, som passer godt til det brune grumset Hamsun skrev.... Hele resolusjonen per 11.11.2009 er også publisert som en kommentar til nevnte artikkel i Dagsavisen, se http://www.dagsavisen.no/meninger/article451211.ece .

37. Om nazister i Sverige, paradis og prisvirkninger av halv matmoms m.v.

Uke 33: Det var først og fremst en reportasje om en bok utgitt i Sverige med ca 20 000 svenske kjente nazist-navn som var interessant i første del av uken. Avisene var ellers preget av "agurktider" og var kjedelige, samt relativt lite egnet til kamp mot det uopplyste pengevelde. Litt flom nedover i Europa blir av Magne Bondevik nokså tøvete knyttet opp til miljøforurensing, samtidig som han fabler høyt om denne guden sin igjen. Han viste seg på NRK onsdag og la vekt på at muslimene og de kristne alle var "Abrahams barn", og dermed hadde den samme guden. Er det den samme guden som Osama bin Laden og Hamas dyrker, er han ikke mye all right, spør du meg. Dessuten liker ikke anarkister dette med å "sitte ved Guds den allmektiges høyre hånd, etc" i paradis. Hvis guden er allmektig, har 100% = all makt - har folket ikke stort de skulle ha sagt - for har 1 enhet all ( = 100%) makt må da alle andre være 100% avmektige og ha null innflytelse. De låter ikke som noe paradis for frihetlige, spør du meg. Som ateist tror jeg ikke det døyt på dette populistiske paradis preiket.

Og så var det dette med å ofre sin "enbårne sønn" for gode hensikter, etc. Er det ikke nettopp det Palestinske terroristfamilier gjør når de sender sine selvmordsbombende barn ut for å bli "martyrer". Dette er en farlig lite humanistisk ideologi når en ser strengt konsistent på dette, spør du meg. Jeg vil også minne om den populistiske/nazistiske utlegningen av bibelen og Pontius Pilatus angående justismordet på Jesus nevt over, i sammenheng med kritikken av den såkalte "anarkonasjonalisten" Knut Hamsun. Han var ikke det spor mer anarkistisk og frihetlig enn dagens rasistiske, førerorienterte "nasjonalanarkister" bl.a på Internett (Dvs. han var mer enn 666 promille autoritær og bortimot 0% frihetlig (anarkigraden er ikke engang definert i denne enden av autoritets-skalaen). Jeg slutter meg dermed 100% til kritikken om at Hamsun aldri var anarkist eller noe frihetlig, men alltid populist/nazistisk og autoritær.

Da har vi mer humoristisk sans for Dante Alighieris maleriske fantasier om himmel og helvete i sin Divina Comedia. Vi satser dermed på et anstendig liv i et anarkistisk 'OBOS' i de beste deler av "Limbo", sammen med Prometevs, Sokrates, Proudhon, Kropotkin, Santillan og Haavelmo m.fl. Ragnar Frisch, "Guds tappekran" - som ville ha "det tredje alternativ" (anarkisme), er også velkommen om han blir lei av 'Paradiset' til denne guden sin. Det er jo heller ikke sikkert han kommer inn i paradiset med denne målsettingen, da den kolliderer sterkt med forutsetningen om guds allmakt. I paradiset kan man jo ikke betrakte gud som en eksogen variable, selv om det muligens kan antas for jorden. Men realistisk er dette sistnevnte ikke. Vi må nok realistisk satse på at fremtiden er i våre hender og ta ansvar. Særlig de med stor makt og innflytelse. Uansett - å gi seg ut på større teologiske utredninger ligger litt perifert i denne konteksten, så vi får avslutte her. Punktum!

Dagbladet 15.08.2002: Forbrukerne snytes for milliarder. Halv moms på matvarer skulle gi forbrukerne ti prosent lavere priser. Men matvaregigantene, industrien og bøndene har allerede stukket av med over 2 milliarder via ekstra prisøkninger. Det offentlige kunne like godt beholdt momsen som den var og brukt pengene til noe fornuftig hevdes det. Det uopplyste pengeveldet er stadig i virksomhet og har mange fremtredelsesformer.... Også Jan Petersen klager over agurk-tøvet i avisene for tiden, med spesiell referanse til Jens Stoltenbergs mange umodne venstrepopulistiske utspill om "kaos og 'nødvendighten' av sterk regjering", etc., og han sier klart fra at han ikke gidder svare på dette. STØTTET!. 16.08.2002: Og mens NRK rapporterer om grov vold fra en nazigruppe på Vestlandet, tikker en oppfølger-rapport om Hamsun inn til FB:

38. HAMSUNRAPPORTEN OPPDATERT
ET STYKKE (U-) KULTURHISTORIE - LITT FOLKEOPPLYSNING!

Hamsunsenter? - NEI TIL HAMSUNSENTER! - Hamsun var aldri anarkist - en representativ dokumentasjon oppdatert:

"Hamsuns kritikk av Chicago-justismordet er i hovedsak akkurat samme type resonnement som nazistene bruker for å gjøre jødene falskt til syndebukk for justismordet på Jesus, selv om okkupasjonsmakten, øvrigheten ved Pontius Pilatus opplagt var den skyldige i dette justismordet. Går det galt, f.eks justismord, er det folket som blir syndebukken og falskt blir pålagt den egentlige skylden i følge nazismen, ikke øvrigheten - som ansvarsfraskrives etter "Førerens lov": §1 Sjefen har alltid rett. §2 Om dette ikke er tilfelle, trer §1 straks i kraft. - Selv om det naturligvis er øvrigheten som de facto har ansvaret, i slike saker."... og så følger stoffet om Hamsun over samlet, og vi noterer oss at Hm! ("Er det Hans Majestet tro?," spør A. Quist) ønsker oss alle god helg på slutten av pressemeldingen.Og det tar vi imot med takk.16.08.2002.

Allerede lørdag 17.98.2002 skjøt ryktene i Norge og internasjonalt om at den norske kongefamilien står bak den libertære powertech organisasjonen Hm! ny fart da junior-majesteten kronprins Haakon deltok i tiårsjubileumet for Stiftelsen Hvite Busser på Villa Grande, Vidkun Quislings gamle høyborg, som nå er revolusjonert over i antinazismens tjeneste, og erklærte: " - Likegyldighten er vår verste fiende (sitert etter Eli Wiesel). - Hver dag må vi være på vakt. Vår oppgave er å kjempe mot urett og undertrykkelse. Det er mennesker som skaper historien. Det er opp til oss å bidra til at verden gjør noen små skritt fremover." At Krompen er fan av anarkisten jens Bjørneboe er jo kjent i vide kretser, og at anarkistbevegelsen har huset folkelige, maktløse symbolfyrster før - som f.eks prins Pjotr Kropotkin, nørere naturligvis opp unders folkemeningen om at kongefamilien er involvert i Hm!. På forespørsel til en talsmann for Hm! om kongefamiliens status i denne sammenheng får imidlertid Folkebladet bare den sedvanlige:" Ingen kommentar!" Så da er vi like langt i å få avklart dette - folk får tro det de vil.... Kronprinsens tale ble bl.a referert i Aftenposten søndag 18.08.2002.

I samme avis har Per Haddal en tankevekkende artikkel kalt "Kan holocaust filmes?", hvor han bl.a annet reiser spørsmål om den katolske pavens svik under annen verdenskrig i retning nazivennlighet og antisemittisme, med referanse til Rolf Hochuths 40 år gamle skuespill "Stedfortrederen". Han tar også opp den nye filmen til Constantin Costa-Gravas ("Z","Missing") som skaper debatt da han opererer med en plakat hvor kristenkors og hakekors smelter sammen. Haddal nevner også at stykket var en "torpedo under fortrengelsesarken", med tydelig referanse til anarkisten Henrik Ibsens berømte formulering "jeg legger med lyst en torpedo under arken", som naturligvis skal forstås i overført betydning, i retning av å sprenge gamle fordommer og feilaktige forestillinger og myter i stumper og stykker. Hm!s kritiske merknader til Hamsun, Pontius Pilatus og Chicago-justismordet i 1886 referert i Folkebladet over, er dermed et ledd i et bredere angrep på nazirevisjonisme som forsøker å gjøre stornazister som Knut Hamsun mer gangbare.

I mandagens(19.08.2002) Aftenposten blir det fastslått at "Hamsun var kynisk", altså "hundeaktig", dvs "bjeffer, glefser og biter nedover" og "klynker, kryper og eventuelt logrer for overordnede". At Hm! og granskingskommisjonen fastslår at Hamsun var en middelmådig forfatter, målt opp mot f.eks Ibsen, betyr naturligvis ikke at han var fjerderangs eller bånn i bøtta som forfatter. Men Aftenposten slår fast at Hamsuns diktning ikke kan skilles fra hans reaksjonære politiske ideer, og det må man være klar over når man leser Hamsun. Skillet mellom poeten og politikeren Hamsun lar seg ikke opprettholde, slås det fast i Ståle Dingstads (fra Tønsberg, 37 år, arbeider ved Høgskolen i Agder, Kristiansand) doktoravhandling. Det er dermed heller ingen grunn til å bygge noe Hamsunsenter som sagt. At Dingstad intervjuet av ingrid Furnes sier at Hamsun "ville bidra positivt" ved å følge og støtte Hitler og Quisling må vel bero på en misforståelse eller er ironisk ment. "I rollen som nasjonal (les nazi) strateg applauderte han likvideringen av egne landsmenn" sier doktoranden. Det høres ikke mye positivt ut spør du meg, sier A. Quist, men denne doktoranden nevner humor - at han liker Hamsuns humor, så vi får vel håpe det er ironi. Om ikke så er antakelig denne Dingstad ganske forvirret og eventuelt nazirevisjonistisk! Ganske forvirret ser en jo at Quisling var også - om man tar bryet med å lese denne tåkefyrstens svada. Man kan jo aldri vite? Aftenposten var jo absolutt et ganske brunt organ både før og under krigen 1940-45, og har dessuten fått en del brune kort fra IAT opp gjennom tidene... Men politisk redaktør Harald Stanghelle er i hvertfall ikke brun, føyer A. Quist ettertenksomt til... Så var vi allerede over i den nye uken....

39. Oppstramming av Norges Bank

Uke 34: Mandag 19.08.2002 var en typisk agurkdag i avisene. IIFOR og IJOR/IJ@/Folkebladet har fått litt mer 'pondus' etter å ha blitt listet opp blant de største internasjonale tidskriftene i politisk økonomi, som Journal of Economic Literature (JEL), Econometrica, og American Journal of Economics and Sociology (AJES), etc., på en link-liste til et velrennomert amerikansk universitet: OSWEGO State University of New York. IIFOR benyttet sjansen til å stramme opp og kurse Norges Bank og utredningsmiljøet i Norge forøvrig ved å minne om prisøkosirk, samt anarkistiske rente- og sysselsettings-analyser, i relasjon til de økende arbeidsledighets og stagflasjonstendenser. Man må ikke legge ensidig vekt på etterspørselsiden i renteanalyser, - gammel visdom som den Keynesianske likviditetsfellen, prisøkninger på grunn av økte rentekostnader via tilbudssiden, etc. må komme sterkere inn i analysene når en skal fastsette penge-, finans- , inntekts- og nærings-politikken. IIFOR føler seg forpliktet til å agere litt som veileder og 'skolemester' innenfor den anarkistiske Frisch-Haavelmo tradisjonen - mot det uopplyste pengevelde samt populistiske og liberalistiske tendenser (og noe inkompetanse) i norsk forvaltning og det offentlige rom. Følgende note ble sendt fra IIFOR i litt ulike varianter:

INTERNATIONAL INSTITUTE FOR ORGANIZATION RESEARCH - IIFOR
http://www.anarchy.no/iifor.html - IIFOR  P.B. 4777 Sofienberg N-0506 Oslo - Norway

 Til Norges Bank m.fl. (gjenpart til  Finansdepartementet)

NB! Dette angår hele forvaltningen av landet.

Nå har International Journal of Anarchism blitt listet på et kjent universitet i New York, USA, sammen med Econometrica, JEL, etc, så tabber vi oss ut nå, blir det kjent  i den internasjonale akademiske økonomverdenen. Det blir jo en stor skam i så fall, så nå er det ingen bønn. Alle må ta stå i grunnkurset i anarkistisk økonomi og prisøkosirk så Norges-skuta kan komme på rett kjøl igjen! Å se på rentepolitikken i hovedsak fra etterspørselssiden bærer galt avsted - det ser vi på norsk økonomi nå, med snart 100 000 arbeidsledige og relative feilallokeringer i tillegg.  

Vi fortsetter vårt grunnkurs i the general theory of libertarian economics...  

Husk at økosirkisk gjelder prisligningen (i) se nedenfor:  

Variabel liste

Symbols in English: A export; B import; C consumption, i.e. public + private; I net real investment, i.e. public + private; (C+I+A-B) total demand, i.e. nominally; R = total supply R , net national product, i.e. nominally (R = C+I+A-B); p price level for x, x net national product volume principally measured by output (i.e not input) in private and public sector, (R = px); a averagely workers productivity; r interest rate; K real capital; N employment, i.e. factual supply equal to factual demand of labor, x = aN; k capital/employment ratio; N(u) unemployment, N(full) full employment, i.e. total work force, potential labor supply, not factual, it is however an aim for society to use the whole potential, N = N(full); w = average wage, for the people. R net national product = realincome R = mR + wN + rK, distribution of realincome, where m = profit margin, i.e. market power coefficient (p - b')/p + scale coefficient ( b' - b)/p, were b' is marginal costs and b is average costs of resources, payments for resources, used to produce x, i.e. m = (p-b')/p + (b'-b)/p = (p-b)/p), where b = (wN+rK)/x, and b' = d(wN+rK)/dx. 100% anarchy means zero market power (and a reasonable = optimal high N(full) = N). The scale coefficient reflects general scarcity of resources (positive) vs large scale effects (negative), summa seen all in all, for the whole production in the society, x. M money (or other means of payment); v circulation velocity of money (or other means of payment); MU Keynesian multiplier; NAT average workers credit per hour, i.e. "hard currency" in anarchist economics, M may be measured in NAT or other means of payments, say NOK or US $ (more precise: NAT = average labor-time credits ALC, that must not be mixed up with w, wages, or wN, wage-costs, accounted exclusive all the profit-elements).; t averagely number of work hours per year per employed; o indicates autonomous or initial amount of a variable.

For mer info se (klikk på)  http://www.anarchy.no/aneco1.html   Prisøkosirken fra tilbudssiden må nå pugges inn og forstås, ellers 'bærer det galt avsted' som Haavelmo pleide å si.

Thus in a highly realcapitalized society, a hike in the price is inevitable, if the other factors in (i) are about constant, despite of a hike in r reducing (C + I +A - B).

Vi ser med tilfredshet på at Norges Bank i den nåværende situasjon med tiltagende arbeidsledighet (N går ned) og sviktende total etterspørsel [(C+I+A-B) går ned] - hvor a) sysselsettingen er gitt ved (C+I+A-B)/ap = N  , når p = p(r), og b) (trolig) dp/dr > 0 økosirkisk 'cet par'  (= 'under ellers like forhold') - c) holder r  konstant.

En diskusjon om hva som empirisk og egentlig er 'cet par', og hva som ikke er -   i den gitte situasjon - kan nå på rasjonelt  og seriøst grunnlag startes.  

Hvorfor Den Sveitsiske Konføderasjon har  ca 0,7 % (u-)naturlig arbeidsledighets rate, og Anarkiet Norge (skammelig) har sådan faktor på 2,5 - 3% er en del av diskusjonen.  

Kampen mot  det Ragnar Frisch kalte 'det uopplyste pengevelde' i EU og her (i Norge) og der  - og for 'det 3. alternativ', må nå settes inn  for fullt - også i Norges Bank.  

Sjekk ut http://www.anarchy.no/course1.html for en oppdatering vis-a-vis forskningsfronten...  

og naturligvis  først http://www.anarchy.no/frisch1.html som en inspirerende innledning.  

V. h. IIFOR  

41. Det må nå kuttes hardt i toppenes godtgjørelse

Sentralbanksjefen Gjedrem er hos Fellesforbundet - LOs viktigste industriforbund, og setter skylden for svekkelsen av industrisysselsettingen m.v. nokså ensidig på grassrotas lønninger. "Dette holder antakelig ikke helt mål" - sier P. Johansen fra IIFOR: "Ser vi på prisøkosirken fra tilbudssiden ligger mesteparten av skylda for kostnadsnivået kanskje på monopolistiske tendenser og markedsmakt i a) topplønningene, inklusive fallskjermer og frynsegoder, og b) de høye rentene generelt (kapitalkostnadene), samt c) profitten forøvrig - definert i demokratisk perspektiv, på anarkistisk vis. Dette er et empirisk spørsmål som bl.a SSB m.v. må kunne belyse, men også "den brune økonomien" må vurderes, da byråets tall i stor grad baserer seg på selvangivelser, og vi vet alle hva det er - enten de er lovlig eller ulovlig ført. Dette gjelder ikke minst i disse enronismetider. At noen få låner opp "over pipa" er antakelig ikke så viktig, men bankene må generelt ikke være for slepphendte med kreditten - spesielt ikke slepphendte med forbukslån. Det er bankene som har skylden selv - om de er for slepphendte, ikke låntakerne. Bankene må dermed skjerpe seg i kredittvurderingen."

Svein Gjedrem låter mer og mer som en blanding av Ronald Reagan, Maggie Tatcher og Milton Friedmann, og disse monetaristisk-liberalistiske mantraene representerer disøkonomi og uopplyst pengevelde, ikke realøkonomi og folkeøkonomi - men øvrighetsøkonomi. Det er rent latterlig å sette skylden på grassrota i konkurranseutsatt økonomisk sektor for kostnadsnivået, når vi ser hva byråkratiets markedsmaktprofitt utgjør alt i alt i denne sammenheng i privat og offentlig sektor. Det må naturligvis nå kuttes hardt i toppenes godtgjørelse på alle plan, for å øke konkurranseevnen, ikke i relative fattigfolks surt ervervede kroner. Sentralbanksjefen burde selv klare seg med under 500 000 NOK, særlig når han så åpenbart dokumenterer at han er utdatert faglig. Men han kan kanskje lære seg noen nye grep, ellers får han ta hatten og gå - snarest.

Folkebladet og IIFOR merket seg forøvrig i går mange interessante artikler om det uopplyste pengevelde, - Marie Simonsen i VG om Storebrand, Nationens referat fra SSB om små gevinster av EØS avtalen (i alt ca 10 milliarder NOK hittil), forskjeller i levetid for folk med høy og lav rang, politiet involvert i pyramidespill, en interessant prinsipiell kommentar i Dagbladet v. S. Aabø (fra søndag), K. Wiedswangs kommentar i DN, etc. Vi har nok noen kommentarer til noe av dette, og spørsmål, men har ikke kapasitet til å gå inn på detaljer her og nå.

Ca 15.20 sendte IIFOR ut en melding til Finansdepartementet, Norges Bank, SSB og utredningsmiljøet forøvrig, med en skarp kritikk av Svein Gjedrem, basert på det ovenstående fra denne uken, og med følgende ingress:

42. Sentralbanksjef på ville veier. En utfording til SSB m.v.:

Det må naturligvis nå kuttes hardt i toppenes godtgjørelse på alle plan, for å øke konkurranseevnen, ikke i relative fattigfolks surt ervervede kroner. Sentralbanksjefen burde selv klare seg med under 500 000 NOK, særlig når han så åpenbart dokumenterer at han er utdatert faglig, med sine monetaristisk-liberalistiske griller. Men han kan kanskje lære seg noen nye grep, ellers får han ta hatten og gå - snarest.

43. Pengepolitikk i en oljeøkonomi

Foredrag av sentralbanksjef Svein Gjedrem
Fellesforbundet, 21. august 2002  

Kommentar fra IIFOR (med rødt)

Med forbehold om endringer under fremføringen /de kjenner vi altså ikke noe til, så vi holder oss til originalmanuskriptet i våre kommentarer. Variabelliste se notat ovenfor.

Verdensøkonomien er preget av uro i finansmarkedene, lav vekst og stigende arbeidsledighet.

Enig. Men det er et utslag av det uopplyste pengevelde som Ragnar Frisch advarte så sterkt imot, bl.a liberalistisk og monetaristisk økonomisk politikk. Dette er det samme som Gjedrem i hovedsak står for. Han er dermed en del av problemet - ikke løsningen.

Selv om uroen ute har slått inn i deler av vårt næringsliv, er det samlet sett fortsatt høy aktivitet i norsk økonomi og solid vekst i etterspørselen etter varer og tjenester.

Ikke enig. (C+I+A-B)/pa = N . Her har p har økt en del, og a litt, (C+I+A-B) har ikke økt tilsvarende. Dermed har sysselsettingen blitt redusert så mye at ca 100 000 er blitt ledige i følge ferske tall fra SSB.

Etterspørselen er drevet av en kraftig vekst i husholdningenes inntekter. Det er også stor aktivitet i oljesektoren og høy oljepris. Oljeinvesteringene holder seg oppe.

Ikke enig angående totaletterspørselen. (C+I+A-B)/pa = N . Total etterspørsel (C+I+A-B) har ikke økt på langt nær nok, som nevnt over.  Gjedrem ser bare på C(privat) og en liten del av investeringene, I. Dermed jukser han. Har disse to delelementene økt så mye som han sier, må andre ting ha falt desto mer. Totalen er nemlig for lav.

 Arbeidsmarkedet er stramt.

Ikke enig. (C+I+A-B)/pa = N . Når N har falt så ledigheten er 100 000 er det ikke stramt arbeidsmarked. Det er en diger slakk i arbeidsmarkedet. Vi kan her sammenligne oss med Sveits, som har ca 0,7% (u-)naturlig arbeidsledighetsrate, uten oljeinntekter til å spe på etterspørsel med og dermed via (C+I+A-B)/pa = N, øke sysselsettingen. Norge burde jo på grunn av oljeinntektene ha mye lettere for å oppnå ca full sysselsetting, dvs arbeidsledighet nær det lave sveitsiske nivå på rundt 1%, enn sveitserne selv.

Det kommer til uttrykk i særnorske lønnstillegg. I flere år har veksten i lønnskostnadene i Norge ligget vesentlig høyere enn blant våre handelspartnere.

Det er ikke lønnsveksten til de relativt fattige, men enronismen og de rikestes grådighet og markedsmakt, som er mest kostnadsdrivende og prisdrivende - og dermed er hovedproblemet i tilknytning konkurranseevne og prisnivå, både i utlandet og her til lands.

Det rammer industrien hardt, sammen med dårlige tider ute og en sterk krone.

Kronekursen er 1. sentralbankens og 2. finansdepartementets og statsrådets, og 3. i siste instans stortingets problem og ansvar, den er ingen naturkraft på linje med vær og vind. Er den for høy er det primært Gjedrems egen skyld.

Vi tar en risiko når industrien bygges ned. Det gjør økonomien mer sårbar. Vekstevnen i økonomien – grobunnen for læring, innovasjon og utvikling – kan bli svekket når mindre av næringslivet blir utsatt for intens internasjonal konkurranse.

Enig - derfor må den kraftige avindustrialisering som nå skjer stoppes. Dette må skje så raskt som mulig, dvs ved statsbudsjettet til høsten og via generelle politisk økonomiske grep i retning flatere struktur, og via ny økonomisk politikk i vid forstand.

Høy lønnsvekst rammer det konkurranseutsatte næringslivet på to måter. For det første svekker den i seg selv inntjeningen og sysselsettingen. For det andre må pengepolitikken strammes til. Det fører til at kronen styrker seg, slik at inntjeningen og sysselsettingen svekkes ytterligere.

Konkurranseevnen er avhengig av prisnivået på varene som skal selges. Dette bestemmes av prisøkosirken via tilbudssiden (i)  i alle næringer, og totalt.

(i) p = (1/(1-m))(w+rk)/a ; (The 1. law of price formation in anarchist economics)

[i.e. (i) p = (1/(1-m))(w+rk)/a = (1/(1- (market power + scale coefficient))(w+rk)/a ; where market power = (p-b')/p and scale coefficient = (b'-b)/p, i.e.

m = (p-b')/p + (b'-b)/p = (p-b)/p), where b = (wN+rK)/x, and b' = d(wN+rK)/dx.

w er her kun grassrotas lønn. Topplønninger, frynsegoder og fallskjermer er en del av profitten. Mesteparten av registrert rK i foretaksregnskapene er også profitt til plutarkistene, kaksene, som sitter på brorparten av kapitalen. Ut fra generell økonomisk kunnskap kan vi allerede her slå fast at w bare er en liten del av kostnadene pluss profitten som tilsammen utgjør prisnivået. SSB kan belyse dette ytterligere, men har stort sett bare selvangivelsesdata. I virkeligheten er nok "kakse"-kostnadene og profitten dermed større enn SSBs tall tilsier. (Vi kan her prinsipielt se på den totale profittmarginen både inklusive og eksklusive potensiell inntekt = systemkostnader på grunn av arbeidsledighet, selv om det sistnevnte tilfellet her antakelig er mest relevant, og vi her har lagt mest vekt på dette perspektivet i prisøkosirk-betraktningene.)

Å fokusere kun på grassrotas godtgjørelse blir dermed helt feil. Gjedrem tar altså her etter all sannsynlighet meget feil i sitt resonnment.

En stram finans og pengepolitikk, høy rente og valutakurs, vil kutte total etterspørsel (C+I+A-B) enda mer. Og øke kapitalkostnadene og profitten. Dermed vil prisen, p, sannynligvis stige, og sysselsettingen N = (C+I+A-B)/pa synke tilsvarende mer. Gjedrems politikk-forslag holder derfor ikke mål - det representerer stagflasjon. 

Det er lønnsveksten samlet for alle grupper som påvirker utsiktene for inflasjonen.

Delvis feil. Som belyst over er lønnsveksten for grassrota bare en liten del av prisproblemet, se ( i ), hovedproblemet er i hovedsak veksten byråkratiprofitt i offentlig og privat sektor. Gjedrem skyter på pianisten.

Men store tillegg for enkeltgrupper kan legge grunnlaget for lønnsspiraler. Lønningene for funksjonærer i næringslivet har vokst sterkt i flere år på rad. I år ser det dessuten ut til at særlig ansatte i offentlig sektor og i deler av privat tjenesteyting tar ut høye lønnstillegg.

Det er nå  kun kostnadene i konkurranseutsatt sektor selv, som bestemmer prisene der (inklusive de direkte belastende skatter og avgifter), ikke det generelle lønnsnivået. Lønnsspiraler er ikke noen naturlov, de kan knekkes på mange måter. Det er riktig at det private byråkrati har beriket seg uanstendig i de senere årene, men dette kan da ikke belastes de relativt fattige grassrotsarbeiderne i Fellesforbundet etc. Det er enronistene og plutarkistenes godtgjørelse som skal ned og modereres, ikke fattigfolks. Det blir stagflasjon av Norges Banks høyrentepolitikk og stram finanspolitikk som antydet over.

For halvannet år siden vedtok Regjeringen og Stortinget nye retningslinjer for den økonomiske politikken. Det er lagt opp til å bruke den reelle avkastningen av Petroleumsfondet hvert år. Mesteparten av oljeinntektene fases dermed inn i økonomien de neste ti årene. Med en avkastning av oljefondet på 4 prosent kan den årlige bruken av oljeinntektene øke til nærmere 60 milliarder kroner målt i dagens priser i 2010.

Oljefondet har jo ikke kastet  noe særlig av seg. Nesten hele gevinsten er tapt på den nåværende krisen i aksje-markedene. Dette tilsier at det ikke er noe særlig å hente der på en god stund. Dessuten er dette (handlingsregelen) bare et politisk vedtak som når som helst kan gjøres om - ikke en naturlov.

Samtidig fastsatte Regjeringen et nytt operativt mandat for pengepolitikken. Norges Bank skal sette renten med sikte på lav og stabil inflasjon.

Mandatet har følgende ordlyd:

"Pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder også bidra til stabile forventninger om valutakursutviklingen. Pengepolitikken skal samtidig understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting.”

Norges Bank forestår den operative gjennomføringen av pengepolitikken.”

"Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal i samsvar med første ledd rettes inn mot lav og stabil inflasjon. Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 prosent.”

Det første avsnittet fremstår som et formål. Det siste avsnittet sier mer spesifikt hva Norges Bank skal gjøre.

Den første setningen i mandatet omtaler kronens verdi. Stabilitet i kronens nasjonale verdi betyr at inflasjonen skal være lav og stabil. Det er det beste bidraget pengepolitikken kan gi til økonomisk vekst og velstand. Det er også en nødvendig forutsetning for stabilitet i finansmarkedene og i eiendomsmarkedene.

Forskriften sier også at pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i kronens internasjonale verdi. Kronekursen svinger fra dag til dag, fra uke til uke og fra måned til måned. Vi har åpen handel med utlandet og frie kapitalbevegelser. Vi har ikke virkemidler til å finstyre kronekursen. I Norges Banks brev til Finansdepartementet 27. mars i fjor om de nye retningslinjene for den økonomiske politikken ga vi uttrykk for at når pengepolitikken sikter mot lav og stabil inflasjon, så er dette det beste bidraget pengepolitikken kan gi til stabilitet i kronekursen over tid.

At man ikke kan "finstyre" valutakursen behøver ikke bety at man ikke kan grovstyre den. At renten på sikt drar opp prisnivået, via kapitalkostnadene (se ( i )), i stedet for det motsatte  - er meget sannsynlig. Setter man ned renten faller også valutakursen, og man unngår noe av problemet nevnt over med stagflasjon. Pengepolitikken må også samkjøres med resten av den økonomiske politikken for å få opp etterspørselen, så vi får ca full sysselsetting, dvs (C + I + A - B)/pa = N = N(full)

Renten påvirker prisstigningen blant annet via kronekursen. Sterkere krone demper inflasjonen.

Det relevante prismålet er prisindeksen for nasjonalproduktet, ikke konsumprisindeksen. Det blir et noe annet resonnment. Kronekursen har her marginal effekt på prisnivået, jevnfør prisøkosirken ( i ). Gjedrem roter og blander to ulike prisbegreper.

Hvis vi motvirker at kronen styrker seg når det er press i økonomien, reduserer vi muligheten for å holde inflasjonen i sjakk, og vi øker risikoen for store svingninger i økonomien. Her må altså hensynet til stabilitet i kronens nasjonale verdi gå først. Dessuten er stabilitet i kronens internasjonale verdi avhengig av at vi har lav og stabil inflasjon, når andre land følger en slik linje.

Nå er det altså ikke noe press i økonomien for tiden, men stor ledig kapasitet. Den "nasjonale verdi" er i praksis avhengig av prisøkosirken ( i ) - omtrent intet annet. Valutakursen er prinsipielt et politisk anliggende, bl.a avhengig av renten - og dermed noe ganske annet.  Gjedrem blander kortene, forveksler byråkratiske bindinger med realpolitiske muligheter, og har en feilspesifisert modell som utgangspunkt for resonnementene. Dermed blir også svarene han gir ganske feil.

I forskriftens andre ledd er gjennomføringen av pengepolitikken delegert til Norges Bank. Det betyr at det er bankens forståelse av forskriften – slik den kom til uttrykk i brevet til Finansdepartementet i mars i fjor – som er grunnlaget når vi setter renten. I tolkningen legger vi vekt på Regjeringens grunngivning for forskriften, på formålet slik det er uttrykt i det første avsnittet, og på vår kunnskap om sammenhengene mellom rente, kronekurs, produksjon, sysselsetting og inflasjon.

Delegasjonen forutsetter at forskriften tolkes rasjonelt, hva Gjedrem ikke gjør. Han opererer som antydet over med en urealistisk modell.

Det operative målet for pengepolitikken er lav og stabil inflasjon. Inflasjonsmålet er satt til 2½ prosent. En pengepolitikk som gir høy og varierende inflasjon ville ført til større svingninger i produksjon og sysselsetting. Det ville også vært en oppskrift for uro i valutamarkedene. Det er derfor nært samsvar mellom forskriftens tredje ledd – inflasjonsmålet – og det første leddet om å stabilisere den økonomiske utviklingen og valutakursforventningene.

Veksten i norsk økonomi er i dag særlig drevet av en kraftig økning i det private forbruket og sterk vekst i husholdningenes disponible inntekter. Vi regner med en realvekst i husholdningenes inntekter på nær 5 prosent i år. Det er historisk høyt. Veksten i innenlandsk kreditt holder seg oppe. Husholdningene låner mye. Boligprisene har steget kraftig, om enn ujevnt, i flere år. Den kraftige veksten i etterspørselen tilsier en stram pengepolitikk. Men den sterke kronekursen trekker importprisene ned og bidrar på den måten til å holde renten nede. Det er ikke slik at hensynet til å jevne ut produksjon og sysselsetting tilsier en lettere pengepolitikk. Hadde vi lagt større vekt på det hensynet, kunne pengepolitikken vært strammere og renten høyere for å gardere mot en låne- og forbruksfest.

Å gjenta en feil gjør det ikke mer riktig. Dette er tilbakevist over.

Renten påvirker prisveksten på to måter: Gjennom etterspørselen etter varer og tjenester innenlands og gjennom kronekursen.

Feil. Prisøkosirken ( i ) er det eneste "måten" som i realiteten betyr noe m.h.p. rentendringer. Etterspørselen kan innvirke marginalt på enkelte ting der, men Gjedrem har ikke argumentert noe for hvorfor han skulle ha rett via denne ligningen. Dermed beviser han i hovedsak at han lite har skjønt av samfunnsøkonomi og lever i sin egen teoriverden uten rot i virkeligheten.

Når renten øker, blir det mer lønnsomt å spare og mer kostbart å låne. Det demper forbruket og investeringene.

Allerede Keynes viste at renten ofte ikke virker på denne måten, altså slik at den totale sparingen i samfunnet går opp ved en renteøkning. For det første viste Keynes at renten i hovedsak har betydning for hvordan finansporteføljen blir sammensatt. Hva som bestemmer forbruk og realinvestering er diskutert nærmere i notatet ovenfor. Sparingen i et samfunn er  = I + nettofinansinvesteringen overfor utlandet. Høy rente reduserer tendensielt I snarere enn øker den (som også Gjedrem antyder), men effekten er usikker og det kan virke motsatt, jevnfør den såkalte likviditetsfellen. Effekten på nettofinanssparingen, som er avhengig av A-B er også tvilsom. Økt rente vil tendesielt øke valutakursen, som igjen vil bidra til økt import og redusert eksport, slik at nettofinansinvesteringen går nedover. Dermed vil den samlede sparingen = nettorealinvestering + nettofinansinvestering meget vel bli redusert når renten går opp. Den samfunnsøkonomiske lønnsomheten ved økte renter er dermed høyst tvilsom. Gjedrems påstand representerer dermed et tvilsomt resonnement, spesielt i en tiltakende lavkonjunktur. Sentralbanksjefen blander tilsynelatende finans og realøkonomi, har pengeillusjoner, og tenker øvrighetsøkonomi - ikke folkeøkonomi. Høyere rente tilsier altså gjerne at det blir spart mindre alt i alt, og til en høyere rente, og at dette igjen drar enhetskostnadene og prisene opp, via prisøkosirken ( i ).

I neste omgang bidrar lavere etterspørsel til å dempe veksten i priser og lønninger.

Dette er mer enn tvilsomt i enronismens dager, og tar ikke hensyn til prisøkosirkens avgjørende betydning som nevnt over.

Høyere rente gjør det også mer attraktivt å plassere i norske kroner og låne i andre valutaer. Normalt vil derfor en høyere rente føre til en sterkere krone. Det gjør importerte varer billigere.

Det blir jo ikke mer etterspørsel for norsk nasjonalprodukt og dermed sysselsetting ved større importlekkasje.

I tillegg demper en sterk krone aktiviteten,...

Det er jo riktig, men med 100 00 arbeidsledige og økende ledighet, er jo ikke for høy aktivitet problemet, men det motsatte. Gjedrem vil tydeligvis presse grassrotas lønninger enda mer ned enn de allerede er, skape relativt mer slavekontrakter  - og bedriver dermed øvrighetsøkonomi og ikke folkeøkonomi.

---lønnsomheten og lønnsevnen i det konkurranseutsatte næringslivet, og dermed kostnadspresset i norsk økonomi.

Lønnsoppgjøret i år, med høye tillegg i offentlig sektor og lave i eksportnæringene viser jo at dette ikke holder. Henviser forøvrig til prisøkosirken.

Mandatet for pengepolitikken tilsier at renten må tilpasses utsiktene for norsk økonomi. Ser det ut til at inflasjonen med uendret rente blir høyere enn 2½ prosent, vil renten bli satt opp. Ser det ut til at inflasjonen med uendret rente blir lavere enn 2½ prosent, vil renten bli satt ned. En slik pengepolitikk vil normalt også bidra til å stabilisere produksjonen og sysselsettingen.

Dette er altså byråkratpolitikk av verste merke og strider mot alle fakta presentert over.

Pengepolitikken virker med et tidsetterslep. Inflasjonen i dag gir derfor ikke tilstrekkelig holdepunkt for hva renten bør settes til nå. Våre analyser tyder på et en vesentlig del av virkningene av en renteendring vil komme innen to år.

Dette er jo å snu tingene på hodet. F.eks på grunn av prisreguleringer på husleie, vil nettopp renteøkningens effekt oppover på prisene melde seg sterkere over tid, ikke det motsatte som Gjedrem antyder.

To år er derfor et rimelig tidsperspektiv for å nå inflasjonsmålet.

Henviser igjen til prisøkosirken ( i ) og resonnementene over  og hevder med styrke at Gjedrem er helt på viddene.

Det kan likevel tenkes at dersom prisveksten skulle være svært høy, og den økonomiske utviklingen samtidig svak, vil vi kunne velge å bruke noe lenger tid enn to år på å nå målet om en prisvekst på 2½ prosent. Ved å påvirke prisveksten over tid, unngår vi at pengepolitikken i seg selv påfører økonomien unødige forstyrrelser.

Igjen bare noe surr. Feilspesifisert modell.

Norges Bank har ett virkemiddel. Det er renten. Virkningene favner vidt.

Enig, men rentens betydning må heller ikke overvurderes i forhold til annen økonomisk politikk.

Pengepolitikken kan derfor ikke rettes inn mot å stabilisere utviklingen bare for konkurranseutsatt sektor. Det ville skapt store ubalanser i norsk økonomi.

Forsåvidt enig, men Gjedrem tar altså grundig feil angående virkningene av høyrentepolitikken, i det han snur det hele på hodet.

Lavrentepolitikken og devalueringene på 1970- og 1980-tallet er et eksempel på hvor galt en slik politikk kan bære av sted. Pengepolitikken ble rettet inn mot å unngå at industriens konkurranseevne ble svekket. Kronen ble devaluert flere ganger. Men lønningene skjøt fart for å kompensere for økt inflasjon. Resultatet var en lønns- og prisgalopp som rammet hele økonomien.

Gjedrem drar her ut ut en enkelt ting på en feil måte. Det var bl.a subsidier som ødela økonomien - ikke lavrentepolitikken. Inntektspolitikken er helt annerledes i dag, dessuten må hele politikk-konseptet i støpeskjeen  

Etter nok et dyrt lønnsoppgjør og et kraftig fall i oljeprisen, kom den siste devalueringen våren 1986. Fra da av ble pengepolitikken lagt om. Fastkurspolitikken bidro til at inflasjonen i Norge etter hvert kom på linje med inflasjonen i andre land.

Resultatet var en katastrofalt stor ledighet bl.a.- elendig politikk for folket - kun bra for øvrigheten - kanskje ikke for noen. Ledigheten skapte en mindre "samfunnskake" enn det en ellers ville hatt.

Men norsk økonomi måtte gjennom en kraftig snuoperasjon fra siste del av 1980-tallet. Tilliten til pengepolitikken og den norske kronen måtte rettes opp for å unngå at den høye inflasjonen skulle vare ved. Det tok lang tid og krevde svært høye renter før tilliten til det nominelle ankerfestet var gjenreist.

Hele greia  var en eneste stor feilpolitikk. Øvrighetspolitikk - ikke folkeøkonomi.

Økonomien kom først i en mer stabil utvikling da lønns- og inntektsdannelsen ble klart forankret i målet for pengepolitikken, som da var stabilitet i kronekursen.

Gode konjunkturer ute var nok hovedårsaken, dette er dagdrømmeri uten rot i virkeligheten. Pengepolitikkens betydning overvurderes bl.a.

Dette illustrerer at det må være alminnelig tillit i de norske og internasjonale valuta- og finansmarkedene til at inflasjonen i Norge holder seg lav og stabil.

Rentepolitikken virker altså neppe som Gjedrem forutsetter. Hans politikk medfører stagflasjon - og stor arbeidsledighet er tapt realinntekt, lavere økonomisk vekst inklusive miljøforbedringer etc. enn hva en ellers kunne oppnådd.

Dersom denne tilliten ikke er til stede, vil en nedgang i de kortsiktige rentene føre til økte langsiktige renter og sterkt fall i kronen. Dette ville igjen føre til større svingninger i økonomien.

I dag er konkurranseevnen for næringslivet svekket. Kronen er sterk fordi lønnsveksten er høy og etterspørselen vokser. Hvis lønnsveksten avtar og vi kan ha tillit til at den vil forbli lav de nærmeste årene, kan rentedifferansen mot utlandet reduseres. Det vil normalt føre til at kronekursen faller tilbake. Samlet ser det ut til at lønningene i Norge vil stige vel 15 prosent mer enn ute i årene fra og med 1998 til 2003. Kronen er nå rundt 7 prosent sterkere enn gjennomsnittet for 90-tallet. Utviklingen i kronen er trolig reversibel, men det tapet av konkurranseevne og arbeidsplasser som skyldes den særnorske lønnsveksten, er vanskelig å hente inn.

I solidaritetsalternativet på 1990-tallet skulle den stabile valutakursen og lønnsveksten hos våre handelspartnere være ankerfestet for partene i arbeidslivet. Fram til 1997 holdt dette ankerfestet. Men veksten i lønnskostnadene gjorde et hopp i 1998. Den har siden vært rundt 2 prosentpoeng høyere enn blant våre handelspartnere – mellom 5 og 6 prosent hvert år. Årets lønnsoppgjør ser ut til å føye seg inn i denne rekken og peker også mot høy lønnsvekst neste år. Lønnsveksten er høy i forhold til inntjeningen i mange bedrifter. Det er krevende å effektivisere raskt nok til å holde tritt med veksten i lønnskostnadene.

Lønnsveksten her hjemme har de siste årene ikke vært forankret i lønnsveksten blant våre handelspartnere. I offentlig sektor vokser lønningene vesentlig mer enn det statsbudsjettet bygde på. Det rammer tjenesteproduksjonen.

Offentlige bevilgninger vokser med 7 prosent fra i fjor til i år¹. Det er vesentlig mer enn veksten i verdiskapingen i næringslivet på fastlandet, som kan anslås til rundt 4 prosent i løpende kroner. Da er handlingsregelen fulgt nøye. Den reelle veksten i offentlig forbruk er anslått til 1½ prosent. For 2003 er veksten i tjenesteproduksjonen anslått til bare ¾ prosent. Det blir altså bare en moderat reell vekst i den offentlige tjenesteproduksjonen, selv om offentlige utgifter øker mye. Forklaringen er at kostnadene ved å produsere offentlige tjenester stiger sterkt. Det gjenspeiler den høye lønnsveksten. Dessuten vokser overføringene til husholdningene i våre sosiale ordninger mye.

Mesteparten av den høye veksten i statlige bevilgninger ender derfor opp som sterk vekst i husholdningenes inntekter og forbruk. Det må vi nok også kanskje regne med når lønns- og kostnadspresset er så sterkt i utgangspunktet. Skulle staten kompensere virksomhetene for at de har gitt lønningene et særlig løft, blir resultatet lett en ny runde på lønnsspiralen.

Våre anslag i forrige inflasjonsrapport i juli viste at med uendret foliorente – som den gang var 6,5 prosent – og en kronekurs lik gjennomsnittet i andre kvartal, ville prisveksten på to års sikt kunne bli over 2½ prosent. Samtidig viste anslagene at prisveksten på kort sikt kunne komme til å bli lavere enn 2½ prosent. Skulle vi ha prøvd å nå inflasjonsmålet på helt kort sikt, ved å sette ned renten og dermed bidra til en svekket krone og økt prisvekst, vet vi at vi om ett års tid trolig måtte ha satt opp renten vesentlig mer enn det vi nå har gjort. Det ville ha ført til en mer ujevn utvikling i produksjon og sysselsetting.

Utover på 1990-tallet fikk vi nedgang i arbeidsledigheten så lenge lønnsveksten i Norge var lavere enn lønnsveksten blant våre handelspartnere. Dette tok slutt i 1998. Da sa partene i arbeidslivet nei til moderasjonslinjen. Nedgangen i arbeidsledigheten stoppet opp.

Den sterke veksten i lønnskostnadene de senere årene er en kime til økt arbeidsledighet. Renten er et slagkraftig instrument for å møte lavere etterspørsel og økende arbeidsledighet når sterkere etterspørsel ikke slår ut i økt lønnsvekst eller ustabile finansmarkeder. Men det er lite pengepolitikken kan gjøre for å hindre en økning i ledigheten som er drevet av høy kostnadsvekst.

Når den reelle veksten i lønningene er større enn veksten i produktiviteten, svekkes lønnsomheten i bedriftene. Næringslivet vil da ansette færre og si opp flere. I offentlig sektor får vi en større konflikt mellom budsjettrammer og kravene til tjenesteproduksjonen. Høy lønnsvekst øker kravene til effektivitet i bedriftene og i offentlige virksomheter. Det forsterker utstøtingen fra arbeidsmarkedet til ulike trygde- og pensjonsordninger.

De siste tretti årene er industrien blitt bygget ned i bølger. Særlig i årene fra 1977 til 1984 og fra 1987 til 1992 var det kraftig avskalling. I forkant var lønnsomheten i industrien blitt svekket. Det kan ta tid før en slik svekkelse slår ut i lavere produksjon og sysselsetting. Men når omslaget først kommer, skjer det gjerne raskt og kraftig. Vi er trolig nå inne i en ny periode med avskalling.

Den norske kronen har styrket seg markert i inneværende år. Utviklingen i lønnsoppgjøret har trolig vært en viktig drivkraft. Aktørene i valutamarkedet har opptrådt slik vi må forvente. Høy lønnsvekst legger grunnlaget for høy rente. Det gjør det attraktivt å plassere i norske kroner og å låne i andre valutaer. Kronen styrkes.

Vi er og må være forberedt på at valutakursen vil variere, slik vi har sett i andre land. Vi har fritt vare- og tjenestebytte og frie kapitalbevegelser. Kronen flyter. Det betyr at aktørene i det økonomiske livet ikke kan legge til grunn at kronen vil være stabil mot euro, mot dollar eller mot et veid gjennomsnitt av utenlandske valutaer.

Sammenliknet med andre små valutaer, skiller ikke svingningene i kronekursen seg ut. En stor del av petroleumsinntektene investeres i utenlandske aksjer og obligasjoner gjennom Petroleumsfondet. Endringer i oljeprisen påvirker fondets størrelse, men i liten grad bruken av oljeinntektene innenlands. Petroleumsfondet virker dermed som en buffer mot svingninger i oljeprisen og skjermer kronekursen. Vi må likevel være forberedt på at valutakursen vil svinge på linje med andre små lands valutaer.

Men kronen er fleksibel i begge retninger. Den vil ikke vedvarende styrke seg. Det som har drevet kronekursen de siste to årene er den høye og økte renteforskjellen mellom Norge og utlandet. Denne renteforskjellen gjenspeiler den særnorske lønnsutviklingen. Det er altså lett forståelige krefter som har drevet kronen. De er også trolig reversible. Varig lavere lønnsvekst, mer på linje med veksten ute, vil gå hånd i hånd med mindre forskjell i renten.

Over tid må veksten i reallønningene svare til veksten i arbeidstakernes produktivitet. Med et inflasjonsmål på 2½ prosent og en trendmessig vekst i produktiviteten på rundt 2 prosent, ifølge oppdaterte tall fra Nasjonalregnskapet, tilsvarer det en årlig nominell lønnsvekst på rundt 4½ prosent. Tallene stemmer godt overens med utviklingen på 1990-tallet. Lønnsveksten var i gjennomsnitt 4½ prosent. Det ga en inflasjon på 2½ prosent. Kronekursen var stabil.

Den høye renten og den sterke kronen speiler realøkonomiske drivkrefter knyttet til de høye oljeinntektene, et stramt arbeidsmarked og sterk vekst i husholdningenes inntekter, forbruk og låneopptak. I tillegg kan nye trekk ved lønnsdannelsen ha bidratt til en særlig høy samlet lønnsvekst. Hvis disse kreftene dempes, er det også håp om at presset mot pengepolitikken kan avta.

Det konkurranseutsatte næringslivet vil få et særskilt løft dersom lønnsveksten skulle avta. Lavere lønnsvekst vil i seg selv styrke inntjeningen og sysselsettingen. Samtidig vil renten kunne settes ned. Normalt vil det føre til at kronen svekker seg, slik at inntjeningen og sysselsettingen styrkes ytterligere. Industrien vil derfor kunne merke de positive effektene av lav nominell lønnsvekst enda sterkere enn før. Med en lønnsvekst som er forankret i inflasjonsmålet, og når vi bevarer tilliten i finansmarkedene, vil også pengepolitikken kunne være et slagkraftig virkemiddel dersom den samlede etterspørselen etter varer og tjenester skulle svikte.

Å gjenta samme feilaktige mantra - gammel sur vin i enda flere nye flasker, gjør ikke resonnementet til Gjedrem bedre. Det sentrale er ikke eventuelle svingninger i kronekursen, men stagflasjon og tapt realinntekt pga for stor ledighet ved høyrentepolitikken. En stram finanspolitikk vil gjøre galt verre. Henviser ellers til det som er skrevet med rødt over, og notatet ovenfor samt http://www.anarchy.no/aneco1.html generelt. På grunn av variasjoner i pengenes omløpshastighet, er pengepolitikken generelt ganske upålitelig som et konjunkturstyrende redskap - for å regulere etterspørselen. Den må dermed helst bare være en mindre del av den samfunnsmessige totale etterspørsels-styringen.

Takk for oppmerksomheten.

Takk i like måte

Litt senere på torsdagen (22.08.2002) sendte S. Olsen fra NACO et uformelt brev til Victor Norman i Arbeids- og Administrasjons-departementet med gjenpart til Magne Bondevik, Erna Solberg og Kristin Clemet samt Per-Kristian Foss og Finansdepartementet. (forkortet av red.)

"En stakkars anarkistråd kan ikke være borte på ferie noen uker en gang uten at Norge går av skaftet. Vi hadde så vidt fått folk til å forstå forskjell på total- og marginalnytte og hva verdiskapning er, før jeg dro på ferie. Når jeg kommer tilbake er det fullt kaos igjen... Det sitter tydeligvis en ca 100% gal man bak rattet i Norges Bank, som påstår at det er stramt arbeidsmarked og press i økonomien med 100 000 arbeidsledige i følge AKU/SSB - og stigende.Hadde han bodd i Sveits som er vant med ca 1% ledighet, så hadde han forlengs vært kastet for sånne inkompetent løgnaktigheter. Hvorfor vi med oljepenger til å spe på etterspørselen med, ikke kan klare det samme (ca 1 % ledighet) er det jo intet rasjonalt grunnlag for - det skyldes kun vanstyre!

Høyrente politikk hever valutakursen og gir eksportoverskuddet (A - B) negativt skift. Stramt budsjett gir (C + I) et negativt skift. Dermed går total etterspørsel (C+I+A-B) ned relativt samlet. Dermed må det gå galt med sysselsettingen N = (C+I+A-B)/pa hvor p = prisnivå og a = produktivitet, for disse sistnevnte stiger jo utvilsomt med et 1-3% i året hver seg. Telleren svikter i forhold til nevner, da går det galt.

Det er naturlgvis ikke likegyldig hva man gjør for å få opp etterspørselen korrigert for inflasjon og produktivitetsendring tilstrekkelig, og dermed få N opp til ca N(full). Det er ikke bare å pøse på med penger - men man kan ikke la humla suse heller - dvs med høyrentepolitikk og stramt budsjett. Det går ikke bra. Det betyr milliarder i realinntekt ut av vinduet (F.eks 100 000 årsverk tapt a 250 000 NOK = 25 milliarder NOK tapt realinntekt (vurdert til gjennomsnittet av nasjonalproduket per capita blir beløpet enda større, dette er altså et lavt anslag), red. merk.). Dere (Statsrådet) må nå sammen med departementene, SSB, etc. legge hodene i bløt for å finne ut hvordan dere kan få opp etterspørselen (C+I+A-B)/ap = N => ca N(full) uten å kjøre økonomien i grøfta.

Kutt ut den 'galematiasen' i Norges Bank i denne prosessen, han er åpenbart helt inkompetent, og fortell han hva han skal gjøre som en del av pakken når innretningen på løsningen ligger på bordet. Så får man øke etterspørselen i denne grove, planlagte innretningen litt etter hvert, unngå flaskehalser etc., til det blir ca full sysselsetting - uten for mye krøll i retning inflasjon og enronisme. Løsningen er retningsgitt grovstyring - ikke finstyring - det siste går ikke i praksis."

Ellers var dagens aviser opptatt av en del gamle Ap-pamper med Kjell Opseth i spissen, som for klekkelige honorarere hadde blitt med i edderkoppnettet til en eiendoms-spekulant som vil slakte et verft. Det forundrer oss ikke det minste, og de fikk også mye pepper av sine partikamerater for dette tvilsomme engasjementet. "Men da er vi kommet til fredag 23.08.2002, og vi ønsker god helg," sier S. Olsen.

PS. Neste uke skal vi relansere en klassiker i anarkistisk økonomi, fra IJ@ medio 1990-årene, som bl.a. bygger en del på Trygve Haavelmos arbeider. Den kan sikker gjøre sin nytte i disse tiltakende krisetider med stor arbeidsledighet her til lands. Ekstraoppslag på fredag:

44. Mentalt forvirret sentralbanksjef rapper 25 milliarder fra folket via vanstyre
Gjedrem bør sykmeldes

Vi har forelagt sentralbanskjefens foredrag til Fellesforbundet for den kjente svenske økopsykologen O. Blomberg, som bl.a er rådgiver for AFIS, og analysen er entydig "unenlightened plutarchist" syndrom, en alvorlig form for mental ubalanse med realitetsbrist, hvor urealistiske modelloppfatninger fortrenger virkeligheten på en psykotisk, forvirret måte. Konklusjonen blir: Mentalt forvirret sentralbanksjef rapper 25 milliarder fra folket via vanstyre, - og det legges til at når vrangforestillingene er så sterke og gjennomførte som i dette tilfellet er det neppe håp om bedring. At han ikke får nytte av pengene selv, men at de kastes ut av vinduet - gjør ikke saken bedre. Å brenne eller på annen måte ødelegge folkets penger er essensielt forbudt i Norge. Gjedrem bør dermed sykmeldes på ubestemt tid.... Blomberg understreker videre at det er en økopsykologisk mental lidelse Gjedrem lider av, - han har preg av å ha en sterk fiks ide eller fiksjon som Ragnar Frisch gjerne kalte det, og at dette fungerer på en psykotisk, forvirret måte. Sentralbanksjefen er antakelig ikke psykotisk i strengt psykiatrisk forstand, det dreier seg her om fikse ideer, om å være eksentrisk faglig. I praksis i jobbsammenheng kan imidlertid dette gå omtrent ut på ett, da Gjedrem på grunn av forvirringen begår grov uforstand i tjenesten, med katastrofale økonomiske tap som resultat (red. merk). NB! Les hele konteksten - det er ikke bare Gjedrem det står på, selv om han er en versting og nokså sprø faglig.

Så er vi igang med en ny uke i kampen mot det uopplyste pengevelde.

45. Vi åpner med et limerick om sentralbanksjefen Svein Gjedrem:

Anarki og poesi samt økonomi! - Hamsun og "Sult" blir slått ned i støvlene av vår nye stuntpoet E. K.:

En syndikalist ifra Støren
kom med tips om bankdirektøren.
Han sa: "Tyveknekt!
Det er faen så frekt!
Han tar pengane fra vors, det gjør'n!"...

Med hilsen E. K. - Lett redigert av Hm!, -står det i en mail til Folkebladet, som vi altså har tatt ad notam og publisert.

46. Ny økonomisk politikk: 5 nye regler for den økonomiske politikken og statsbudsjettet

Åpent brev til Gjedrem, P.-K. Foss og Stortinget. Finans-statsråd P.-K. Foss snakker om stramt budsjett med referanse til tap på oljefondet. Dette holder ikke mål! ANARCHY RULES OK! Byråkratihersking = NO GOOD!

27.08.2002: Følgende 5 nye anarkiregler gjelder fra nå av for økonomisk politikk her til lands!.

1. Oljefondet er folkets og ikke øvrighetens ved Gjedrem og Foss m.fl. Fondet er å betrakte 100% som folkets private, kollektive besittelse, tilnærmet som et privat pensjonsfond for en fagforening eller en bedrifts ansatte. Bare 'la det ligge' - og - "fingrene fra fatet" for politikerne, er dermed parolen. (Dessuten må noen mer profesjonelle rådgivere inn i forvaltningen, dvs noen som kan nedturshandel i aksje- og verdipapir markedene - for å berge stumpene). Av dette følger

2. Hva som skjer med oljefondet har dermed prinsipielt ingen som helst betydning for finans-, penge-, inntekts- og næringspolitikken (inklusive miljø), og disse politikkers utforming - som må underkastes etterspørselstyringsligningen (C+I+A-B)/pa = N => N(full) med rimelig a og p. Varibelliste se ovenfor eller på http://www.anarchy.no/aneco1.html om man ikke har fått dette inn fra før.

3. Statbudsjettet, rente, valutakurs og føringer, dialog med organisasjoner etc. skal dermed bestemmes ca 100% som om oljefondet ikke eksisterte. Av dette følger igjen

4. Tapene på oljefondet på grunn av lavkonjunkturen internasjonalt skal ikke ha noen som helst innflytelse på utformingen av statsbudsjettet til høsten.

5. Statsbudsjettet skal ta ca 100% hensyn til (C+I+A-B)/pa = N => N(full), og utformes som motkonjunkturpolitikk. Ikke finstyring - men grovstyring i riktig retning, under hensyn til å hindre flaskehalser. Bl.a annet skal anarkistenes skippertaksprogram mot mafiaen være en del av politikken. Bolig og distriktspolitikken må også i støpeskjeen, og eldreomsorgen: Gamle skal ikke ha reimer og tvangstrøye - takk.

PS. Om ikke P-K. Foss og Gjedrem, samt Stortinget, skjønner disse 5 enkle reglene, bør de på 'lukket avdeling', med tvangstrøye, remmer og sterke piller selv, og intens behandling av psykiatere med Frisch og Haavelmo, etc. på baklomma, til fiksjonene og de fikse ideene om å holde høy rente, så valutakursen blir høy, og dermed (A-B) relativt nede og lav, og "stramt budsjett" så (C+I) går ned og blir relativt lav, med resultat at total etterspørsel bli for lav i forhold til "pa" og (C+I+A-B)/pa = N går ned og N blir fjernere fra N(full). Det Gjedrem og P-K. Foss foreslår er KRISEMAKSIMERING, med tap i størrelsesordenen 20 - 30 milliarder NOK pr år. Øvrigheten fikser kort og godt ikke "knivsegg-problemet" i etterspørsels-styringen og det skjærer seg - og folket forblør økonomisk.

Hilsen Hm! ANARCHY RULES OK! Byråkratihersking = NO GOOD!

(Dette med psykiatrsik behandling av Gjedrem og Foss etc. skal naturligvis ikke tas bokstavelig, men humoristisk.Det er best å si dette helt klart, for befolkningen her i landet dokumenterere stadig at de ikke skjønner ironi. Anarkistene går naturligvis ikke inn for omskoleringsleire og GULAG selv for en vrangvillig øvrighet. Men dette illustrerer at det er meget sterke fikse ideer ute og går blant toppene, og at de har en falsk virkelighetsoppfatning. Og så skal vi presentere de økonomiske klassikerne som lovet og nevnt over, som også er publisert i IJ@ 1(32), red merk.)

47. NO TO EURO! FULL EMPLOYMENT!

TWO CLASSICAL NOTES ON ANARCHIST ECONOMICS
FOLLOWING UP RAGNAR FRISCH AND TRYGVE HAAVELMO'S WORKS ON ECOCIRC AND DEMAND MANAGEMENT

47.A. ANARCHIST VS BUREAUCRACY ECONOMICS
from IJ@ 1(25) 1995

I. The Superiors - political/administrative (rank) and/or economically (income), in public and private sectors - are for simplicity called the Bureaucracy. The People, i.e the Total Population minus the Bureaucracy! Anarchist Economic Accounting for Employment: The percentage change of employment is determined by the change in 1. total demand minus 2. inflation and the rise in 3. productivity a.s.o. The critical question is to rise total demand sufficient more than the minusfactors, to achieve full employment. To rise employment, say 7%, it is necessary to change demand 13% if the minusfactors are 3 + 3 = 6%. This relation is practically always valid.

A. Demand is investment in production, environment included, plus consump­tion and trade surplus. Bureaucracy consumption is not value for money to the People. And trade surplus, say in Norway, is the same trade deficit to the rest of the world. The only sound welfare ground and pension fund is real invest­ment. You can't eat money, and inflation and fraud may more easy do away with net finance investment abroad. Domestic net finance investments are all together zero. If the bureaucracy borrows from the people - or vice versa - is less important. Monetary pension funds and balanced budgets (pari politics) are mainly the economics of illusions... The most important, is to build the country by real investment in private and public sectors. The public sector is of course responsible for the public investments, and also the ramifications and framework for the private investments. We don't think the PM Gro H. Brundtland & Co have done enough to promote investment in this way since the EU-referendum. Demand management, including joint public and private ventures, information on desired rise in private demand, etc, via the press and other channels, is important.

B. Inflation and productivity: Today the OECD economies, Norway included, are probably far from their capacity barriers. In Norway, it was about 7% registered unemployment in january 1995 - some of it may be due to seasonal fluctuations. Besides, the labor force has diminished artificially since 1987, with perhaps another 7%, so it is plenty vacant labor in a dynamic perspective. If bottlenecks should occur in some industries, there is always a helping hand from the unemployed in the bureaucratic chaos of EU, or domestic, in related professions, by bottleneck solving policy. No firm will have an employe doing nothing. How come the employers organization (Karl Glad and NHO) think it is impossible to have full employment in general...

Rising prices connected to increased demand (Phillips curve, stagflation etc) may be due to increasing market power created by a greedy bureaucracy in public and private sectors, when the opportunity knocks. This may also trigger off a price and wage spiral... When the bureaucracy costs BC and controls even more, the People are left with the national income minus BC, and manage even less... Cut back in BC, both the numbers of ranks and their remuneration, are important to control inflation, rise productivity and create welfare etc. for the People. The Rambjør case and the NSB strike (state railways), the Tormod Hermansen case at Telenor, and the "incomedukes" in the financial markets are typical examples. There are lots of cases, and they are only the top of the iceberg. In the EU its even worse, much worse...

This dynamic market power problem is not a necessary relation between demand and inflation, it can be fought by tough customers, supply side competition, public price and wage control, and industrial economic policy in general. The public labor market policy - say the work line from the PM Gro, Berge and Hanisch, is not working, unless combined with the necessary demand minus inflation and productivity policy. Job creating in one firm will just mean less jobs in other firms, if the factors in the anarchist economic accounting for employment are unchanged. This is the whole truth - and nothing but the truth ... on this matter.

II. Stabile currency, interest rates, wages, money supply, taxes, balanced public budget, etc., are secondary factors of economic policy, and will not have any effect on employment unless it changes demand minus inflation and productivity. Generally, to concentrate on the secondary means, instead of the ends in the anarchist economic accounting for employment, is the economics and politics of illusions, typically for the EU bureaucracy. EU will never solve their problems through Maastricht and a Superstate. Especially, one single currency, with so many different economies, is giving away the most powerful means to reach efficient production, unless you wish to move people around as goods. The people do not want that. One of the major problems in the big countries such as Russia, China and USA, is the evil of a common money unit and currency monopoly, and the necessary lot of cross subsidies and taxation, i.e. bureaucratic chaos. Today and in the future - with electronic money and different types of local economic political systems - the optimal number of currencies is probably larger than before...

47.B. ANARCHIST ALTERNATIVE TO MAASTRICHT
from IJ@ 01(26) 1996

The municipality 'Stordal' in Norway had 0,0% unemployment in the autumn 1995. An anarchist alternative to EU's Maastricht criteria is about full employment, 3 percent productivity growth per year, and trade deficit less than net real investment. Unemployment is real income forgone. To reduce private and public bureaucracy and its costs may be important to increase productivity (a), cut inflation, promote more real investments and increase production and demand (= Gross domestic product, GDP, nominally), to create more employment (N). The employment growth is equal to the growth in total demand, minus inflation and productivity hike (ln)¹. Say, to create 10% more employment, if the minus factors totalling 4 or 8 per cent, the demand must increase 14 and 18 per cent respectively.

Germany, the so called economic superpower of EU, had about 11% and increasing unemployment in 1995. May a high unemployment rate, as in EU, really be democratic, or is it a kind of majority dictatorship? A not unusual tendency: The more bureaucracy and power, the more corrupt. The ultimate corruption is to repress and crush mass unemployment by antifeminism, consentration camps and holocaust etc., i.e. left, right or ultra (nazi) fascism. State communism and conservatism may be strongly related to fascism in this matter. 'Gulag' and 'steinrøys sveltihjel' are typically found at more than 67% authoritarian degree (see EP maps at http://www.anarchy.no/a_e_p_m.html ). The lessons of the relations between mass unemployment, chaos and authoritarian systems until 1945 should not be forgotten. And the authoritarian tactic of creating chaos, falsely rename it anarchy, and (later) call for the strong man, "people power" etc., is well known. Don't forget the Oslo convention about anarchy vs chaos and authoritarian tendencies (Click on: http://www.anarchy.no/oslo.html).

Norway has averagely about half the unemployment compared to the more bureaucratic and chaotic European Union. However, compared to the other EFTA countries, the situation is different: In 1994 Norway had 5,4% unemployment, Switzerland 4,7% and Iceland 4,7% (source: UN-ILO statistics). Taking into account the large export of oil from the North Sea, the Brundtlandadministration seems not so clever with the labor market politics after all. They should concentrate more on their self declared "job number one", i.e. full employment in general.                            

               ¹) Inflation is growth in price level (p); lnN=lnGDP-lnp-lna; ln is corresponding to ca % growth.

Ellers har vi denne uken (uke 35) notert oss at Dagbladet har refset kongen for å motta store pengegaver for å kaste glans over et kommersielt arrangement. Og Ole Paus har harselert med slike tendenser i en ny bok om "big brother" samfunnet, oppkalt etter reality-TV-verstingen Ramsy. God weekend. Mvh S. Olsen - NACO

48. Uke 36 åpnet med at Sentralbanksjefen får mer pepper

Dagsavisen 02.08.2002: HALLVARD BAKKE - Gjedrems evangelium. (forkortet). Det viktigste resultat av debatten omkring Norges Banks renteøkning i juli er trolig at banken neppe vil øke renten ytterligere på sitt rentemøte om to uker. Gjedrem har fått kritikk fra LO, noen finansanalytikere og enkelte kommentatorer, samt industrimannen og høyrepolitikeren Jens Petter Ekornes. I likhet med paven anses sentralbanksjefen å være en slags halvgud hvis utsagn og gjerninger ikke må gjøres til gjenstand for triviell verdslig kritikk, skriver Hallvard Bakke. Møbelkongen Jens Petter Ekornes er blant de få som taler Norges Bank midt i mot: Han har meget treffende påpekt at Gjedrem bare har lest én linje i renteforskriften og ser bort fra de andre. </